Tanker om hva diskusjonen egentlig dreier seg om.

Debatten om skolen i Sandefjord bølger. Det er likevel noen nyanser som ikke kommer frem. Her har også Sandefjords Blad litt skylden, da de skriver en del uten å sjekke bakgrunn…

Debatten går på kryssene. Jeg fikk Evaluering i posten i går. Det første jeg gjorde var å skumme over der hun var over eller under middels. Det stemte bra med datteren sin oppfatning om at hun var god i engelsk, men ikke så god i matte. Hun var ikke under på noe sted, men den skriftlige tilbakemeldingen bekreftet vel det vi trodde.
Kona kikket på den skriftlige tilbakemeldingen. Jeg var sliten i hodet, så jeg gjorde ikke det. Tror ikke jeg er alene om det.

Debatten går derfor på disse kryssene. Likevel blander SB.no inn at Ormestad har fått bedre resultat ved å bruke planer. «Ingen» har vært uenige i at vi skal ha planer. Det er ikke der debatten er.

Så trekker de frem at Anne Gro Olafsen mener kommunen har gjort en bra jobb med å forbedre situasjonen i Sandefjordskolen. Det har heller ikke noe med kryssene å gjøre. Det er vel «ingen» som er uenige i at vi kan bli bedre? Det er veien dit vi er uenige i.

Dessverre kjører politikerne en linje på «ordrenekt», som om dette er en krig og vi snakker om desertører. Noen vil kanskje statuere et eksempel ved å sparke noen for åpen scene. Noen mener kanskje de har tapt ansikt.

Ordføreren snakker om en rapport til skoleeier. Det er vel ingen som har nektet skoleeier et sammendrag av situasjonen? De må gjerne få prosenter og kryss, men debatten går jo på om hjemmene skal ha det.

Jeg vet at kommunen har mottatt evalueringer tidligere. Politikerne har valgt å ikke ta hensyn til det. Sånn er det med politikere. Men det burde være en skolefaglig rådgiver for politikerne også? Finnes det?

På et kurs jeg var en gang fikk vi høre om «lyspæreeffekten» eller hva det het. En fabrikk ville sjekke om effektiviteten gikk opp hvis de ansatte fikk mer lys. De satte inn forskere som intervjuet arbeiderne og observerte. Og ganske riktig, effektiviteten gikk opp. Så tenkte de å sjekke om det motsatte var tilfelle, og senket lyset. Effektiviteten gikk ikke ned, men fortsatte å stige. Historien vil ha det til at man nærmest slo av lyset . Hvorfor skjedde dette? Det viste seg at arbeiderne ble mer effektive av positiv oppmerksomhet. Plutselig var det en forsker der som brydde seg om hvordan hun jobbet. Så med fokuset på arbeidet, ble arbeiderne inspirert til å jobbe mer, uansett hvor mye eller hvor lite lys de hadde.

Resultatene i skolen kommer ikke av kryss eller ikke kryss. Resultatene kommer av at vi har fokus på å gjøre ting bedre. Noen steder har ledelsen involvert seg i undervisningen og underviser selv opp til 50 %. Det er med på å bedre kommunikasjonen mellom leddene. Lærerne føler at de er på lag. Inspirerer til å jobbe smartere? Lederne kjenner på kroppen hva som fungerer i virkelig undervisning.

Denne våren vil være avgjørende for min fremtid i skolen. KS og regjeringen oser ikke over av tillit til lærerne. Det har ikke noe å gjøre med kryss det heller. Det skjer for mye negativt. Nå må vi finne på noe gøy snart.

(Publisert i gruppe på facebook 30.01.14.)

Reklamer

World War X

Det snakkes om kryss. Kryss skal det være, sier politikerne som bestemmer. Kan vi ikke slippe å krysse, sier noen lærere… Nei, det får dere ikke lov til. Kryss skal vi ha. Det er så mye lettere å lese et kryss. Hvilke motiver dere kan ha for å nekte å krysse, det vil jeg ikke spekulere i, men kryss skal det bli. Så nekter noen å krysse, og så nekter flere å krysse. Da blir det kryssforhør og mange kryssord på kryss og tvers. Og hvis ikke ting var på tvers fra før, så går alt helt i kryss nå.

Lojalitet er noe vi har med fotballag og slikt. Selv har jeg en viss lojalitet med dem som er litt svakere enn meg selv. Det er på en måte derfor jeg ble lærer, for å være med å løfte disse som kanskje kan komme seg opp og bli større enn jeg har blitt. Selv liker jeg å tenke på at jeg hadde vært større om jeg hadde hatt hjelp av meg selv som voksen, altså ikke at jeg skal se meg i speilet nå, men jeg tror mine egne erfaringer som voksen kunne hjulpet meg som barn. Da kunne jeg sagt til denne litt redde gutten med den rappe replikken: Slapp av, dette kommer til å gå bra. Men husk å lytte litt, så får du med deg det meste. Det du ikke husker nå, det kan du lese deg opp på senere, når du får bruk for det.

Da jeg var liten hadde vi ikke Wikipedia og Caplex og slikt på data. Vi hadde ikke noe data i det hele tatt. Bortsett fra C64, som egentlig var et sosialt møtepunkt. Vi snakket sammen mens spillene lastet ned, og så spilte vi sammen, helt til de måtte laste igjen. På den måten ble ikke spillingen så intens, men vi kunne faktisk si vi var sosiale samtidig. På den måten var kanskje C64 et sosialt medie, selv om rekkevidden ikke strakk seg lengre enn nabolaget. Likevel var det av og til noen hørte at vi hadde datamaskin, og kom med en venneforespørsel. Så fikk de være med å spille, men i pausene mens spillet lastet ble vi kjent og utvekslet telefonnummer som vi måtte huske i hodet.

Vi husket en del telefonnummer. En gang var det noen som pugget nummeret til en dansk sextelefon. Hvis man ringte fra telefonkiosk så rakk akkurat den automatiske svareren å stønne noe i øret vårt før televerket brøt linja. Da gikk røret videre til neste person som slo nummeret og hørte sitt brøkdel av et sekund. På den måten var telefon et sosialt medium. Rent fysisk.

Det lengste nummeret jeg fortsatt husker er nummeret til Det Hvite Hus i USA: 00 1 202 4561414. Da kunne vi ringe, også fra telefonkiosk uten penger, og høre sentralborddamen svare med «White House» før linja ble brutt. Vi følte vi hadde hørt lyden av maktens korridorer, lenge før vi kunne snakke med Jens Stoltenberg på twitter…

Da jeg var liten var det nesten ingen som hadde tenkt å jobbe med data. Da vi spurte rundt på barneskolen, så måtte egentlig læreren spørre etterpå: «Er det ingen som har tenkt på å utdanne seg innen data?» Den muligheten hadde vi egentlig glemt. Men joda, et par kunne vel tenkt seg det også.

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde jeg bedt meg selv om å fortsette å lære meg programmering. Jeg var godt i gang på videregående. De som fortsatte med det, er nå i fartsfylte jobber med utfordringer og sosiale medier. Noen er rådgivere innenfor alt mulig. Det finnes drøssevis med jobber nå som ikke eksisterte for noen få år siden. De fleste jobbene forlanger at du har videregående utdanning, men de forlanger en ting til: Du må kunne jobbe. Du må kunne bidra. Det viktigste fremover er kanskje evnen til å lære nye ting samtidig som du må glemme det du lærte tidligere. Du må se mulighetene og våge satse. Du må ikke alltid satse «safe».

Det er mange som faller fra videregående opplæring. Vi har fått vite at statistikken forteller oss at alt går bedre når snittet kommer over 4. Da snakker vi ikke om snittet til den enkelte, men snittet til hele kullet som går ut av ungdomsskolen. Derfor er det veldig fokus på snitt. Derfor vil vi gjerne vite snittet så tidlig som mulig. Og har vi ikke noe snitt, så prøver vi å lage et.

Derfor skal vi sette kryss. Vi lister opp alle delmålene i læreplanen og setter et kryss ved de eleven klarer godt, ikke klarer eller klarer veldig bra. For enkelhets skyld så lar vi de kryssene som ligger under bli skrevet ut i rødt. På den måten vil elevene bli så motivert til å lære disse kryssene at de vil jobbe bedre og komme gjennom videregående skole. Eller ikke.

For hvordan skal jeg kunne vite hvilke mål som er viktige i fremtiden? Hvilket yrke skal denne gutten ha? Hvis jeg har testet på en fredag at han kan målene for uka, vil han kunne dem om et halvt år?

En gang trodde jeg at min jobb var å skape entusiasme. Min jobb er å vise frem alle de åpne dørene. Jeg vil se alle elevene mine som små versjoner av meg selv. Derfor forteller jeg dem små hemmeligheter om fremtiden. Jeg tror nemlig det kommer til å gå bra, men du må jobbe. Du kommer inn på videregående, for det har du krav på, men du må ha litt basiskunnskap i bunnen. Du må være vant til å gjøre en jobb.

Jeg er ikke noe glad i autoriteter. Jeg mener at de som sitter høyere i systemet har en annen arbeidsoppgave enn meg, men vi er like mye verdt. Jeg mener vi er sammen om å styre skuta, men har ulike arbeidsoppgaver. Det interessante er at skolen går greit noen dager uten ledelse på plass, men det blir full panikk dersom jeg er hjemme med et sykt barn samtidig med noen andre. Det sier jo litt om hvilken jobb som er viktig: Det er viktig at noen tar i mot elevene og fyller på. Det er ikke det samme om hvilken som helst vikar blir puttet inn heller. En vikar kan ødelegge et hvilket som helst bra opplegg, for det er mulig å overbringe all kunnskapen på et ark klokken 07.45 om morgenen. Det er undervisningen som er viktig. Det er der det skjer. Det er der eleven møter en voksen som faktisk ønsker at det skal gå bra. En voksen som bruker av sin tid, selv på fritiden til å tenke ut måter å formidle på. Det kan skje når som helst, og alltid utenfor kontortid. Så er det å gå på leiting etter læremidler som kan vise akkurat den måten som du tror klargjør best. Det kan være en DVD fra BBC som du egentlig ikke har lov til å vise til skoleklasser. Det kan være en nettside med en skikkelig flott illustrasjon. Det kan være en side i et tegneserieblad du leser på do. Det kan være et program som går etter detektimen på fredag (sopm du så strever med å finne i NettTV, som du heller ikke har lov til å vise i klassen).

Da jeg startet som lærer, brant jeg for naturfag. Vi brukte tiden før jul til å se Andreas Wahls reale julekalender på Dagbladets nett-tv. Vi testet ut forsøk. Vi ønsket å lage elefanttannpasta. Vi fikk ting til å eksplodere. Vi (les: jeg) sendte mail til Andreas Wahl for å fortelle om hvor kult det var. Så spredte det seg til hele skolen. Noen andre begynte å vise videoer i naturfagstimen. Noen hadde gjørt det før meg, men ikke sagt fra. Vi ble skikkelig på hugget i naturfag. Vi fikk besøk av Andreas Wahl på skolen. Han var popstjerne for oss. To år senere kom han tilbake. Da var han en helt. Elevene som nå går på videregående snakker fortsatt om naturfagstimene på ungdomsskolen. Noen kommer garantert til å ta heftige utdannelser på grunn av naturfag. Vi tente en gnist i dem. Jeg tror ikke alle husker alt nå, men jeg vet at alle fikk sjansen til det. Og de fleste som ønsker det har mulighet til å lese seg opp igjen.

Jeg ønsker meg tilbake til den jeg var for fire år siden (omtrent). En som enda ikke hadde begynt å henge seg opp i de negative signalene som flommer rundt oss. En som ikke irriterte seg over politikere som i utgangspunktet ikke har peil. En som så mulighetene, ikke begrensingene.

Hodet mitt er fullt av ord. Livet mitt er fullt av liv. Det er ikke slutt enda. Jeg trenger bare en ny gnist.

Man lærer så lenge man har elever. Du lærer så lenge du lever. Er du ferdig utlært, så er du ikke utlært, men ferdig.

Snakk sammen! Slutt å krangle! Vi har en viktig jobb vi må gjøre. Hvis dere på toppen seriøst mener at alt løser seg ved et kryss, så bevis det. Hvis dere som nekter seriøst vet hva dere driver med, så bevis det. Snakk sammen! Dette har vi ikke tid til. Vi har en fremtid å redde.