Hvem har ansvaret for barna?

Tidligere i sommer leste jeg om den skadelige sommerferien. Barna hadde ikke godt av den. De glemte for mye. Derfor bør man kutte ned sommerferien. Dessuten har foreldrene ikke barnevakt hele sommeren heller.

Lærer ikke barn noe i sommerferien? Hva er å lære? Handler lærdom om å huske hva læreren sa sist gang?

Mange barn lærer massevis i sommerferien. De er i utlandet og snakker engelsk. De har besøk av familie og må lære seg sosiale koder som gjelder når man sover flere sammen på et rom. Men det er også noen barn som lærer å skamme seg over å ikke dra på ferie. Noen foreldre tar ikke barna med på utflukter, eller stranda. Noen barn får ikke besøk, eller drar på besøk.

Hvis vi sier til politikerne: Kan elevene få hvert sitt eple? Noen har ikke spist frokost, og det hjelper veldig med litt frukt for å holde konsentrasjonen oppe. Da får vi tilbake at «frukt er foreldrenes ansvar. Dessuten koster det for mye.»

Hvis noen sier: Elevene fra noen familier glemmer mye av det de har lært i sommerferien, så er det plutselig greit at skolen har ansvaret. Det er heller ikke så dyrt å utvide arbeidsåret?

I Drammen hadde en forening spurt kommunen om å få gratis billetter til svømmehallen. Det fikk de ikke. Man har da et resultatansvar. Politikerne ville ikke legge seg opp i styringen av badet, og styreren av badet mente det var bestemt fra kommunen (altså politikerne).

Noen frivillige organisasjoner som Røde Kors, Voksne for barn, Frilynt og sikkert flere, lager sommerleir for unge. Hvor mange kommuner kjøper opp plasser til barn, slik at de kan få være med på læring i sommerferien?

De som mener skolen bør holde oppe større deler av sommeren må også huske på at samtlige skoler vil måtte ha nytt ventilasjonsanlegg. De eksisterende anleggene begynner å fuske i mai og under eksamensperioden er det ofte supervarmt. Det er ikke sikkert at alle fremtidige somre er like kalde som sommeren 2015. Lufteanlegg koster.

Da jeg tok lærerutdannelse, så var det en forfatter som heter Tom Tiller. Han snakket om «den andre dagen» siden han gikk på skole annenhver dag. Den andre dagen lærte man om ting ute og var ute med venner i naturen. Dette var lenge før pc og Padder. Elevenes fritid i hverdagen spises noen ganger opp av organiserte opplegg. Skal vi organisere sommerferien også? Hvor skal man lære kreativitet hen da? Vi får en gjeng voksne som må ha noen andre til å fortelle seg hva de skal gjøre? Er det den nye oljen de snakker om?

Reklamer

Biene og blomstene, og skolen.

En tekst skrevet ved skoleslutt 2015, basert på en facebookstatus, men som ble liggende blant kladdene.

Siste skoledagen for i år. Neste år har Ranvik ungdomsskole blitt fem pensjonister færre og en avdelingsleder har fått ny jobb. Uansett vil det være en annen gjeng som stiller til høsten, men det er det jo alltid uansett. For skolen har endringskompetanse. Vi tar imot nye elever hvert år, vi får noe kolleger, vi tar tak i samfunnet og skviser alt sammen så vi får den juicen vi trenger for å leve.
Skolen er som biene. Vi legger ikke merke til biene, før vi skjønner at det er de som får plantene til å gi frukt. Skolen irriterer mange, den skal endres og pusses på. Lekser irriterer, man ser hvilke ting skolen burde tatt tak i. «Dette bør inn i skolen» hører vi omtrent hver uke. Det gjelder kunnskap om lån, homoseksualitet, førstehjelp, sykling, og en masse ting foreldre ikke rekker å gjøre hjemme. 

Men mange ser ikke hva skolen gjør. Skolen er et drivhus, en sandkasse, der unge kan prøve ut ting før de slippes ut i det virkelige livet på egenhånd. Alle som jobber i skolen ser at det er forskjell på de elevene som kommer inn og de som går ut. Det har skjedd noe. Det er en balanse i skolen, men det er også en ubalanse, en diffusjonseffekt, der kunnskapen svever rundt, og noe vil forsvinne inn, annet glir forbi. Skjemaer endres. Virkelighetsoppfatningen utvides. Synergieffekt av å være mange sammen. Selvfølelse av å bli bekreftet som menneske. Kunnskap til å forstå verden litt bedre, eller i det minste være kritisk nok til å gjøre egne valg.

Noen snakker om læringstrykk. Det høres svært mekanisk ut. Akkurat som om man skal presse læring inn i elevene. Læring som så kan måles og veies, noteres ned og så bevise at noen har fortjent lønnen sin.

Den før nevnte diffusjonseffekten er noe annet. Hvis du slipper en fis, så vil molekylene spre seg ut i rommet til de stedene der det ikke er noe fra før. Den forsvinner ikke, den blir fortynnet. Inne i lungene dine skjer det diffusjon gjennom havlt gjennomtrengelige hinner. Vi puster inn luft med 21 % oksygen, blodet inneholder mye mindre oksygen. Så møtes blodet og lufta med en hinne i mellom. Blodet gir fra seg avfallsstoffer og tar til seg oksygen. Det utjevnes, slik at lufta vi puster ut har like mye oksygen som blodet som går ut fra lungene.

Hvis en i klassen vet noe som de andre ønsker å vite, så sprer det seg. Rykter, passord til det trådløse nettverket, kommentarer om læreren. Når timen er slutt, så har informasjonen spredd seg til alle, så de fleste vet det meste. Hadde vi kunnet gjøre slik med fag? Gjøre emnet så interessant at alle ønsker å vite mer. Det vil spre seg av seg selv. Faglig diffusjon.

Biene er der, men vi tenker ikke over det. Skolen gjør mye som mange tar som en selvfølge.  Med større press, så vil disse tingene bli borte, og først da legger vi merke til det. Klassens time er redusert til noe vi skal gjøre innimellom i de andre fagene. Alle skal jobbe med det sosiale. Men hva synes mest på resultatene? Hva blir mest lagt vekt på i klassen? Men det vil ikke merkes før det er borte. Akkurat som biene.


Siste skoledagen for i år. Elevene skal møtes i tomme klasserom, en tur i aulaen for å høre de siste bevingede ord, før de med et papirark som kvittering på året, tar fatt på verdens beste sommerferie. Vel fortjent.

Etterord: Når jeg avslutter dette, så skriver vi midt i juli. Jeg har omtrent hver dag truffet på elever, og alle hilser. De er blide og koser seg med ferie. De vokser om sommeren og skaper minner for vinteren. Nå er det noen som mener sommerferien er for lang. De bør være glade for at de selv opplevde lange sommerferier. Hvem vet hva sommerferien tilfører… Men det er en annen diskusjon.

Hei politiker – du bestemmer alt.

Hei, politiker!

Jeg er en av lærerne.

Du bestemmer over meg. Du eier arbeidsplassen min. Du fatter vedtak som jeg følger ved å dytte på det jeg kan. Du bestemmer over arbeidstiden min ved å bestille rapporter som jeg må fylle ut, kreve dokumentasjon som jeg må skrive og gi oppgaver som jeg må løse.

Noen ganger bestemmer du på detaljnivå hvordan jeg skal utføre jobben min. Andre ganger bryr du deg ikke om hva jeg gjør.

Du liker spesielt noen av de områdene jeg jobber med: Du liker de tingene vi kan sammenfatte til et desimaltall. Du liker å sammenligne disse desimaltallene med andre tall, og dermed trekke konklusjoner.

Du har lært at statistikk sier noe om virkeligheten. Du vet at dersom man kommer over et desimaltall, så vil alt gå veldig bra. Det sier nemlig statistikken. Så får det helle være at du glemmer at statistikk ikke kan leses som en naturlov. Det kan faktisk hende at man ett år får et annet resultat på samme desimaltallet. Da blir du litt irritert og vil gjerne finne ut hvem som har gjort noe galt. Så da bestiller du noe som lederen min må fylle ut.

Det er litt rart med jobben min, for du har vært her. Du var her som elev en gang. Vi husker deg, for noen har hatt deg som elev. Den gangen var du ikke så glad i oss. Vi håper jo du er mer glad i oss nå, at du skjønner at verden har endret seg på ti, tjue, tretti år, akkurat som du selv.

Du stoler nok på at du gjør de riktige avgjørelsene. Vi som jobber her har fått beskjed at siden partiet ditt styrer jobben vår, så må vi jobbe deretter. Hvis vi har problemer med det, så kan vi jo finne oss en annen jobb. Politisk vedtatt er det samme som en hvilken som helst religiøs lov.

Hvis noen er uenige, så er de dine motstandere. Da er det viktig å holde på sitt. Hvis du gir etter, så signaliserer du svakhet. Du tenker ikke på at de som jobber for deg, faktisk har lang erfaring og utdannelse i faget. Kommer det protester, så er det fordi man er lat, eller man vil mele sin egen kake.

Kjære politiker. Jeg håper du gjør leksene dine. Jeg håper du leser igjennom papirene i sakene du stemmer for. Du må ikke la de andre bestemme. Jeg håper de politikerne som sitter og surfer på facebook under møtene, hører til unntakene, at ikke det er deg.

Hvis du tenker gjennom konsekvensene, og vet at det er din skyld når vi ikke har tid til å se enkeltmennesket. Da er det greit. Så kan jeg stemme på noen andre.

Du må gjerne ta en måned som lærervikar. Jeg er god på å lage vikaropplegg etter forholdene. Hva sier du om musikk samspill i en klasse på 30 elever? Kanskje et gitarkurs? Hel tiendeklasse i natufagforsøk? Vi har ikke timer nok til å dele, skjønner du. Noen har lest et sted at mindre klasser ikke har noe å si. Velkommen skal du være.