På kurs for å få «NyGiv»

Jeg er sammen med en kollega på kurs i Oslo. Vi har hatt første dagen i skoleringen til å bli NyGiv-lærere.

Hensikten med dette er å ta fatt i de elevene som ved litt motivasjon kan gå opp en karakter eller to på slutten av tiende klasse.

Mye tid har i dag blitt brukt på å snakke om oppfattelser og feiltolkninger innenfor regning. Kollegaen min er på lesing og skriving.

Et par tanker har jeg gjort meg:

  • vanskelige ord i matematikken gjør at svake elever ikke får med seg innholdet i tekststykker. Det sier ikke så mye om regneferdigheter som det gjør om leseferdigheter.
  • noen uttrykk betyr noe annet i matematikk enn i det daglige livet: normal, potens, utvide, forkorte…

Jeg ser det at vi gjør en del ting i gal rekkefølge. Og når det blir sagt, så slår det meg at jeg selv har tenkt tanken før. Hvis vi er ute etter at elevene skal bli flinkere av tilbakemeldingene, så må de komme i læringsprosessen, ikke i etterkant når vi har blitt ferdige med kapittelet.

Læreren må være trener, ikke dommer. Det må være lov å prøve seg på nye ting uten å risikere å miste karakteren. Sluttvurderingen skjer ved avsluttende eksamen. For meg betyr det at flere fag bør ha årsprøver. På den måten kan vi konsentrere oss om prosessen opp mot eksamen.

Samtidig er det ikke alt som er mulig å gjennomføre… Hvis det ikke legges til rette for det…

Vi har fått noen helt konkrete spill i regning. Vi har også fått utdelt boka «Alle teller» som dukker opp med jevne mellomrom.

I morgen er det litt mer konkret om geometri, statistikk og en ting til…  Pluss mye mer. Og vi skulle ta med oss terninger. Og en kortstokk.

Snakkes!

Naturfagprøve

Hvorfor skal vi lære det? Når trenger vi dette?
Av og til er det nok å vise til at mennesker har brukt hodet sitt og funnet ut noe. Tenk at vi mennesker er i stand til å finne ut av ting vi ikke vet ved å bruke kunnskapen vi allerede har på nye måter.

Må man ha gode karakterer for å bli lærer?

Det var mye snakk om karakterer og poeng til videregående da en elev stilte meg det spørsmålet. Slike spørsmål kan være en felle, litt avhengig av hvem som spør. Jeg snudde på spørsmålet og svarte: «Tror du man er en god lærer bare ved å ha gode karakterer?»

Eleven så på meg. Tenkte litt. «Nei, det hjelper vel ikke å ha gode karakterer hvis du ikke klarer å lære bort noe,» svarte hun.

I læreryrket må man ha ulike kvaliteter. Man kan være veldig ordentlig og jobbe på rutine. Man kan være kjempegod faglig og regne med at det er nok til at elevene følger med. Eller så kan man være klovn og håpe at elevene ikke legger merke til at de ikke lærer noe.

Ingen av disse gjør det særlig bra for seg selv. Jeg har opplevd lærere som har så mye kunnskap at de ikke makter å formidle den. Når man er høyt oppe, så blir ofte det grunnleggende veldig langt unna. Noen slike lærere finner dessverre veien til lærerskolene. Det er kanskje greit å ha dem der som skrekkens eksempel for at kommende lærere skal oppleve hvordan det er å sitte i en klasse og ikke forstå noenting?

Læreren som flyter på rutinen er den som i ugangspunktet er en flink lærer, men har lagt litt mindre vekt på å fornye seg. Denne læreren er i sitt ess i sine glansnummer. Denne læreren gjør det ofte bra og er en ressurs inn mot yngre lærere som ikke har noe rutine.

Tøyselæreren er den som egentlig ikke skulle vært lærer, men kastet inn en søknad på lærerskolen for moro skyld. Han (for det er aldri en hun) forblir ikke særlig lenge i yrket.

Alle lærere har nok litt av ulike kvaliteter i seg. Lærere på en skole er, og bør være, ulike mennesketyper. På den måten blir skolen mer fleksibel. Man kan ta hensyn til de ulike mennesketypene og utnytte dem på best mulig måte, slik at også læreren føler mestring.

Man kan ikke være faglig udugelig. Man bør være i stand til å kommunisere. Det er nødvendig å holde seg oppdatert. Trivselen krever en viss sans for humor. Som lærer må man være menneske. Menneske på godt og (litt) vondt.

Fire grep på gitaren

Som musikklærer i ungdomsskolen kan jeg litt om mange instrumenter. Jeg er relativt god på gitar og bass, kan legge noen akkorder på piano og grunnleggende trommespill.

Skal noen spille i band, så må de lære seg fire akkorder. Det er G – Em – C og D.

Med disse grepene på gitaren, kan man spille de fleste sangene på VGlista, i den grad de fleste lar seg fremføre på gitar.

En gruppe som har tatt dette langt er australske Axis of Awesome. Søk på ax på Youtube, og de er først på lista som dukker opp.

Her er bare noen enkle forslag til noen låter som kan spilles på fire akkorder. De bruker riktignok E C#m A H, men det er ikke så enkle grep…

Så Hattien passer

Forskning på skole er ofte politisk motivert. Man bestiller en undersøkelse på noe og får svar på denne. Ofte er det ikke de store overblikkene som er viktige, og noen svar lar seg lett manipulere.

Derfor var mange glade da John Hattie laget et sammendrag av millioner av undersøkelser og fant ut hvilke kriterier som skulle til for å lykkes i klasserommet.

Lista er lang, og boka «Visible learning» er tykk. Her står litt mer om denne: http://www.skoleanlegg.utdanningsdirektoratet.no/asset/2093/1/2093_1.pdf

Et poeng som ofte er «misbrukt» i denne sammenhengen er dette:

Færre lærere per elev er ikke viktig

Av de ca. 100 studiene om reduksjon av størrelsen på klasser som er gjennomført, er det ingen som viser at reduksjonen har ført til bedre resultater eller læring. Hattie forklarer dette med at lærere har samme fremgangsmåte i en klasse på 10 elever som de har i en klasse på 30 elever, og at det dermed ikke er noen overraskelse at tiltakene ikke fører frem. Færre elever i klasserommet kan ha betydning hvis man kurser lærerne så de kan dra størst mulig fordel av mindre klasser, men Hattie dokumentere at dette  ikke blir gjort.

Hvis læreren skal ha nytte av mindre grupper, så må han endre måten å undervise på i forhold til gruppestørrelsen. En «dårlig lærer» med 30 elever blir ikke bedre som lærer av å ha 15 elever uten å gjøre noe anderledes.

Dette har blitt tatt tak i. «Gruppestørrelsen har ikke noe å si» har blitt forkortelsen. Det rettferdiggjør store klasser. Det sies ingenting om «Færre elever i klasserommet kan ha betydning hvis man kurser lærerne så de kan dra størst mulig fordel av mindre klasser, men Hattie dokumentere at dette  ikke blir gjort.» Kursing av lærerne kunne hjulpet, men det blir ikke gjort. Hvem har ansvaret for kursing av læreren? Er det læreren selv, eller er det ledelsen? Kanskje til og med den sammen ledelsen som lar klasser bli større uten å gi lærerne mer oppfølging?

Det blir mer og mer viktig å følge med. Hattie sier mye bra, men så lenge folk lar være å lese hele teksten, eller enda verre, bare får den referert, så er det lite verdt.

Utgangspunktet må være at læreren er interessert i å lære elevene mest mulig. Da må læreren også bidra med løsninger for å legge til rette. Ledelsen er ikke lærere. Der har ofte glemt hvordan det var, selv om de ikke forstår det selv. Nå må læreren ta styringen over sin egen jobb.

Hvorfor er du så sliten?

Skolen er inne i en periode med masse omveltninger. Det skal spares penger, men samtidig skal alt bli mer effektivt. Det gjøres på den måten at «noen» bestemmer helt øverst, så blir beskjeden sendt nedover i hierarkiet. Mellomledernes jobb burde være å fungere som et fordøyelsessystem, slik at den beskjeden vi fikk til slutt var tilpasset situasjonen og lagt til rette for.

Slik det er nå, så opplever jeg stadig at beskjeder blir passert nedover i systemet med henvisning til «de ovenfor». Vi blir pålagt ting, og disse skal utføres.

På samme måte som et barn kan sitte i timesvis og pusle med oppgaver det har gitt seg selv, men protesterer høylydt når leksene skal gjøres, slik reagerer de nederst i linja. Ting som er pålagt ovenfra er ikke noe gøy uansett. Trikset kunne vært at noen «lurte» lærerne til å forstå at dette er noe de vil selv. Da hadde det gått glatt, tror jeg. Men å er det ikke alt som er like glatt å svelge. Det strammes inn på tidsressurser samtidig som presset øker fra stadig mer bevisste foreldre.

Jeg orker ikke å gå inn på New Public Management. Noen elsker det systemet. De sitter som regel ikke nederst i systemet, for å si det sånn. Andre mener at systemet til nød kan brukes for å holde en bedrift i live.

Skal lærerne dokumentere for dokumentasjonens skyld, eller skal de jobbe mot bedre uttelling for undervisningen? Vil sju tettskrevne sider med punkter til hver elev gjøre at læringen styrkes, eller er det en dokumentasjon for de ovenfor om at jobben er gjort?

Ansvaret for karakterene har snudd seg…

Lærerskolen

På en måte fikk jeg mulighet til å fordype meg mer i fag fra videregående. Jeg hadde hatt «informatikk» på gymnaset. I 1992 var windows enda på prøvestadiet. Vi begynte på TIKI100 og fikk PC på slutten. Likevel hadde jeg et forsprang på en del andre studenter i bruk av data. Det kom godt med. Jeg hadde ofte oppgaven «layoutansvarlig» når vi skrev oppgaver. Fine ble de også.

Hva lærer man egentlig på lærerskolen? Da jeg gikk der, så var det mange oppgaver som skulle leveres inn. Vi jobbet ofte på biblioteket, i grupper på fire, for å bli ferdig med hver vår del som vi så sydde sammen til en hel oppgave. Læreren var stort sett fornøyd, men jeg er usikker på hvor relevant dette var i forhold til jobben vi skulle utføre.

Etterhver valgte jeg meg fag som interesserte meg mer. Jeg tok litt påbygning i matematikk og naturfag. En årsenhet i musikk fordelt over tre år ble det store vannhullet, og siste året med IKT for lærere og musikk ble toppen av kransekaka.

Så da jeg stod der med vitnemålet, så hadde jeg en gitar på ryggen, ønske om et eget digitalt kamera og ambisjoner om å være lærer…

Begynnelsen

Først var ikke jobb som lærer i mine tanker. Faktisk lo jeg litt av to kamerater som begynte på lærerskolen året etter militæret. Selv visste jeg ikke hva jeg skulle bli. Hvordan blir man forresten noe? Kan man bli noe man ikke er? Spørsmålet var selvfølgelig hva jeg ønsket å jobbe med. Så fikk jeg heller ta med personligheten min og gjøre det beste ut av det.

Årett etter videregående tok jeg et år på medialinje på en folkehgøskule. Samtidig hadde jeg nærradio som hobby. Ønsket om en fremtid i NRK (TV2 var ikke oppfunnet enda) eller jobb som journalist var høyt på ønskelisten. Men ikke så høyt at jeg tok meg jobben med å komme inn på noe utdanning.

Så etter militæret, stod jeg der uten noe å gjøre. Da dukket det opp et tilbud om å jobbe som assistent på en barneskole. Det kom via en bekjent som jobbet på skolen. Dette opplegget ble på en måte en start. Jeg husker en av de første gangene jeg satte meg ned ved siden av en elev og hjalp til med et regnestykke. Da tenkte jeg bare at «dette her kan jeg godt jobbe med i fremtiden».

Så etter et år som assistent, med oppfølging av skoleledelsen og flittig brukt loggbok, så søkte jeg lærerskolen, og kom inn.

Det ble fire flotte år, som de sier. Men da jeg var ferdig der, så var jeg langt fra utlært…

Lærer så lenge jeg har elever…

Velkommen skal du være. Jeg vil lage en blogg om å være lærer. Mest av alt for at jeg selv skal minne meg på hvorfor jeg er det, men kanskje også for å få frem noen synspunkter også andre kan ha nytte av.

Selv om jeg er ansatt på en skole i en kommune og i tillegg tillitsvalgt, så blogger jeg her om privatperson. Jeg kommer ikke til å diskutere ting som går på elever eller navngitte personer, men grupper av personer som for eksempel politikere, skoleledere generelt, andre lærere og muligens foreldre kan bli omtalt, men ikke nevnt direkte.

Først og fremst er dette mine tanker, samlet gjennom i overkant av 13 år som lærer.

Så får vi se hvor det bærer hen.