IKT-ansvarlig i grunnskolen – Kundeservice

Noen kommentarer som dukket opp på Facebook etter at jeg la ut IKT i grunnskolen. Her kommer et utdrag:

«SkolePCer er noe av det tøffeste så drifte/installere, Alle maskininnstillinger må låses ned så det er ikke sammenlignbart med vanlige brukere. Dessverre dreper nedlåste maskiner all muligheter for kreativitet og mulighet til å forstå hvordan en maskin virker. Jeg vet at kommunen tester VDI løsninger, og vil kjøre alt sentralt og bare ha «dumme» terminaler ute. Da kan maskinene returneres tilbake på sekunder. Håper de kommer igang snart. Noen lyspunkt, med Office 365 og at vi blir kvitt MLG da Terje.» -Alex, IT-mann i stor bedrift.

«Alle store skoler bør ha en hel IKT-stilling som jobber med lokal drift, vedlikehold, innkjøp, support og opplæring. Denne personen holder seg oppdatert til enhver tid og sørger for å tilføre skolen, både administrasjonen, elever og lærere, de ikt-ressursene som kreves – i tett samarbeid med IKT-avd. og administrasjonen sentralt. Det er ikke dyrt når det er nødvendig.» -Kjell G.- lærer og IKT-mann

«Slunken kommunal lommebok, eller ikke, det handler om forståelse. Vi snakker om veldig mange brukere og veldig mange maskiner m.m. Sammenligner man antall brukere og maskiner, så tror jeg det ikke finnes ett eksempel fra næringslivet som kan vise til et slikt misforhold mellom driftsressurser og størrelse på maskinpark enn i offentlig norsk skole. IKT er en av de fem grunnleggende ferdighetene. Foreløpig tror man at mengden utstyr og antall maskiner skal løse saken. Dessverre. Ansvaret ligger helt øverst, så ikke gå løs på den lokale administrasjonen. Jeg spør meg selv, har elevene utviklet betydelig bedre ikt-ferdigheter de siste 10 årene? Nei, tvert i mot. Jeg kan vise til eksempler på at de heller har gått noen steg tilbake. En stor grunn til det, er en ekstrem teknologisk utvikling, og en ekstrem liten satsing på kompetanseheving for lærere innen IKT. Dette gjelder nasjonalt.» Kjell G. Lærer og IKT-mann

Disse kommentarene, i tillegg til noen flere, peker på et viktig punkt: Skolens IKTbudsjett er ikke dimensjonert til å takle SkoleIKT…

Vi snakker ikke om relativt kapable voksne mennesker i et nettverk. På en skole kan det nå være ca 100 pcer på datarom, pluss bærbare, ca 250 elevmaskiner, pluss lærer- og administrasjonsmaskiner. Til å håndtere dette har vi frem til nylig hatt to lærere med nedsatt stilling på skolen. Disse har tatt seg av alt ettersom det har dukket opp. Samtidig har de hatt undervisning. De har faktisk ofte undervist akkurat samtidig med at det var behov for dem.

Kanskje derfor har hver skole fårr «sin» IKT-ansvarlige utsendt fra kommunen. Denne personen er stasjonert på skolen vår et antall dager i uken. Resten er han på de tre andre barneskolene, og nede på kommunen. Dette har gjort at kommunen sentralt har fått mer øynene opp for hva som skjer på skolene. Men antallet kompetente medarbeidere på IKTavdelingen står heller ikke i forhold til oppgaven. Så vidt jeg vet er det en håndfull mennesker med ansvar på sine skuldre, pluss en gjeng med lærlinger.

Utvilingen innen teknikk har ikke gått tregere de siste årene. Så når en enkeltkomponent byttes ut i nettverket, så får det som konsekvens at en annen også må byttes. Elever bruker trådløse enheter på skolen, slik at nettverket er fullt, dersom du ikke er heldig. Noen elever er tidligere på skolen for å komme inn på nettverket.

Vårt egendrevne læringsplattform, også kjent som en sharepointserver, har for lengst rundet det antallet gigabytes den er beregnet for. Selv om Mirosoft står som utgiver er det lenge siden noen andre enn elever i Sandefjord har hørt om Microsoft Learning Gateway, eller MLG, på folkemunne. Nå skal vi over på Office 365, om vi ikke venter på 366…

Hvordan skulle man drevet i en ideell verden?
Ansette en nettverksansvarlig som har stålkontroll på nettverk, og erfaring fra tilsvarende stordrift. Så sørge for at skolefolk sitter sentralt for å kunne si noe om behovene ute i felten. Det er lett å blende skoleledere med heftige reklamefilmer og lovnader, men det hele sprekker ofte når lærerne skal bruke det i praksis.

Legge til rette for at lærerne kan slå av skjermene når det er nødvendig. Det handler ikke om å være holdningsskapende, det hanlder om at lærerne ikke tiltrekker øynene like mye som en 100 hz lysende fargeskjerm.

Dempe de store visjonene. Bygge fra bunnen. Det hjelper lite med alle slags muligheter dersom nettverket kneler under vekten av youtube. Det er kult å ha Kahoot, bare alle i klassen kommer seg inn på spillet. Det tar lang tid å rette opp en liiiten konfigurering på 30 pcer, samtidig som klassen ikke kommer i gang med å jobbe. Når grunnlaget sitter, så kan de poppe inn morsomme gadgets og apper.

Lærere er egentlig ikke så treige til å bruke data. Men lærere blir lei av å aldri være sikker på at noe virker. 25 – 30 elever er ikke ideelt å ha sittende uvirksomme ved datamaskinen mens du må lete etter hjelp. Da blir det lett at lille Millie ikke klarer å undertrykke lysten til å bytte om knapper på tastaturet, eller tilfeldigvis trykke på powerknappen til naboen, som er eneste som tilfeldigvis kom innpå kontoen sin. At hun neppe husker kode eller brukernavn er en helt annen sak.

Gi meg verktøyet, så skal jeg bruke det.

Hvis det ikke virker, så gjør jeg det heller på gamlemåten.

Reklame

Hvor går veien?

Kjenner du igjen dette? Slik tar Sandefjord imot alle som kommer med ferja fra Sverige. Som du ser der langt fremme, står det et skilt. Det står «Sentrum P» på det øverste og E18 på det nederste. De fleste velger E18.

Vet folk hvor de har kommet? Vi ser en parkeringsplass. Om sommeren er det litt bedre, for da kan det hende at det står et tivoli der nede. Sentrum. Men det står ikke «Velkommen til Sandefjord». Det står ingen oppfordring om å ta en stopp. Likevel ansetter vi folk for å sette Sandefjord på kartet. Samtidig viser vi folk veien vekk fra byen vår.

Kanskje vi kan begynne med dette? Gi folk en velkomst som gjør at de vuderer å ta en kaffe, eller kanskje spiser middag i byen. Det vil si, middag, de møter jo først en mur av fastfood. Det blir en annen debatt.

Men til dere som lurer: Hvis du kommer i vanlig åpningstid, så ligger det et middels stort handlesenter rett oppi gata. Der har de et par, tre spisesteder som serverer noe annet enn frityrstekt. Lengre oppi byen ligger to unike butikker, en platesjappe av gammelt merke, og en musikkintrumentbutikk. Dem er det ikke mange igjen av.

Send meg en mail hvis du lurer på noe, så skal jeg ta deg med til byen min, byen min…

IKT i grunnskolen

Erfaringen min fra norsk skole, som lærer, starter i 1999, på en ganske liten skole i Sandefjord. Den gangen var det en satsing på IKT på noen skoler, deriblant denne. Som nyskodd lærer med IKT for lærere i bagasjen, så hadde jeg gleden av å undervise de eldste elevene i IKT, delt med kunst og håndverk. Jeg tror det ble en dobbelttime hver uke i et halvt år, og så byttet vi.

Tema for opplæringen ble ting som bruk av officepakka, selvfølgelig, men da med noen tillegg. Vi jobbet med å få ting til å se bedre ut enn standardinnstillinger. Vi høyreklikket i menyer og fant nedgravde hemmeligheter.

Så dukket Paint Shop Pro opp. Da manipulerte vi bilder. Alle var i starten enige i at et bilde ikke lyver. Da tok jeg skolens eneste projektor og manipulerte bort mennesker fra bilder vi tok på siste klasseturen. Klonebørsten flyttet folk på bilder. Kanoer forsvant og dukket opp på nye steder. Så fikk de gå løs på et bilde av seg selv. Jentene fikk lengre hår. Guttene byttet frisyrer og neser. Det hele var drevet av entusiasme.

I musikk brukte vi DoReMix og laget de merkeligste kreasjoner og DSP for å lage støy og moderne lyd.

Maskinene var ikke koblet sammen i nettverk. Vi lagret på disketter. Men vi var lykkelige.

Så en dag ble det bestemt at IKT skulle inn i alle fag. Det som skjedde ble at «mitt» fag forsvant. Det dukket sporadiske timer opp på datarommet i andre fag. Det som var dumt var at ikke alle lærerne hadde helt teken på data. Dessuten ble det et veldig fokus på noe som ble kalt nasjonal prøve.

Nå, 15 år etter, så jobber jeg fortsatt med IKT. Elevene er jo så utrolig flinke at jeg egentlig bare må vise dem hvordan de lagrer, finner frem det de lagret, sjekker innstillingene på maskiner som ikke er konfigurert riktig, repeterer bruk av epost, «ja, du har en epostadresse på skolen», finner frem nye passord når de gamle er glemt, kobler tastaturet til rett pc, siden noen har kjedet seg akkurat der og i det hele tatt ikke noe særlig kreativt.

IKTavdelingen på kommunen sliter seg ut med nye systemer som ikke virker med de gamle. De er få mennesker som skal serve hele byen. Plutselig oppstår uforklarlige ting, også kjent som «utfordringer». Da skal vi helst bare smile og være medfølende, og ikke tenke på at vi ikke får gjennomført opplegget i dag heller, slik at alle presentasjonene må flyttes til etter ferien.

Datasystemene som er innkjøpt til skolen for lærerbruk er så langt unna standard som tenkes kan. Det gjør at alle stiller likt, uansett om de har drevet med data lenge eller ikke. Læringsplattformen fungerer ikke, da den er underdimensjonert slik at databasen nå sikkert er fire ganger større enn den var designet for. Lærerne må dermed ta i bruk facebook for å kontakte elevene etter skoletid.

Nå skal tiende klasse få nye pcer. De må bare konfigureres først, og det tar ca tre timer per maskin. De skulle vært på plass til jul, men det tar sin tid. IKTveilederen skal jo også hjelpe lærere som står fast. På tre skoler, eller var det fire…

Til våren er det IKTbasert eksamen for tiende klasse i matematikk. Vi krysser fingrene for at det ikke skjer noe akkurat den dagen.

Og langt der borte hører jeg ekspertene si at skolen ikke tar i bruk teknologi. Det er feil. Det er teknologien som ikke vil jobbe med oss.

Ikke send mail. Den virker ikke. Det skal visst ordnes i løpet av ferien.