Da jeg var ferdig med videregående hadde jeg ingen plan for videre utdannelse. Jeg tok et år på folkehøgskule på Voss, medialinje, for jeg hadde en tanke om å bli journalist. Erfaring fra nærradio var vel utgangspunktet, men jeg så at poenggrensene for journaliststudiet var høye. Høyere enn mitt selvbilde.
Så det ble et år på Voss folkehøgskule, så et år i militæret og et år som assistent på Gokstad skole i Sandefjord.
Da kom tanken om lærerutdanning seilende. Vi fikk opplæring som assistenter og et uvant reflektert syn på livet i klasserommet etter hvert. Så det ble lærerhøyskolen i Tønsberg.
Utdannelsen var ferdig i 1999. Vi begynte med M87 som pensum og gikk glidende over til L97. I norsken gjorde lærerne narr av «mus i mus» leseopplæringen, noe jeg senere skulle se var det som virket. I det hele tatt så var lærerutdannelsen lite praktisk, utenom praksisperiodene da. De var ikke mange. Så da jeg fikk jobb på Unneberg skole, så hadde jeg en del kunnskap, men lite praksis. De tre første årene var en eneste stor grøt. Tradisjonen med å veilede nyutdannede var ikke kommet. Dessuten var mange lærere i villrede pga ny læreplan. Det gjorde ikke ting bedre.
På en måte har min lærergjerning vært en smule autodidakt. Man plukker opp ting fra kollegaer, og så finner man på en del selv. Til lutt forholder man seg mye til boka. Det skulle vise seg å være feil.
Vurdering på barnetrinnet var matteprøver, naturfagprøver og slike ting. Karakterer var det ikke, men poengsummen sier også sitt. Nokså ryddig. Man må ha noe å forholde seg til. På en enparallell skole, så er man mye alene.Derfor var det også en slags lettelse å begynne å jobbe i ungdomskolen etter ti år i barneskolen. Erfaring fra alle trinn der altså…
Det jeg ser mangler er innføring i vurdering for nye ansatte. Da jeg begynte på ungdomstrinnet, så hadde jeg ikke satt en eneste karakter. Personalet hadde hatt vurderingsseminar året før jeg begynte der, og snakket fortsatt om det.
Da skolekontoret begynte å sette fokus på resultater og vurdering ble jeg svært usikker på om jeg gjorde alt riktig. Det ble en stressituasjon. Jeg har hele tiden gjort så godt jeg har kunnet, men ser jo alltid forbedringspotensialet i etterkant. Derfor går jeg stadig med en følelse av å ikke gjøre en god nok jobb. Høstens valgkamp gjorde meg nesten litt paranoid, for jeg følte de snakket om meg. Den læreren som måtte skjerpe seg. Jeg er god til å se det jeg er dårlig på. Fortell meg heller hva jeg kan, for det glemmer jeg.
Det finnes mange gode lærere der ute. De fleste ser sine egne feil. Mange ser ikke sin egen styrke. Vi må snakke hverandre opp og hjelpe hverandre nå. Jeg vet jeg trenger det, men jeg tipper jeg ikke er alene.
Vårens oppgjør blir et være eller ikke være.
Hvorfor ble jeg egentlig lærer? Ville jeg endre verden, eller var jeg ung og trengte pengene? Jeg vet ikke om jeg klarer å endre verden, men nå er jeg totalt avhengig av å få inn de pengene… Selv om jeg ikke er så ung lenger.
Lærer så lenge jeg har elever.. 