Hvem får mene noe om skolen? Og hvor lang tid tar det?

Noen blogginnlegg er som båten som blir til mens du ror...

Denne uka har det vært flere bra innlegg om norsk skole. De fleste mener at noe må gjøres, men ikke alle er enige om hva. De som jobber i skolen ser på ting på en annen måte enn feks politikere og tanketenkere.

Lærere er sutrete, de orker ikke å omstille seg, de er venstrevridde, sosialister og i det hele tatt vrange.

Det morsomme er at politikere og tanketenkere mener at lærere og andre i skolen ikke er berettiget til å mene noe, i hvert fall ikke bli tatt hensyn til. Lærere er sutrete, de orker ikke å omstille seg, de er venstrevridde, sosialister og i det hele tatt vrange.

Noen steder har skoleeier kommet så nær skolesjefen at disse synspunktene får smitte over på rektorene. For noen år siden var det en rektor som satt på et møte og ga klart uttrykk for at det er lærerne det er noe feil med. Hvordan skal vi få endret dem? Den gangen drev jeg selv og leste litt i noen bøker om ledelse, og de rådene som stod der ble ikke fulgt. Mulig ingen hadde lest dem, for det ble ikke tatt hensyn til.

Endring tar tid.

Rektorer og politikere samles ofte på møter der de sammenligner seg med hverandre. Har noen fått noen gode resultater, så må de forklare hva de gjør. Har noen fått noen dårlige resultater, så må de forklare hva lærerne gjør feil. Så kommer de kanskje opp med en idé, som skal prøves ut på alle skoler. Siden alle skal gjøre det likt, så får alle et ganske nøyaktig manus å gå etter. Man presenterer manuset, men glemmer at nå er det plutselig en undervisningssituasjon. Lærerne får sånn halvveis med seg hva som skjer, og alle blir enige om at dette skal prøves i klassene før neste onsdag.

Lærerne går ut i klassen med sine manus og gjennomfører etter beste evne. Siden de egentlig ikke har opplegget helt «under huden», så blir det ikke helt vellykket. Klassen får det kanskje heller ikke med seg, læreren ser at det går greit, men ikke noe mer. På møtet på onsdag er tilbakemeldingene sprikende fra de rapporterende lærerne.

Man prøver kanskje en gang til, men så gir man opp og går tilbake til det man gjorde før. Det er trygt med tavle og bok, liksom. Rektor får ikke resultatet han ville, lærerne vil ikke endre seg.

Hvor lang tid tar det å endre på noe i skolen? Hvor lang tid må man regne med før noe sitter? Mye tyder på at svaret er ca fem år. Den magiske grensa gjelder dersom du skal starte et nytt firma. Etter fem år bør det være på stell. Samme i skolen. Skal man innføre noe nytt, så må ledelsen forberede seg på å stå i det i fem år.

Hvilken leder har fem års perspektiv? De fleste lederne gir seg selv fem år før de flytter videre. Hvilken politiker har fem års perspektiv? De tenker i to år, frem til neste valg, enten det er kommune eller stat. Ulempen er jo at det du starter er det en annen som får æren for om fem år. Og ære, det vil vi ha.

Elevmedvirkning i klassene, men hvor er lærermedvirkningen?

Den sittende regjeringen brukte første året sitt på matraet om at den forrige ikke hadde rukket flere ting på åtte år. Som om åtte år er en evighet.  Hvis man starter opp et prosjekt som tar fem år å implementere, så er man ikke mer enn så vidt ferdig på åtte år. Differensen mellom fem og åtte, det er tre år. Hvor mye tid går med til forberedelse? Du har tre år til for og etterarbeid, og fem til selve gjennomføringen. Hvis man sitter i fire år, så er det bare å stå på.

Nå er ikke dette et innlegg for lengre stortingsperioder. Det her derimot et innlegg om at vi må la oss få ro nok til å være en organisasjon i endring. Og er det lov for lærerne å komme med forslag? Elevmedvirkning i klassene, men hvor er lærermedvirkingen? Og når lærere får medvirke, hvorfor er det da de som ikke vil endre noe som skriker høyest?

Hvis jeg får mene noe om skolen, så vil jeg ha mer ro til å gå i dybden av tema. Fagene må ikke være noe de skal igjennom for å få karakter, de må lære noe. Læring sitter. Og må absolutt alt ha karakter?

Hvilke ting husker man fra skolen? Pytagoras, kanskje, og noen byer på kartet. Mest husker man samholdet i klassen, eller det samholdet som ikke var der. Klassens time er borte, kanskje for å gi plass til mer basisfag. Basisfagene presser ut de andre fagene slik at man ikke får gjort forsøk i naturfag og samspill i musikk. Vi husker de tre turene vi var på i løpet av skoletida.

Jeg mener jeg er mer kompetent til å mene noe om skolen enn politikerne. Det har tatt lang tid. 16 år i yrket. Det som igjen er faren med dette er at jeg ser hvor lite det nytter å være kompetent. Kanskje det beste er å finne noe annet å gjøre? Gi seg selv fem år…