Karakterer på ungdomstrinnet

Allerede under min lærerutdanning, som ble avsluttet i 1999, så var det en høyskolelektor som snakket om karakterer i ungdomsskolen. Han mente at de ville forsvinne i løpet av nærmeste fremtid. Det er ca 20 år siden nå, og karakterer er viktigere enn noen sinne. For mange.

Argumentet for å droppe karakterer var regelen om at alle har rett til å få videregående opplæring. Dermed er det ikke nødvendig å sile gruppen på samme måte som før. Kvalifiseringen kunne bestå av opptaksprøver på de enkelte skolene. På den måten kunne ungdomsskolen droppe karakterer og heller fokusere på læringen.

Det har vært en kjent sak at karakterer virker hemmende på fremovermeldinger. Hvis man gir en skriftlig, eller muntlig tilbakemelding på en oppgave, så vil elevene mest sannsynlig høre på det du sier. Hvis du gir en karakter, så vil elevene kun se på karakteren, ikke på resten av prøven. Hvis du gir en skriftlig tilbakemelding og karakter på samme sted, så vil eleven overse det skriftlige og kun se karakteren. Noen har gjort forsøk med å spille inn digitale tilbakemeldinger i diverse læringsplattformer, der eleven må høre hele tilbakemeldingen før karakteren kommer til slutt. Andre skoler har valgt å droppe karakterer på småprøver og tester gjennom året og så heller gi karakter ved halvårsvurderingen til jul og sommeren.

Politikerne i Sandefjord har for vane å detaljstyre skolen. Denne gangen har de gått inn og stoppet forsøk med vurdering uten karakterer. Offisielt har det skjedd på to skoler i kommunen. Det er lagt frem resultater som viser at dette ikke har hatt noen fremgang, og at forsøket dermed må stoppes. Rådmannen satte seg faktisk over lovverket, da det åpner for ulike vurderingsformer. Problemet er at tallene de hadde ikke gjaldt de elevene som hadde vært med på forsøket, men klassen før dem. De stoppet dermed et forsøk som enda ikke var ferdig, fordi de hadde lest noen konklusjoner som ikke var korrekte.

Senere blir det presisert at karakterer ikke skal gis i et vakuum. Det skal være tilbakemeldinger slik det står i papirene fra udir og så videre. Problemet vender tilbake. Hva når karakterene overskygger tilbakemeldingen?

Neon elever ser på karakterer som et nivå de må oppnå, for så å beholde det. Derfor er det noen som dropper å stille på prøver dersom de er redde for å gå ned i «snitt». De tror altså at dersom man får en femmer på en prøve, så beholder du den, bare du ikke får en dårligere karakter. Dessuten begynner de allerede på åttende trinn å bli livredde for å ikke komme inn på den linja de ønsker. Det gjelder, selv om karakterene på åttende trinn ikke er avgangskarakterer.

Og det hadde vært fint om alle som hadde gode karakterer også hadde gode kunnskaper. Men hvis man hele tiden belønnes for å lese intenst før en prøve, og det ikke har noe konsekvens å glemme det rett etter, så blir det å samle karakterer kun en oppvisning i å ha god kortidshukommelse.

Men det jeg egentlig synes er dumt, er når folk som egentlig ikke vet hva som foregår i skolen, går inn og detaljstyrer ting de ikke har forutsetning for å vite. Foregår det i mange andre yrker?

Reklamer

Hvem er min referanse i jobben?

Ved jobbintervju blir man ofte bedt om referanser. Hvem er beste referanse for meg som lærer?

Hvis du søker ny jobb som lærer, så vil den rektoren du søker hos garantert snakke med din rektor. Det skjer gjerne uten at du blir spurt på forhånd. Problemet er da egentlig: hvor mye referanse er en skoleleder for en lærer, egentlig?

De fleste skoleledere er innom klassene av og til. Noen er der oftere enn andre, andre svært sjeldent. Likevel vil en skoleleder ganske sikkert uttale seg ganske sikkert om sine ansatte, hvis en annen skoleleder spør. Da lurer jeg litt på hva de har som grunnlag for sine uttalelser.

  • Egne observasjoner er førstehåndskunnskap: Det kan oppnås ved at man jevnlig er innom undervisningen og diskuterer med læreren i den sammenhengen.
  • Tilbakemeldinger fra elever: De fleste tilbakemeldingene fra elevene kommer når noe er galt. Det setter ofte tonen hvis læreren blir kalt inn for å forsvare noe, og vil kanskje da bli grunnlag for senere uttalelser.
  • Resultater på testing: En lærer kan jobbe veldig bra, men hvis elevgruppa har utfordringer, så vil ikke alt synes på resultatlista. Samtidig kan en middelmådig lærer skjule seg bak en sterk gruppe, og ta æren for det.
  • Samtaler med andre lærere: Så lenge man sjeldent er inne i hverandres timer, så er det vanskelig å uttale seg om kollegaer. Unntak er kanskje de som jobber i team sammen, i samme klasser, og som har jevnlige møter.
  • Andre ting?

Så hvis jeg søker ny jobb, hvem oppgir jeg som referanse? Andre kollegaer som kjenner meg mellom undervisningene? Avdelingsleder som byttes hvert år og har svært mye å gjøre med de nye datasystemene? Rektor som jo har ansvaret, men samtidig har ansvar for så mye annet? En kamerat?

Dette har jeg tenkt mye på. Derfor oppgir jeg som regel «referanser oppgis på forespørsel». Det beste er jo om en ny arbeidsgiver får muligheten til å skape sin egen oppfatning. En ny jobb er jo også en ny mulighet, og da er det kanskje greit å slippe gammelt grums?

Dette gjelder særlig lærere. Skoleledere kan jo alltids gi hverandre gode skussmål.

 

Hva er dette for slags karakterer?!!
Ansvaret for karakterene har snudd seg… (reprise)

Hvordan vi innfører koding i valgfag på Ranvik ungdomsskole

I de siste årene har det blitt akseptert at det er nyttig med koding i skolen. For min del begynte det for ca fire år siden. Vi startet opp en kodeklubb i Sandefjord i kjølvannet av Lær Kids Koding og Code.org

I denne klubben fikk jeg medlemmer fra skolen jeg jobber ved, og noen andre skoler. Vi hadde en blanding av barneskoleelever og ungdomsskoleelever. Av og til jobbet de sammen, og av og til hjalp noen an de eldste de yngste. Vi hadde en bra blanding av gutter og jenter, men innså at skolen vi var på ikke kunne tilby nettverk som vi kunne bruke. Vi gjorde en del med Scratch, men da det ble aktuelt å gå videre, stoppet det opp. Det var umulig å legge til programvare, og klubben ble lagt på veldig kald is i to år.

I mellomtiden hadde Kodetimen dukket opp, og jeg begynte å snakke om koding på jobben blant de andre lærerne. Ledelsen ved skolen var aller mest opptatt av å forbedre karakterene i matematikk. De ville ikke ha inn noe koding. Vi var noen lærere som likevel snek inn litt koding i ledige stunder i tillegg til Kodetimen.

Ved et besøk fra Canada ble koding i Scratch en del av stasjonsundervisning i matematikk. Her fikk vi se hvordan ulike elever blomstret på de ulike stasjonene. En del av de som var stille på de teoretiske stasjonene tok styringen i koding.

I valgfaget «teknologi i praksis» ble koding med som en del av teknologi, og de laget spill i scratch. En annen lærer fikk programmering som valgfag på ett trinn, og der ble det forsøkt python og javascript også.

Da vi fikk kjøpt inn 30 forsøkssett fra Kodegenet, så fikk det hele veldig fart på seg, da vi kunne kombinere koding og teknologi med micro:bit og styring av ulike komponenter.

For å innføre koding, så må noen gå foran. Det trenger ikke være den læreren som har faget i utgangspunktet. Selv har jeg ikke verken teknologi i praksis, eller programmering i år, men jeg er likevel med og gir de andre lærerne input fra koseklubben vi nå driver igjen hver mandag på ettermiddagene. Her er det virkelig slik at veien bli til mens vi går. Det er nesten sånn at båten blir til mens vi ror. Det finnes elever som tar dette lynkjapt og utkonkurrerer lærerens kunnskap. Det må være lov. Her kan alle lære.

Nå virker det som om koding skal være en del av matematikk og naturfag, men det er i høyeste grad nyttig i andre fag også. Kunst og håndverk og språkfag kan også bruke koding. Det som en gang var utilgjengelige kommandoer er nå fargerike blokker som kan styre spill i scratch, komponenter med microbit, lego-roboter og mye mer. Det gjør teori praktisk og man får tilbakemelding direkte dersom man ikke har gjort det riktig. Det er lett å tilpasse til nivå, da det meste kan startes enkelt og så gjøres mer avansert etter metoden «Det er kult, men hva om du ville gjøre dette…»


I denne posten brukes personlig pronomen «jeg» litt i  overkant. Selvfølgelig er det mange som har vært med på å inspirere, men akkurat når deg gjaldt å få koding inn i vår skole, så var jeg først.

Denne posten er ikke sponset av noen. Linker er med for referanse.

En beskyttet oppvekst

Føst i 1973. Jeg vokste opp i Sandefjord, fem kilometer fra sentrum, men likevel så øde at noen kaller det «på landet». Da jeg var liten lekte vi i gata med de andre ungene. En mor i hvert hus var hjemme og nesten ingen gikk i barnehagen. Om sommeren var vi ved vannet, på en liten strand nedi gata. Mødrene byttet på å passe på hverandres barn, slik at noen kunne dra hjemom innimellom og lage mat. I dag vil helt sikkert noen grine på nesa og si det var kvinneundertrykkende, men den gangen var det vanlig. Jeg bør her legge til at moren min gikk ut i arbeid etter at jeg var ferdig på videregående. Det var altså ikke for seint.

I min del av verden bodde det bare folk fra Norge. Noen nordlendinger og en trøndermamma, men ingen skikkelig utlendinger. Jo, forresten, en fra Sverige, men hun snakket norsk og så norsk ut, så det var det ingen som tenkte på. Noen gater fra meg bodde det en gutt som var adoptert fra et afrikansk land. Han var eldre enn meg, så jeg snakket aldri noe særlig med ham, men det var ikke av vond vilje.

En dag spurte mamma meg om jeg hadde kalt en gutt på skolen for «pakkis». For det første visste jeg ikke hva pakkis betydde, for det andre så tenkte jeg ikke på at moren hans kom fra Portugal. Men det viste seg at det var nok å være halt portugisisk for å bli kalt det på skolen min. Det var noen jenter som var adoptert fra noen østasiatiske land, men ellers var de aller fleste på skolen min norske.

Som liten bestemte jeg meg tidlig for å ikke sloss med noen. Jeg var ikke særlig sterk, og så hadde jeg ikke noe innebygget kampinstinkt. Jeg var skikkelig dårlig på å sloss. Jeg fikk mest juling, men det var ikke så veldig ofte det skjedde. Ikke sånn at man skal klage på det. Jeg var veldig dårlig på å ta igjen, selv om jeg nok kunne bli veldig sinna.

Hele livet har jeg vært nysgjerrig. Spesielt har det vært spennende med nye ting, og ting som kom fra andre land. Hjemme hadde vi ikke noe god råd, så det var aldri snakk om å dra lengre enn til Sverige på ferie, så opplevelser fra utlandet var for det meste fortalt av kamerater, lest om i bøker og sett på tv.

Oppveksten gikk egentlig smooth, helt opp til videregående. Der mistet jeg litt av nettverket og så at det ikke var så veldig lett å skaffe nytt. Litt dårlig selvbilde og dårlig humor gjorde sitt til at mange fikk litt rart inntrykk av meg. Piggsveis og olajakke ble i starten sett på som bøllete, men etter hvert som man ble kjent med folk, så gikk ting over.

Men hva var det jeg egentlig skulle skrive om? Beskyttet oppvekst. For når jeg kom på videregående, så traff jeg nye mennesker. Mange kom fra andre deler av byen og mange var fra andre land. Faktisk tror jeg de fleste fra mitt område var type blåruss. Jeg ble rødruss. Når jeg traff nye mennesker, så var jeg veldig interessert i hvor de kom fra og slike ting. Det var aldri vond vilje, jeg var bare så veldig nysgjerrig. Dette har jeg forstått i ettertid er fryktelig irriterende for folk. Det er veldig mange som først ser at de ikke er norske, og så henger seg mest opp i det. Nasjonalitet og utseende kommer i veien for personlighet. Der hadde jeg nok litt å lære.

Jeg vokste opp på slutten av gamle dager. Jeg opplevde starten på «oljeeventyret» med ville tilstander på børsen og jappetid. Det angikk selvsagt ikke meg. Pappa jobbet på malingfabrikken. Jeg opplevde de første datamaskinene til hjemmebruk. Jeg fikk selvsagt ikke min egen før jeg kjøpte en C64 brukt da jeg var sånn ca 15 år. Jeg har sett mobiltelefonene gå fra å være kuriositeter til å bli en del av kroppen til folk. Jeg har sett norsk musikk gå fra hompetitten, via Knudsen og Ludviksen til å bli gangbar popmusikk.

Nå er jeg pappa til to. I år var det mest vanskelig å finne på gaver til jul. Selv om vi ikke er noen spesielt rik familie, så har vi en tendens til å kjøpe det vi trenger når vi trenger det. Ungene blir ikke vant til å ønske seg noe over lengre tid. Selv fikk jeg aldri den Playmobil-skuta jeg ønsket meg. Men jeg har tatt det igjen ved å kjøpe gitarer.

Hele tiden jeg har levd så har jeg heiet på de svake. Jeg mener selv jeg har støttet de som trenger det. Men verden er i endring. Hvem trenger egentlig min støtte og hvem gjør det ikke? Hvis du tar hensyn til de fattige, så er du sosialist. Hvis du tar hensyn til de rikeste, så er du kapitalist. Hvis du er for interessert i hvor folk kommer fra, så er du masete. Hvis du sier noe feil til noen, så kan du bli anklaget for å være rasist, kommunist, sexist, eller hva det skal være. Det finnes en bås for alle.

Vi lærte om grusomhetene under andre verdenskrig. Nå dukker det plutselig opp mennesker i styrende posisjoner som faktisk kan helle til at andre verdenskrig var bra. Særlig den delen med at det er ulike menneskeraser, og at noen er bedre enn andre.

Vi har mennesker på flukt som ikke slipper inn i land, eller drukner på veien, samtidig som folk uten behov for beskyttelse sniker i køen. Derfor slipper ingen inn. Vi må passe på det som er vårt.

Da jeg var liten, så trodde jeg at kursen var omtrent staket ut og at alle muligheter står åpne. Jeg skulle ønske at noen hadde forklart litt mer om mekanismene i verden, slik at jeg til stadighet slapp å bli overrumplet.

Status nå: gift, to barn, jobber som lærer i ungdomsskolen, spiller i band og skulle ønske jeg hadde overskudd til å skrive en sang. Det er ikke så mye forlangt egentlig, men dagene flyr forbi. Kanskje burde jeg bremse opp litt. Kan noen hjelpe meg med det?

Verden er ikke så liten og beskyttet som da jeg var liten. Den er stor og uoversiktlig. Kanskje kjøper jeg en ny mobil. Jeg er jo avhengig. Men jeg spiller fortsatt gitar.

Karakterer – pest eller gulrot

Da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi bokstavkarakterer. Fem stykker, S, M, G, Ng og Lg.

Slik er dagens karakterskala:

a) karakteren 6 uttrykkjer at eleven har framifrå kompetanse i faget
b) karakteren 5 uttrykkjer at eleven har mykje god kompetanse i faget
c) karakteren 4 uttrykkjer at eleven har god kompetanse i faget
d) karakteren 3 uttrykkjer at eleven har nokså god kompetanse i faget
e) karakteren 2 uttrykkjer at eleven har låg kompetanse i faget
f) karakteren 1 uttrykkjer at eleven har svært låg kompetanse i faget.

Jeg har ofte tenkt på forskjellen på de to skalaene, og med formuleringene på plass, så ser jeg det vel egentlig. S – Særs godt er 6 Framifrå. M – meget – mykje god kompetanse er 5, G er 4 – god kompetanse, Ng er 3 – Nokså god, Lg er 2, Lite godt, lav kompetanse. Karakterern 1, Låg kompetanse, tilsvarer en slags stryk, selv om det ikke er det.

I tillegg er det IV – ikke vurdert og D for Deltatt.

Jeg opplever at man føler at tallskalaen har høyere «oppløsning» men har den egentlig det? Vi har vel egentlig bare fått en karakter til under den siste gamle? How low can you go…

Jeg vet at denne bloggposten kommer ca 25 år for seint, men av og til glimter ting til.

Plutselig ble mine M til femmere… Det er ikke så verst.

Men karakterer er blitt en pest også. Man regner enkelt ut gjennomsnitt av tall. Det var ikke så opplagt med bokstaver. Jeg har flest M og to S, kunne man si. Nå er det over 5 i snitt som gjelder.

Hvordan skal vi få fokus på kunnskap, ikke gjennomsnittskarakter?

Hjelper det at vi måles på snitt, alle sammen?

Lærer: kall, identitet, eller bare et yrke?

I de siste årene har jeg ofte tenkt på om jobben min er den rette for meg. Etter 17 år i yrket, fordelt på bare to arbeidsplasser, så er det mye som tyder på at jeg ikke er særlig rask til å bestemme meg for hva jeg skal bli når jeg blir voksen.

Første gangen jeg hørte at noen kamerater søkte på lærerskolen så lo jeg høyt og lenge. Det var det dummeste jeg hadde hørt, at noen ville bli lærer. Selv hadde jeg hatt en grei skolegang, men det hadde aldri slått meg å bli lærer. Faktisk ante jeg ikke hva jeg skulle bli, den dagen jeg sluttet på videregående. Jeg hadde tenkt på journalist, siden hobbyen til da var nærradio. Så jeg begynte på folkehøgskole, på Voss. Først søkte jeg musikklinja, men den var full, så jeg ble ringt til om jeg kunne tenke meg å velge media isteden. Det gjorde jeg, og ønsket om å jobbe i media ble ikke noe mindre det året. Men året etter kom militæret og tok meg, så beslutningen om utdannelse ble satt på vent litt til.

Etter militæret hadde jeg fortsatt ikke søkt på noe. Det var egentlig litt krise. Så dukket det opp en praksisjobb som skoleassistent med opplæring. Jeg var heldig og fikk en av tre. Den første dagen da jeg huket meg ned ved siden av pulten til en elev og forklarte et regnestykke, så tenkte jeg at «dette kan jeg godt drive med». Etter det året kom jeg inn på lærerhøyskolen, og måtte svelge i meg latteren fra året før.

Undervisning er gøy. Treffer man «flowen», så er det nesten som å spille i band. Klassen og jeg spiller frem og tilbake. Noen spør, andre kommenterer, jeg svarer og spør, samtidig som jeg prøver å pense samtalen dit jeg vil. Det er ikke alltid lett. Noen ganger lar jeg meg avlede. Da vinner på en måte klassen. Jeg tror noen klasser opp gjennom tiden har spesialisert seg på det, å avlede meg hvis de ikke har hatt lyst til å ha faget…

Kontakten med elevene er det viktigste. Jeg elsker å opplyse og oppdage sammen med klassen. Av og til prøver jeg å pønske ut nye ting som kan belyse temaet på en annen måte. Kanskje finner jeg en film som bare sier det jeg skulle ønske jeg hadde sagt. I fjor var Andreas Wahl sin serie «Med livet som innsats» fast innslag i naturfag. Tenk å få spektakulære forsøk presentert i beste sendetid, altså i nett-tv… Alltid tilgjengelig.

Vi var på en tur til Rjukan nylig. Da var det en elev som kommenterte, i det vi kom til broen over til Vemork, der tungtvannfabrikken lå: Det er litt rart å være på samme stedet som Andreas Wahl hoppet med telefonkataloger… Ikke akkurat bare sabotasjoeaksjoner som skapte assosiasjoner den dagen, altså.

Hva er det som ikke er så bra da?

I slutten av hvert kapittel, så skal vi komme med en vurdering av hva elevene har lært. Noen av elevene forstår ikke at undervisningen leder opp til prøven. De tror at man skal lese alt dagen før, og forstår ikke at de ikke kan få sekser på alt de gjør. Noe får kjempegode resultater på prøven, men tar ikke vare på kunnskapen. Den blir på en måte liggende igjen. De samler på karakterer, ikke på kunnskap.

Noen elever har knekt koden. De får gode karakterer hele tiden, slik at andre som sikkert leser like mye gir opp, fordi de ikke får like bra resultat. Så er det lettere å si at man ikke gidder å lese, fordi man får dårlig karakter uansett, noe som viser seg å slå til. Helt til slutt sitter vi igjen med skolepoeng som det regnes snitt av, og rektor kan si om det var bra eller ikke.

Jeg hater gjennomsnitt. En klasse der alle ligger midt på får middels snitt. Det regnes ofte som bra. Andre klassser har noen veldig flinke, og noen veldig svake. De kan også få et middels snitt. Gjennomsnitt finner ut hvordan alle skulle vært om de var mest mulig like. Noen ganger er det ikke så nære virkeligheten.

Hvordan skal jeg vurdere på best mulig måte? Skriflige prøver favoriserer dem som er gode til å lese og formulere seg skriftlig under tidsspress. Muntlige prøver tar så mye tid at det svært ofte ikke lar seg gjøre. Presentasjoner i grupper blir urettferdig, for det er vanskelig å se hvem som bidro. Presentasjoner alene favoriserer dem som tør å si noe høyt i klassen.

Uansett hvordan man velger å vurdere, så er det noen som faller utenfor. Uansett hvordan man gjør det, så er det noen som er misfornøyde med karakteren. Helt til slutt er det noen som er misfornøyde med skolepoengene, nemlig ledelsen på skolen.

Jeg klarer ikke å tenke på jobben min som bare et yrke. Det er om ikke annet et viktig yrke. Et yrke som skal være litt under middels betalt. Tatt i betraktning viktigheten i å ha en god utdanning, så er det ikke en «godt betalt jobb», selv om noen påstår det. Hvis noen fortsatt har gammel «lærerlønn», som ikke er adjunkt, har tre unger og er aleneforelder, så ville man være rett i nærheten av fattigdomsgrensa. Heldigvis blir jo de flest nye lærerne lektorer. Jeg misunner dem den. Samtidig vet jeg at skolene skal spare penger. Lønningene stiger, men budsjettene minker. Det er ikke en god utvikling.

Så jeg må tenke på jobben som et yrke. Jeg skal ikke være takknemmelig for at jeg får lov til å jobbe med ungdommer. Det er yrket mitt. Jeg kan være fornøyd med yrket, og være glad for å ha en jobb, men lønnen ligger ikke i det å få lov til å være lærer. Slik virker det på meg noen ganger, at folk mener jeg skal være takknemmelig for å få lov til å dra på overnattingstur med 50 ungdommer. Heldigvis får jeg betalt.

I år er jeg 43 år og har jobbet i skolen i 17 av dem. Grunnskolen min tok 9 år, videregående 3, ett år på folkehøyskole og 4 på lærerhøyskole. Det vil si at min egen utdannelse er 17 år også, i tillegg til litt til da… Skal jeg gjøre noe annet, så må det skje snart. Men kan jeg bidra med noe utenfor skolen? Aner ikke. Er kanskje yrket blitt min identitet?

Dårlig LIKT?

Snart er det tid for rapportering igjen. Vi skal gi ut halvveis, halvårs, fravær, oppførsel, anmerkninger og så videre.

Fraværet er lagret i et system som heter Hypernet. Det er vi i ferd med å bli fortrolige med etter fjorårets oppgradering av brukergrensesnittet. Den gangen skulle vi også få en karaktermodul. Den skulle hjelpe til med den politikervedtatte halvårsvurderingen. Modulen dukket aldri opp, så vi hadde et møte med de andre skolene og prøvde å få til en løsning. Det som dukket opp var et excelark, som pent sagt ikke var tilpasset dem som skulle skrive inn over hundre vurderinger.

Vi ventet på noe som aldri kom. Modulen eksisterte ikke. Likevel fikk vi beskjed om at jobben måtte gjøres, selv med et ubrukelig verktøy. Så fikk vi et midlertidig verktøy, laget på eget initiativ av en lærer. Det er fortsatt midlertidig.

I skolens portal ligger Skooler. Det er det ingen som vet hva er, bortsett fra noen enkeltskoler som tester opplegget. Selv om Skooler i følge dere selv brukes av mange, så blir det ikke innført hos oss i en fei. Selve brukergrensesnittet er også der oppgradert fra Windows 3.11 til nær opptil dagens standard. Da jeg i våres kommenterte brukergrensesnittet ble jeg oppringt av ledelsen i Skooler. De skulle tydligvis oppgradere da.

Etter dette blir jeg sett på som en bråkmaker.

Vi skal være glade for at noen er interessert i å hjelpe oss med IKT. Vi må være tålmodige, det er noen som jobber på spreng. Vi skal ikke kritisere, vi skal oppmuntre.

Hvorfor føler jeg at IKT i skolen er litt som Keiserens nye klær? Skal vi juble over alt vi tror vi har, men som ikke finnes? Hvor pålegger man de ansatte 100 timer ekstra arbeid, uten kompensasjon og så bagatelliserer i etterkant?

Er det ikke et sted der ute, der folk må komme med et anbud, og så er de ansvarlige for å levere det de skal? Da vi ikke fikk karaktermodulen, så var beskjeden at vi ikke hadde krav på noe kompensasjon for manglende verktøy.

Forretningsidé: Lag et verktøy som kan tilpasses behovet i skolen. Snakk med dem som skal bruke det, ikke en lett imponert kontorist. Gjør det modulbasert, slik at det er enkelt å utvide. Sørg for at det virker. Resten får dere finne på selv, eller betale meg for konseptet…

 

Superenkel forskning i prosent.

Dette opplegget kom egentlig fra kollega Linda. Vi hadde mattetime på onsdag sammen. Dagen etter prøvde jeg opplegget igjen i en annen klasse. Det virket, så nå er det på tide å dele:

Intro fra lærer:

Hvis jeg spør en i klassen om hun er jente, så kan jeg si at 100 % av de spurte i klassen er jenter. Det sier jo ikke så mye om klassen, siden jeg ikke har spurt alle. Tvert i mot kan det bli en liten sensasjon at 100 % av de spurte er jenter, selv om hele klassen ikke er det. 

Når man spør om ting i undersøkelser og målinger må man spørre omtrent 1000 personer for å få et mest mulig riktig svar.

Vi skal finne noen svar her i klassen.

Finn tallet i prosent. (ca 30 minutter)

Vi satte sammen to og to elever.

1: Finn et spørsmål du lurer på om de andre i klassen din.

Svaret må ha alternativer. Skriv ned spørsmålet og gjør plass til å registrere antall svarene.

2: Gå rundt i klassen og still spørsmålet ditt til alle du kan. Registrer antall svar og pass på å telle hvor mange du har spurt.

3: Regn ut hvor mange prosent av klasssen som har svart de ulike tingene.

4: Læreren skriver opp på tavla hva alle gruppene har kommet frem til.

5: Diskutere resultatene.

  • Hvor mange prosent er én elev?
  • Hvorfor har så mange i klassen bursdag i januar?
  • Vil en klasse i et annet land ha like mange blonde elever som her?
  • Var det noe som overrasket deg?

Ting som ble undersøkt var feks:

Søsken, øyenfarge, type mobil (skremmende mange iPhone), liker du kylling eller kjøttkebab, hvor mange har bursdag i januar, liker du hund eller katt, playstation eller xbox, osv…

Vi lot elevene få frie tøyler. Det gikk fint, ellers må man komme med forslag til de som ikke kommer i gang.

Resultatene vi fikk kunne faktisk være til hjelp dersom man skal ha en klassefest eller noe.

Det var veldig fin innsats i klassen. Det gikk overraskende fort å gjennomføre, og et par elever kom bort etterpå og sa det var en bra time. Det er også viktig at læreren engasjerer seg og undrer seg sammen med klassen over resultatene.

 

Best i test?

Rett etter skoleslutt kunne lokalavisa kåre vinneren av de nasjonale prøvene. Ingen har sagt at det er en konkurranse, men de synes likevel det er på sin plass. Denne gangen var det femte trinn, der jeg personlig kjenner en del av elevene. Disse elevene var langt fremme allerede fra barnehagen. Kanskje skal også foreldrene klappe seg selv litt på skulderen…

Tidligere i høst har det vært skrevet om Sandefjordskolens gode resultater. Disse har gjort at skolen har kommet opp blant de beste i landet. Alt takket være avdelingsledermodellen. Nok om den nå.

En liten detalj, som begge ganger er blitt nevnt på slutten av artikkelen er at resultatene i matematikk fortsatt har litt igjen. Det viser seg at elevene ikke er så gode på sammensatte oppgaver og tekstoppgaver. Det er jo litt interessant, siden de samme elevene gjør det veldig bra i lesing.

Hva er da forskjellen på å løse tekstoppgaver i regning og å svare på leseoppgaver? Begge steder må man finne et svar… I leseoppgaven må man tolke teksten, eller i det minste huske hva man har lest om. Ofte er det også alternativer. I regneoppgaver må man regne seg frem til svaret.

Her tror jeg kjernen ligger. Elevene er opplært til å finne svar i en tekst, men de klarer ikke å regne seg frem til svar. Er vi ute etter voksne som skal jobbe som korrekturlesere, så er vi på god vei. Er vi ute etter ingeniører, så har vi litt å jobbe med.

Jeg jobber på ungdomstrinnet. 8. trinn har i år 2 timer matematikk i uka. Det er like mye som KRLE. Nå skal ikke jeg si at KRLE ikke er viktig, men jeg mener faktisk at matematikk er enda mer viktig.

Hvordan jobber elevene på skolen? Det skjer til stadighet at jeg snakker med elevene etter timen for å høre hvordan det går. Flere klager på antall prøver i uka. De må lese seg opp. Da kommer andre fag lett i bakleksa, og må leses opp igjen før den prøven kommer. Slik går det. Alle fagene er like viktige, alle lærerne er pålagt grundig vurdering før karaktersetting.

I det siste har man tatt til orde for at pensum i skolen er for stort. Jeg skulle også ønske det var mer ro. Da mener jeg ikke stille klasserom, jeg mener ro for å gi rom til refleksjon. Slik det er nå, så kan elevene regne brøk de ukene vi holder på med temaet, og prosent like etter. Men hvis du blander dem, så er det flere som faller ut. De glemmer å lese oppgaven, de er stresset, de gjetter, og de har ikke ro til å regne ut svaret. Er ikke svaret så opplagt at de ser det med en gang, så kan det være det samme. Da har de ikke lært det, altså er det lærerens skyld.

Norge er i følge denne lista på plass nummer 11 over de land som er mest kreative. Hva ønsker vi for fremtiden? Folk som er skikkelig gode til å lese og svare på spørsmål fra en tekst, eller problemløsende mennesker med kreativitet, teknologi og toleranse?

Time will show.

Kilder:

Sandefjords blad 22.12.15

Sandefjords Blad 15.12.15

(sb.no har ofte betalingsmur på artiklene)

Avdelingsledermodellen

Sandefjord gjør det bra på målinger. Alle klapper. De hyller avdelingsledermodellen. Men er den grunnen?

Avdelingslederne dukket opp for noen år siden. De tok plassen til tidligere undervisningsinspektør. Stillingen innebærer både administrasjon, undervisning, resultatansvar og personalansvar.

Tar du en runde til de ulike skolene, så vil du finne nesten like mange versjoner av modellen. Noen steder er avdelingslederen inne i klasser og underviser fast. Andre steder har de ikke undervisning i det hele tatt. Noen steder er de svært opptatt av å følge opp lærerne. Andre steder er de opptatt med å administrere.

Saken blir at det som var én modell praktiseres ulikt på skolene. Hvordan kan da denne modellen være grunnen til fremgangen?