Mission impossible?

Vi skal ikke måle ferdigheter, men kunnskap, eller var det omvendt…

En karakter er ikke et gjennomsnitt av hele årets prøver, men et mål for nivået ved målingen.

Alle elevene skal vite hvor de står, og hvordan de skal komme seg videre.

Alle skal ha en skriftlig evaluering med underveisvurdering.

Høyre sin skolepolitikk har gjort det slik at Sandefjordskolen har nådd sine hårete mål.

Jeg ser forskjell på dem som vil lære og dem som bare vil ha en god karakter. De som er ute etter karakteren spør spesifikt etter hva som skal til for å forbedre seg. Den andre spør fordi han lurer på denne oppgaven. Fordi han vil vite. Han bryr seg kanskje ikke så mye om karakteren. Kanskje oppdager han det først ved neste vurderingssituasjon at det lønte seg å følge med og stille spørsmål. Og etterhvert vil han oppdage at det han jobbet med fordi han lurte på det, det sitter litt bedre neste gang noe lignende dukker opp. Den som er ute etter karakteren lærer det akkurat frem til prøven. Ikke noe etter det, for det trengs ikke.

Hvis jeg skal begynne å teste elevene i hele pensum til sommeren i feks naturfag, så er det en del som får seg en overraskelse. Kanskje er det ikke de som fikk femmere hele året som har lært mest, og fått det over i riktig arkiv.

Jeg er med på det meste, men da må jeg ha verktøyene. Verktøy som virker når jeg trenger dem. Ikke et datasystem som ikke virker halve uka, fordi ITavdelingen ikke har funnet feilen, men en konsulent kommer til uka… Jeg trenger et system som registrerer ting en gang for alle, og lar meg finne det frem når jeg trenger det.

Fortsatt mener noen at størrelsen på gruppa ikke har noe å si. Jeg skal gi tilbakemelding til nesten 150 elever i musikk i år. De er i tillegg plassert i fulle klasser, slik at jeg i hver time har omtrent 28 elever inne. Disse skal vise sin kompetanse i musikk. Den vises ikke bare med skriftlige prøver, for å si det sånn.

Hvorfor føler jeg at jeg er en del av en artikkel som heter «Du har gjort alt du gjør feil, men ingen vil vise deg hvordan, bare hva.»

Nei, det er dette jeg får betalt for, så det er jo bare å gjøre det. Enn så lenge.

Reklamer

Men hvilke kriterier skal gjelde? Og hva er en sekser?

Tegn et hus. Det var oppgaven. Vi tegnet huset. Så ga foredragsholderen oss poeng etter hva vi hadde med på tegningen og hva vi ikke hadde med. Jeg tror til og med vi fikk minuspoeng for pipa. På den måten illustrerte hun hvorfor det er så viktig med kriterier.

Derfor skal vi, hver gang vi gir en oppgave, ha klare kriterier for hva vi «dømmer» etter. Hvis en elev får karakteren 6 på alle gloseprøvene et semester, så har han liksom en sekser i engelsk. Men en sekser krever så mye mer enn bare gloser.

I matematikk er det lettere. Riktige og gale svar. Har eleven tenkt riktig? Det er egentlig bare å prate med hver enkelt elev, så finner du det ut. Først en prøve, og så tid til å snakke etterpå, med alle 28 elevene, en og en.

Jeg tror at kontakten med elevene er det viktigste. Derfor får jeg dårlig samvittighet av at jeg ikke rekker å snakke med alle. Hvis noen skal lære noe, så må de ønske det. Hva er motivasjonen for å lære? Er motivasjonen å oppfylle kriteriene, eller å finne ut noe nytt? Noen elever er redde for å gjøre noe nytt i musikk, fordi de tror det vil ødelegge karakteren.  Hvordan skal de da våge å gjøre noe nytt, hvis risikoen er å ødelegge karakterene?

Hvis vi er veldig tøffe med kriteriene, så kan de faktisk være med på å begrense kreativiteten. Samtidig skal kriteriene vise elevene veien til hva de skal kunne. Her tror jeg løsningen ligger i at vi er for løsslupne med sekseren noen ganger. Kanskje skal sekseren gå til dem som kommer med noe nytt?

Noen mener karakteren på eksamen er den korrekte. Derfor sammenligner man standpunkt, den som læreren vurderer eleven til, med eksamen. Disse bør være like. Ellers er det standpunkt som er feil.

Det er litt rart at en presset situasjon i fem timer, i et varmt klasserom, uten mulighet til å kommunisere med noen, er det som skal stå som standard. Det blir sammenlignet med tentamenskarakteren. Den er nærmest en eksamen. Og eksamen er jo den mest naturlige måten å jobbe på…

I Oslo hadde noen en god idé… De ga tiendeklassingene fjorårets eksamen som juletentamen. Skolene fikk vel egentlig beskjed om å gjøre det. Disse eksamenene ligger ute med ferdige besvarelser, og noen elever hadde slike utskrifter med seg på del 2, der de kan ha hjelpemidler. Og da eksamensoppgavene var identiske med notatene, så fikk læreren et dilemma. Skal eleven få sekser for riktige svar, eller er det ikke en sekser når svarene ikke inneholder det lille «ekstra»? (Fordi svarene jo egentlig var skrevet av…)

Ordet som gjelder karakteren 6 er «Framifrå». Det er ganske bra, slik jeg ser det.

Kreative fag feks musikk, får mindre fokus nå som norsk, engelsk og matematikk er i fokus. Jeg har i år mistet delingstimer i musikk. Fra grupper på 15 til grupper på 28 er det et lite hopp. Hvordan skal jeg se de framifrå elevene hvis de ikke tør prøve seg i frykt av å miste karakterene, hvis de tabber seg ut? Hjelper det om jeg sier at det bare er bra å prøve seg? Hvis jeg vet at en elev er skikkelig god til å spille, men miljøet i klassen gjør at hun ikke vil spille for dem, hvordan skal jeg har tid til å få hørt alle?

Hvis jeg gir en elev tro på at det er mulig å lære noe. Hvis ungdommene får lyst til å lære mer, og verktøyene til å gjøre det, så er mye på plass. Lag trygge rammer og la dem utfolde seg.

Må vi egenlig ha karakterer? Holder det ikke med gjennomførte delmål, så kan videregående ha opptaksprøver…

Nei, nå er det kvelden.