Karakterer – pest eller gulrot

Da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi bokstavkarakterer. Fem stykker, S, M, G, Ng og Lg.

Slik er dagens karakterskala:

a) karakteren 6 uttrykkjer at eleven har framifrå kompetanse i faget
b) karakteren 5 uttrykkjer at eleven har mykje god kompetanse i faget
c) karakteren 4 uttrykkjer at eleven har god kompetanse i faget
d) karakteren 3 uttrykkjer at eleven har nokså god kompetanse i faget
e) karakteren 2 uttrykkjer at eleven har låg kompetanse i faget
f) karakteren 1 uttrykkjer at eleven har svært låg kompetanse i faget.

Jeg har ofte tenkt på forskjellen på de to skalaene, og med formuleringene på plass, så ser jeg det vel egentlig. S – Særs godt er 6 Framifrå. M – meget – mykje god kompetanse er 5, G er 4 – god kompetanse, Ng er 3 – Nokså god, Lg er 2, Lite godt, lav kompetanse. Karakterern 1, Låg kompetanse, tilsvarer en slags stryk, selv om det ikke er det.

I tillegg er det IV – ikke vurdert og D for Deltatt.

Jeg opplever at man føler at tallskalaen har høyere «oppløsning» men har den egentlig det? Vi har vel egentlig bare fått en karakter til under den siste gamle? How low can you go…

Jeg vet at denne bloggposten kommer ca 25 år for seint, men av og til glimter ting til.

Plutselig ble mine M til femmere… Det er ikke så verst.

Men karakterer er blitt en pest også. Man regner enkelt ut gjennomsnitt av tall. Det var ikke så opplagt med bokstaver. Jeg har flest M og to S, kunne man si. Nå er det over 5 i snitt som gjelder.

Hvordan skal vi få fokus på kunnskap, ikke gjennomsnittskarakter?

Hjelper det at vi måles på snitt, alle sammen?

Advertisements

Lærer: kall, identitet, eller bare et yrke?

I de siste årene har jeg ofte tenkt på om jobben min er den rette for meg. Etter 17 år i yrket, fordelt på bare to arbeidsplasser, så er det mye som tyder på at jeg ikke er særlig rask til å bestemme meg for hva jeg skal bli når jeg blir voksen.

Første gangen jeg hørte at noen kamerater søkte på lærerskolen så lo jeg høyt og lenge. Det var det dummeste jeg hadde hørt, at noen ville bli lærer. Selv hadde jeg hatt en grei skolegang, men det hadde aldri slått meg å bli lærer. Faktisk ante jeg ikke hva jeg skulle bli, den dagen jeg sluttet på videregående. Jeg hadde tenkt på journalist, siden hobbyen til da var nærradio. Så jeg begynte på folkehøgskole, på Voss. Først søkte jeg musikklinja, men den var full, så jeg ble ringt til om jeg kunne tenke meg å velge media isteden. Det gjorde jeg, og ønsket om å jobbe i media ble ikke noe mindre det året. Men året etter kom militæret og tok meg, så beslutningen om utdannelse ble satt på vent litt til.

Etter militæret hadde jeg fortsatt ikke søkt på noe. Det var egentlig litt krise. Så dukket det opp en praksisjobb som skoleassistent med opplæring. Jeg var heldig og fikk en av tre. Den første dagen da jeg huket meg ned ved siden av pulten til en elev og forklarte et regnestykke, så tenkte jeg at «dette kan jeg godt drive med». Etter det året kom jeg inn på lærerhøyskolen, og måtte svelge i meg latteren fra året før.

Undervisning er gøy. Treffer man «flowen», så er det nesten som å spille i band. Klassen og jeg spiller frem og tilbake. Noen spør, andre kommenterer, jeg svarer og spør, samtidig som jeg prøver å pense samtalen dit jeg vil. Det er ikke alltid lett. Noen ganger lar jeg meg avlede. Da vinner på en måte klassen. Jeg tror noen klasser opp gjennom tiden har spesialisert seg på det, å avlede meg hvis de ikke har hatt lyst til å ha faget…

Kontakten med elevene er det viktigste. Jeg elsker å opplyse og oppdage sammen med klassen. Av og til prøver jeg å pønske ut nye ting som kan belyse temaet på en annen måte. Kanskje finner jeg en film som bare sier det jeg skulle ønske jeg hadde sagt. I fjor var Andreas Wahl sin serie «Med livet som innsats» fast innslag i naturfag. Tenk å få spektakulære forsøk presentert i beste sendetid, altså i nett-tv… Alltid tilgjengelig.

Vi var på en tur til Rjukan nylig. Da var det en elev som kommenterte, i det vi kom til broen over til Vemork, der tungtvannfabrikken lå: Det er litt rart å være på samme stedet som Andreas Wahl hoppet med telefonkataloger… Ikke akkurat bare sabotasjoeaksjoner som skapte assosiasjoner den dagen, altså.

Hva er det som ikke er så bra da?

I slutten av hvert kapittel, så skal vi komme med en vurdering av hva elevene har lært. Noen av elevene forstår ikke at undervisningen leder opp til prøven. De tror at man skal lese alt dagen før, og forstår ikke at de ikke kan få sekser på alt de gjør. Noe får kjempegode resultater på prøven, men tar ikke vare på kunnskapen. Den blir på en måte liggende igjen. De samler på karakterer, ikke på kunnskap.

Noen elever har knekt koden. De får gode karakterer hele tiden, slik at andre som sikkert leser like mye gir opp, fordi de ikke får like bra resultat. Så er det lettere å si at man ikke gidder å lese, fordi man får dårlig karakter uansett, noe som viser seg å slå til. Helt til slutt sitter vi igjen med skolepoeng som det regnes snitt av, og rektor kan si om det var bra eller ikke.

Jeg hater gjennomsnitt. En klasse der alle ligger midt på får middels snitt. Det regnes ofte som bra. Andre klassser har noen veldig flinke, og noen veldig svake. De kan også få et middels snitt. Gjennomsnitt finner ut hvordan alle skulle vært om de var mest mulig like. Noen ganger er det ikke så nære virkeligheten.

Hvordan skal jeg vurdere på best mulig måte? Skriflige prøver favoriserer dem som er gode til å lese og formulere seg skriftlig under tidsspress. Muntlige prøver tar så mye tid at det svært ofte ikke lar seg gjøre. Presentasjoner i grupper blir urettferdig, for det er vanskelig å se hvem som bidro. Presentasjoner alene favoriserer dem som tør å si noe høyt i klassen.

Uansett hvordan man velger å vurdere, så er det noen som faller utenfor. Uansett hvordan man gjør det, så er det noen som er misfornøyde med karakteren. Helt til slutt er det noen som er misfornøyde med skolepoengene, nemlig ledelsen på skolen.

Jeg klarer ikke å tenke på jobben min som bare et yrke. Det er om ikke annet et viktig yrke. Et yrke som skal være litt under middels betalt. Tatt i betraktning viktigheten i å ha en god utdanning, så er det ikke en «godt betalt jobb», selv om noen påstår det. Hvis noen fortsatt har gammel «lærerlønn», som ikke er adjunkt, har tre unger og er aleneforelder, så ville man være rett i nærheten av fattigdomsgrensa. Heldigvis blir jo de flest nye lærerne lektorer. Jeg misunner dem den. Samtidig vet jeg at skolene skal spare penger. Lønningene stiger, men budsjettene minker. Det er ikke en god utvikling.

Så jeg må tenke på jobben som et yrke. Jeg skal ikke være takknemmelig for at jeg får lov til å jobbe med ungdommer. Det er yrket mitt. Jeg kan være fornøyd med yrket, og være glad for å ha en jobb, men lønnen ligger ikke i det å få lov til å være lærer. Slik virker det på meg noen ganger, at folk mener jeg skal være takknemmelig for å få lov til å dra på overnattingstur med 50 ungdommer. Heldigvis får jeg betalt.

I år er jeg 43 år og har jobbet i skolen i 17 av dem. Grunnskolen min tok 9 år, videregående 3, ett år på folkehøyskole og 4 på lærerhøyskole. Det vil si at min egen utdannelse er 17 år også, i tillegg til litt til da… Skal jeg gjøre noe annet, så må det skje snart. Men kan jeg bidra med noe utenfor skolen? Aner ikke. Er kanskje yrket blitt min identitet?

Dårlig LIKT?

Snart er det tid for rapportering igjen. Vi skal gi ut halvveis, halvårs, fravær, oppførsel, anmerkninger og så videre.

Fraværet er lagret i et system som heter Hypernet. Det er vi i ferd med å bli fortrolige med etter fjorårets oppgradering av brukergrensesnittet. Den gangen skulle vi også få en karaktermodul. Den skulle hjelpe til med den politikervedtatte halvårsvurderingen. Modulen dukket aldri opp, så vi hadde et møte med de andre skolene og prøvde å få til en løsning. Det som dukket opp var et excelark, som pent sagt ikke var tilpasset dem som skulle skrive inn over hundre vurderinger.

Vi ventet på noe som aldri kom. Modulen eksisterte ikke. Likevel fikk vi beskjed om at jobben måtte gjøres, selv med et ubrukelig verktøy. Så fikk vi et midlertidig verktøy, laget på eget initiativ av en lærer. Det er fortsatt midlertidig.

I skolens portal ligger Skooler. Det er det ingen som vet hva er, bortsett fra noen enkeltskoler som tester opplegget. Selv om Skooler i følge dere selv brukes av mange, så blir det ikke innført hos oss i en fei. Selve brukergrensesnittet er også der oppgradert fra Windows 3.11 til nær opptil dagens standard. Da jeg i våres kommenterte brukergrensesnittet ble jeg oppringt av ledelsen i Skooler. De skulle tydligvis oppgradere da.

Etter dette blir jeg sett på som en bråkmaker.

Vi skal være glade for at noen er interessert i å hjelpe oss med IKT. Vi må være tålmodige, det er noen som jobber på spreng. Vi skal ikke kritisere, vi skal oppmuntre.

Hvorfor føler jeg at IKT i skolen er litt som Keiserens nye klær? Skal vi juble over alt vi tror vi har, men som ikke finnes? Hvor pålegger man de ansatte 100 timer ekstra arbeid, uten kompensasjon og så bagatelliserer i etterkant?

Er det ikke et sted der ute, der folk må komme med et anbud, og så er de ansvarlige for å levere det de skal? Da vi ikke fikk karaktermodulen, så var beskjeden at vi ikke hadde krav på noe kompensasjon for manglende verktøy.

Forretningsidé: Lag et verktøy som kan tilpasses behovet i skolen. Snakk med dem som skal bruke det, ikke en lett imponert kontorist. Gjør det modulbasert, slik at det er enkelt å utvide. Sørg for at det virker. Resten får dere finne på selv, eller betale meg for konseptet…

 

Superenkel forskning i prosent.

Dette opplegget kom egentlig fra kollega Linda. Vi hadde mattetime på onsdag sammen. Dagen etter prøvde jeg opplegget igjen i en annen klasse. Det virket, så nå er det på tide å dele:

Intro fra lærer:

Hvis jeg spør en i klassen om hun er jente, så kan jeg si at 100 % av de spurte i klassen er jenter. Det sier jo ikke så mye om klassen, siden jeg ikke har spurt alle. Tvert i mot kan det bli en liten sensasjon at 100 % av de spurte er jenter, selv om hele klassen ikke er det. 

Når man spør om ting i undersøkelser og målinger må man spørre omtrent 1000 personer for å få et mest mulig riktig svar.

Vi skal finne noen svar her i klassen.

Finn tallet i prosent. (ca 30 minutter)

Vi satte sammen to og to elever.

1: Finn et spørsmål du lurer på om de andre i klassen din.

Svaret må ha alternativer. Skriv ned spørsmålet og gjør plass til å registrere antall svarene.

2: Gå rundt i klassen og still spørsmålet ditt til alle du kan. Registrer antall svar og pass på å telle hvor mange du har spurt.

3: Regn ut hvor mange prosent av klasssen som har svart de ulike tingene.

4: Læreren skriver opp på tavla hva alle gruppene har kommet frem til.

5: Diskutere resultatene.

  • Hvor mange prosent er én elev?
  • Hvorfor har så mange i klassen bursdag i januar?
  • Vil en klasse i et annet land ha like mange blonde elever som her?
  • Var det noe som overrasket deg?

Ting som ble undersøkt var feks:

Søsken, øyenfarge, type mobil (skremmende mange iPhone), liker du kylling eller kjøttkebab, hvor mange har bursdag i januar, liker du hund eller katt, playstation eller xbox, osv…

Vi lot elevene få frie tøyler. Det gikk fint, ellers må man komme med forslag til de som ikke kommer i gang.

Resultatene vi fikk kunne faktisk være til hjelp dersom man skal ha en klassefest eller noe.

Det var veldig fin innsats i klassen. Det gikk overraskende fort å gjennomføre, og et par elever kom bort etterpå og sa det var en bra time. Det er også viktig at læreren engasjerer seg og undrer seg sammen med klassen over resultatene.

 

Best i test?

Rett etter skoleslutt kunne lokalavisa kåre vinneren av de nasjonale prøvene. Ingen har sagt at det er en konkurranse, men de synes likevel det er på sin plass. Denne gangen var det femte trinn, der jeg personlig kjenner en del av elevene. Disse elevene var langt fremme allerede fra barnehagen. Kanskje skal også foreldrene klappe seg selv litt på skulderen…

Tidligere i høst har det vært skrevet om Sandefjordskolens gode resultater. Disse har gjort at skolen har kommet opp blant de beste i landet. Alt takket være avdelingsledermodellen. Nok om den nå.

En liten detalj, som begge ganger er blitt nevnt på slutten av artikkelen er at resultatene i matematikk fortsatt har litt igjen. Det viser seg at elevene ikke er så gode på sammensatte oppgaver og tekstoppgaver. Det er jo litt interessant, siden de samme elevene gjør det veldig bra i lesing.

Hva er da forskjellen på å løse tekstoppgaver i regning og å svare på leseoppgaver? Begge steder må man finne et svar… I leseoppgaven må man tolke teksten, eller i det minste huske hva man har lest om. Ofte er det også alternativer. I regneoppgaver må man regne seg frem til svaret.

Her tror jeg kjernen ligger. Elevene er opplært til å finne svar i en tekst, men de klarer ikke å regne seg frem til svar. Er vi ute etter voksne som skal jobbe som korrekturlesere, så er vi på god vei. Er vi ute etter ingeniører, så har vi litt å jobbe med.

Jeg jobber på ungdomstrinnet. 8. trinn har i år 2 timer matematikk i uka. Det er like mye som KRLE. Nå skal ikke jeg si at KRLE ikke er viktig, men jeg mener faktisk at matematikk er enda mer viktig.

Hvordan jobber elevene på skolen? Det skjer til stadighet at jeg snakker med elevene etter timen for å høre hvordan det går. Flere klager på antall prøver i uka. De må lese seg opp. Da kommer andre fag lett i bakleksa, og må leses opp igjen før den prøven kommer. Slik går det. Alle fagene er like viktige, alle lærerne er pålagt grundig vurdering før karaktersetting.

I det siste har man tatt til orde for at pensum i skolen er for stort. Jeg skulle også ønske det var mer ro. Da mener jeg ikke stille klasserom, jeg mener ro for å gi rom til refleksjon. Slik det er nå, så kan elevene regne brøk de ukene vi holder på med temaet, og prosent like etter. Men hvis du blander dem, så er det flere som faller ut. De glemmer å lese oppgaven, de er stresset, de gjetter, og de har ikke ro til å regne ut svaret. Er ikke svaret så opplagt at de ser det med en gang, så kan det være det samme. Da har de ikke lært det, altså er det lærerens skyld.

Norge er i følge denne lista på plass nummer 11 over de land som er mest kreative. Hva ønsker vi for fremtiden? Folk som er skikkelig gode til å lese og svare på spørsmål fra en tekst, eller problemløsende mennesker med kreativitet, teknologi og toleranse?

Time will show.

Kilder:

Sandefjords blad 22.12.15

Sandefjords Blad 15.12.15

(sb.no har ofte betalingsmur på artiklene)

Avdelingsledermodellen

Sandefjord gjør det bra på målinger. Alle klapper. De hyller avdelingsledermodellen. Men er den grunnen?

Avdelingslederne dukket opp for noen år siden. De tok plassen til tidligere undervisningsinspektør. Stillingen innebærer både administrasjon, undervisning, resultatansvar og personalansvar.

Tar du en runde til de ulike skolene, så vil du finne nesten like mange versjoner av modellen. Noen steder er avdelingslederen inne i klasser og underviser fast. Andre steder har de ikke undervisning i det hele tatt. Noen steder er de svært opptatt av å følge opp lærerne. Andre steder er de opptatt med å administrere.

Saken blir at det som var én modell praktiseres ulikt på skolene. Hvordan kan da denne modellen være grunnen til fremgangen?

Hvem får mene noe om skolen? Og hvor lang tid tar det?

Noen blogginnlegg er som båten som blir til mens du ror...

Denne uka har det vært flere bra innlegg om norsk skole. De fleste mener at noe må gjøres, men ikke alle er enige om hva. De som jobber i skolen ser på ting på en annen måte enn feks politikere og tanketenkere.

Lærere er sutrete, de orker ikke å omstille seg, de er venstrevridde, sosialister og i det hele tatt vrange.

Det morsomme er at politikere og tanketenkere mener at lærere og andre i skolen ikke er berettiget til å mene noe, i hvert fall ikke bli tatt hensyn til. Lærere er sutrete, de orker ikke å omstille seg, de er venstrevridde, sosialister og i det hele tatt vrange.

Noen steder har skoleeier kommet så nær skolesjefen at disse synspunktene får smitte over på rektorene. For noen år siden var det en rektor som satt på et møte og ga klart uttrykk for at det er lærerne det er noe feil med. Hvordan skal vi få endret dem? Den gangen drev jeg selv og leste litt i noen bøker om ledelse, og de rådene som stod der ble ikke fulgt. Mulig ingen hadde lest dem, for det ble ikke tatt hensyn til.

Endring tar tid.

Rektorer og politikere samles ofte på møter der de sammenligner seg med hverandre. Har noen fått noen gode resultater, så må de forklare hva de gjør. Har noen fått noen dårlige resultater, så må de forklare hva lærerne gjør feil. Så kommer de kanskje opp med en idé, som skal prøves ut på alle skoler. Siden alle skal gjøre det likt, så får alle et ganske nøyaktig manus å gå etter. Man presenterer manuset, men glemmer at nå er det plutselig en undervisningssituasjon. Lærerne får sånn halvveis med seg hva som skjer, og alle blir enige om at dette skal prøves i klassene før neste onsdag.

Lærerne går ut i klassen med sine manus og gjennomfører etter beste evne. Siden de egentlig ikke har opplegget helt «under huden», så blir det ikke helt vellykket. Klassen får det kanskje heller ikke med seg, læreren ser at det går greit, men ikke noe mer. På møtet på onsdag er tilbakemeldingene sprikende fra de rapporterende lærerne.

Man prøver kanskje en gang til, men så gir man opp og går tilbake til det man gjorde før. Det er trygt med tavle og bok, liksom. Rektor får ikke resultatet han ville, lærerne vil ikke endre seg.

Hvor lang tid tar det å endre på noe i skolen? Hvor lang tid må man regne med før noe sitter? Mye tyder på at svaret er ca fem år. Den magiske grensa gjelder dersom du skal starte et nytt firma. Etter fem år bør det være på stell. Samme i skolen. Skal man innføre noe nytt, så må ledelsen forberede seg på å stå i det i fem år.

Hvilken leder har fem års perspektiv? De fleste lederne gir seg selv fem år før de flytter videre. Hvilken politiker har fem års perspektiv? De tenker i to år, frem til neste valg, enten det er kommune eller stat. Ulempen er jo at det du starter er det en annen som får æren for om fem år. Og ære, det vil vi ha.

Elevmedvirkning i klassene, men hvor er lærermedvirkningen?

Den sittende regjeringen brukte første året sitt på matraet om at den forrige ikke hadde rukket flere ting på åtte år. Som om åtte år er en evighet.  Hvis man starter opp et prosjekt som tar fem år å implementere, så er man ikke mer enn så vidt ferdig på åtte år. Differensen mellom fem og åtte, det er tre år. Hvor mye tid går med til forberedelse? Du har tre år til for og etterarbeid, og fem til selve gjennomføringen. Hvis man sitter i fire år, så er det bare å stå på.

Nå er ikke dette et innlegg for lengre stortingsperioder. Det her derimot et innlegg om at vi må la oss få ro nok til å være en organisasjon i endring. Og er det lov for lærerne å komme med forslag? Elevmedvirkning i klassene, men hvor er lærermedvirkingen? Og når lærere får medvirke, hvorfor er det da de som ikke vil endre noe som skriker høyest?

Hvis jeg får mene noe om skolen, så vil jeg ha mer ro til å gå i dybden av tema. Fagene må ikke være noe de skal igjennom for å få karakter, de må lære noe. Læring sitter. Og må absolutt alt ha karakter?

Hvilke ting husker man fra skolen? Pytagoras, kanskje, og noen byer på kartet. Mest husker man samholdet i klassen, eller det samholdet som ikke var der. Klassens time er borte, kanskje for å gi plass til mer basisfag. Basisfagene presser ut de andre fagene slik at man ikke får gjort forsøk i naturfag og samspill i musikk. Vi husker de tre turene vi var på i løpet av skoletida.

Jeg mener jeg er mer kompetent til å mene noe om skolen enn politikerne. Det har tatt lang tid. 16 år i yrket. Det som igjen er faren med dette er at jeg ser hvor lite det nytter å være kompetent. Kanskje det beste er å finne noe annet å gjøre? Gi seg selv fem år…

Vurdering vs undervisning

Jeg kommer til kort. Jeg klarer ikke å gi elevene mine de tilbakemeldingene de burde hatt. Jeg får ikke til å snakke med hver enkelt om hvordan de ligger an i forhold til de en hver tid gjeldende mål.

Sannsynlig tenker jeg for mye på hva jeg skal putte inn i timene. Jeg bruker for mye av hjernekapasiteten på å tenke ut måter å presentere stoffet på, slik at elevene mine skal forstå. Men så svikter jeg igjen ved å ikke få sjekket hva de fikk med seg etter timen.

Mange av kollegene mine har flotte måter å gjøre det på. De har exit-tickets der elevene svarer på et spørsmål… Jeg vet ikke noe som de elevene har lært mer. Jeg vet bare at jeg svikter.

Da jeg gikk på lærerskolen så lærte vi massevis om fag. De ti årene jeg jobbet i barneskolen hadde vi ikke karakterer. Jeg ga elevene tilbake prøver med resultater som 9 av ti riktige svar osv. Det sa noe om hvor mye de hadde klart av prøven. Noen ganger våget man seg frempå med et Flott, Fint, eller Bra også. Faren her var at disse var graderte for elevene. Så den gangen jeg byttet litt på, så fikk jeg så hatten passet. Bra var bedre enn Fint. Flott var best. De hadde karakterer på barneskolen den gangen, om enn ikke offisielt.

På ungdomstrinnet måtte jeg starte fra bunnen av med å sette karakterer. Det er ikke så lett å plutselig tenke på at man må ha nok prøver for å sette riktige karakterer. Så fikk vi beskjed om at en karakter ikke er et gjennomsnitt av prøvene gjennom året, men vise hvor eleven står når karakteren settes… Det er ikke så lett i naturfag med biologi, kjemi, fysikk og ulike tema gjennom året…

Nå skal alle elever ha skriftlig halvårsvurdering i tillegg til karakterer. Jeg tror nok sikkert jeg skal greie det, men det vil ta tid. Vi har ikke mer tilrettelagt datautstyr enn Word… Jeg ønsket med et databaseopplegg som skriver ut automatisk…

Mulig det er jeg som ikke gjør jobben min. Ser ikke helt bort i fra det…

 

 

Når barn blir produkter – men selvsagt…

Sandefjordskolen er tilbake som tema.

via Når barn blir produkter.

Av Marius Andersen 1. sept 2015

Fulgt opp 2. september:
via Selvsagt styrer skolen mot mål og resultater. Det har den alltid gjort.
Av Bjørn Ole Gleditch og Bjørn Hoelseth

Jeg har noen tanker rundt dette.

Hvilke resultater strever vi etter? Hvem vet best hva som er best om 20 år?

Marius liker ikke målstyring. Det er ikke det samme som at man skal drive skole uten mål og mening. Skolen og undervisningen må ha et mål. Faktisk har all undervisning et mål. Greia her er at man ikke skal lære noe fordi de kommer på en prøve til fredag. Man skal lære det fordi det kan være nyttig i fremtiden.

Hvis du har oppfylt alle kriteriene og fårr godkjent et mål, så står det der. Hvis noe skal sjekkes i dybden, så må man resjekke etter en stund. Det som sitter fortsatt, det har vi lært. Nipugging til gloseprøven hjelper frem til fredag, dersom man ikke får brukt glosene jevnlig utover. Men det er viktig med gloser. Bakpå lekseplanen står det som mål for uka: «Jeg kan denne ukas gloser» Mestrer, eller er på vei…

Ordføreren skal være en ordfører for alle, uansett politisk parti. Derfor er det trist lesing når det skrives:

Han har i det hele tatt ment nokså mye de siste par årene. Men virkelighetsoppfatningen kan lett bli påvirket av politisk og ideologisk ståsted.

Maktspråk, for ordføreren har også ment ganske mye de siste årene, og han er vel også farget av sitt eget ståsted? Noe annet ville vært rart. Problemet er vel heller det at Marius er farget av venstresiden, noe som i seg selv er nok til å få maten i halsen for noen. Sandefjord har vært en blå by så lenge vi kan huske, for slik er det bare. SV var radikale. AP er truende. Våpenet blir latterliggjøring.

Marius peker på at kommunen selv har valgt systemet, at det ikke er noe som er lovpålagt. I skolen blir uttrykket «politisk vedtatt» siste ord i diskusjonen. Hvem er disse politikerne som vet alt så godt?

Fortsatt feilsiteres Hattie. Rekk opp handa alle som har lest hele setningen om klassestørrelse, fra originaldokumentet? Jeg har. Det står ikke at klassestørrelse ikke har noe å si. Det er feilsitering. Stryk.

Før kunne læreren stenge døra til klasserommet og stort sett undervise på den måten han eller hun fant det naturlig for seg selv.

Jeg har vært lærer i 16 år. Jeg har aldri opplevd at man kan undervise på denne måten. Ordføreren viser her kanskje til sin egen skolegang, da læreren gikk hjem klokken 14 og tok resten hjemme. Den tiden er slutt for lenge siden. Vi har alltid drevet samarbeide, enten på trinnet, faget, eller i andre grupper. Vi leser oss opp og er kreative. Hvis vi finner noe som høres bra ut, så tester vi det ut i klassen, justerer, leverer videre og tester mer.

Norsklærere bytter stiler seg imellom for å få mer rettferdig karaktersetting. Tentamen kan bli rettet i grupper for å være mer rettferdig. Jeg vil påstå at våre møter kan være langt mer effektive enn en del politiske møter der det holder om én har lest dokumentene og de andre stemmer med.

Diskusjonen er enda ikke død. I morgen kommer det kanskje et svar fra noen. Så må man se hvem man holder med. De fleste tier stille.

8. trinn: Primtall og hva så?

Denne timen hadde vi to lærere i klassen, min kollega Linda, og meg selv. Linda hadde prøvd opplegget i tiendeklasse. Bakgrunnen var at elevene lærer om primtall. De får vite hvorfor de heter primtall, faktorisering og hvordan man finner dem, men svært lite om hva man bruker dem til.

Introduksjon:

Vi viste et klipp fra Siffer, episode 3, med Jo Røislien.  Vi viste litt av introen til programmet, siden elevene ikke kjente det fra før, og så spolte vi frem til 13m 38s.

Her introduseres primtall litt enkelt først, slik vi har gjort i timen allerede, så det er en fin repetisjon. Så kommer et intervju om kryptering i banken og så et praktisk eksempel på bruk av kryptering med utveksling av kryptert mobilnummer.

Opplegget ble slik:

Du skal fortelle naboen din, kryptert, når du har bursdag.

  1. Først tar du fødselsdato og måned (eks 2901 for 29. januar)
  2. Gang fødselstallet ditt med et fritt valgt primtall (feks 11)
  3. Gi naboen din det tallet du da får (31911)
  4. Naboen ganger så tallet ditt med enda et primtall som han har valgt (feks 7)
  5. Naboen gir deg da tallet sitt tilbake. (223377)
  6. Du deler dette tallet på ditt primtall (223377 : 11 = 20307)
  7. Gi dette tallet til naboen.
  8. Naboen deler så tallet på sitt eget primtall (20307 : 7 = 2901)
  9. Naboen har da dekryptert meldingen din, uten at noen i mellom kan vite det, uten å vite de hemmelige primtallene.

Elevene fikk bruke kalkulator. De som ikke fikk det til med en gang, fikk hjelp av lærerne. Svært mange elever fikk en a-ha-opplevelse denne timen.

Opplegget passer til hele ungdomstrinnet, pluss andre som ikke visste dette fra før.

Takk til Jo Røislien som er flink til å skrive på vegger med tusj.