Lærer: kall, identitet, eller bare et yrke?

I de siste årene har jeg ofte tenkt på om jobben min er den rette for meg. Etter 17 år i yrket, fordelt på bare to arbeidsplasser, så er det mye som tyder på at jeg ikke er særlig rask til å bestemme meg for hva jeg skal bli når jeg blir voksen.

Første gangen jeg hørte at noen kamerater søkte på lærerskolen så lo jeg høyt og lenge. Det var det dummeste jeg hadde hørt, at noen ville bli lærer. Selv hadde jeg hatt en grei skolegang, men det hadde aldri slått meg å bli lærer. Faktisk ante jeg ikke hva jeg skulle bli, den dagen jeg sluttet på videregående. Jeg hadde tenkt på journalist, siden hobbyen til da var nærradio. Så jeg begynte på folkehøgskole, på Voss. Først søkte jeg musikklinja, men den var full, så jeg ble ringt til om jeg kunne tenke meg å velge media isteden. Det gjorde jeg, og ønsket om å jobbe i media ble ikke noe mindre det året. Men året etter kom militæret og tok meg, så beslutningen om utdannelse ble satt på vent litt til.

Etter militæret hadde jeg fortsatt ikke søkt på noe. Det var egentlig litt krise. Så dukket det opp en praksisjobb som skoleassistent med opplæring. Jeg var heldig og fikk en av tre. Den første dagen da jeg huket meg ned ved siden av pulten til en elev og forklarte et regnestykke, så tenkte jeg at «dette kan jeg godt drive med». Etter det året kom jeg inn på lærerhøyskolen, og måtte svelge i meg latteren fra året før.

Undervisning er gøy. Treffer man «flowen», så er det nesten som å spille i band. Klassen og jeg spiller frem og tilbake. Noen spør, andre kommenterer, jeg svarer og spør, samtidig som jeg prøver å pense samtalen dit jeg vil. Det er ikke alltid lett. Noen ganger lar jeg meg avlede. Da vinner på en måte klassen. Jeg tror noen klasser opp gjennom tiden har spesialisert seg på det, å avlede meg hvis de ikke har hatt lyst til å ha faget…

Kontakten med elevene er det viktigste. Jeg elsker å opplyse og oppdage sammen med klassen. Av og til prøver jeg å pønske ut nye ting som kan belyse temaet på en annen måte. Kanskje finner jeg en film som bare sier det jeg skulle ønske jeg hadde sagt. I fjor var Andreas Wahl sin serie «Med livet som innsats» fast innslag i naturfag. Tenk å få spektakulære forsøk presentert i beste sendetid, altså i nett-tv… Alltid tilgjengelig.

Vi var på en tur til Rjukan nylig. Da var det en elev som kommenterte, i det vi kom til broen over til Vemork, der tungtvannfabrikken lå: Det er litt rart å være på samme stedet som Andreas Wahl hoppet med telefonkataloger… Ikke akkurat bare sabotasjoeaksjoner som skapte assosiasjoner den dagen, altså.

Hva er det som ikke er så bra da?

I slutten av hvert kapittel, så skal vi komme med en vurdering av hva elevene har lært. Noen av elevene forstår ikke at undervisningen leder opp til prøven. De tror at man skal lese alt dagen før, og forstår ikke at de ikke kan få sekser på alt de gjør. Noe får kjempegode resultater på prøven, men tar ikke vare på kunnskapen. Den blir på en måte liggende igjen. De samler på karakterer, ikke på kunnskap.

Noen elever har knekt koden. De får gode karakterer hele tiden, slik at andre som sikkert leser like mye gir opp, fordi de ikke får like bra resultat. Så er det lettere å si at man ikke gidder å lese, fordi man får dårlig karakter uansett, noe som viser seg å slå til. Helt til slutt sitter vi igjen med skolepoeng som det regnes snitt av, og rektor kan si om det var bra eller ikke.

Jeg hater gjennomsnitt. En klasse der alle ligger midt på får middels snitt. Det regnes ofte som bra. Andre klassser har noen veldig flinke, og noen veldig svake. De kan også få et middels snitt. Gjennomsnitt finner ut hvordan alle skulle vært om de var mest mulig like. Noen ganger er det ikke så nære virkeligheten.

Hvordan skal jeg vurdere på best mulig måte? Skriflige prøver favoriserer dem som er gode til å lese og formulere seg skriftlig under tidsspress. Muntlige prøver tar så mye tid at det svært ofte ikke lar seg gjøre. Presentasjoner i grupper blir urettferdig, for det er vanskelig å se hvem som bidro. Presentasjoner alene favoriserer dem som tør å si noe høyt i klassen.

Uansett hvordan man velger å vurdere, så er det noen som faller utenfor. Uansett hvordan man gjør det, så er det noen som er misfornøyde med karakteren. Helt til slutt er det noen som er misfornøyde med skolepoengene, nemlig ledelsen på skolen.

Jeg klarer ikke å tenke på jobben min som bare et yrke. Det er om ikke annet et viktig yrke. Et yrke som skal være litt under middels betalt. Tatt i betraktning viktigheten i å ha en god utdanning, så er det ikke en «godt betalt jobb», selv om noen påstår det. Hvis noen fortsatt har gammel «lærerlønn», som ikke er adjunkt, har tre unger og er aleneforelder, så ville man være rett i nærheten av fattigdomsgrensa. Heldigvis blir jo de flest nye lærerne lektorer. Jeg misunner dem den. Samtidig vet jeg at skolene skal spare penger. Lønningene stiger, men budsjettene minker. Det er ikke en god utvikling.

Så jeg må tenke på jobben som et yrke. Jeg skal ikke være takknemmelig for at jeg får lov til å jobbe med ungdommer. Det er yrket mitt. Jeg kan være fornøyd med yrket, og være glad for å ha en jobb, men lønnen ligger ikke i det å få lov til å være lærer. Slik virker det på meg noen ganger, at folk mener jeg skal være takknemmelig for å få lov til å dra på overnattingstur med 50 ungdommer. Heldigvis får jeg betalt.

I år er jeg 43 år og har jobbet i skolen i 17 av dem. Grunnskolen min tok 9 år, videregående 3, ett år på folkehøyskole og 4 på lærerhøyskole. Det vil si at min egen utdannelse er 17 år også, i tillegg til litt til da… Skal jeg gjøre noe annet, så må det skje snart. Men kan jeg bidra med noe utenfor skolen? Aner ikke. Er kanskje yrket blitt min identitet?

Reklame