I dag fikk to klasser oppleve klassikeren «Natrium i vann». I den første klassen måtte jeg prøve tre ganger før det smalt. Det er alltid så moro å se de litt blaserte ungene bli vettskremt i øyeblikket det smeller, for så å stråle rett etterpå.
I vår fredelige verden er det ikke så ofte vi opplever såpass brutale smell. Dette husker de, og er ofte på ønskelista for repriser senere i skolegangen.
Hva er så spesielt med Natrium?
Det har ett eneste elektron i ytterste skallet. Det er faktisk villig til å gi fra seg det elektronet for å få følelsen av et fullt ytre skall. Det er nesten som å ljuge seg inn på et sted ved å late som om man er yngre. Det er så ivrig at de er villig til å reagere med vann, det snilleste og mest nøytrale vi har…
Kanskje husker de det senere, at de stoffene i første kolonne er veldig reaktive. Kanskje husker de smellet. Kanskje forteller de det hjemme, at Terje sprengte noe i dag, og at det ble veldig mye vannsøl. Moro var det uansett.
Lærer så lenge jeg har elever.. 