Karakterer – pest eller gulrot

Da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi bokstavkarakterer. Fem stykker, S, M, G, Ng og Lg.

Slik er dagens karakterskala:

a) karakteren 6 uttrykkjer at eleven har framifrå kompetanse i faget
b) karakteren 5 uttrykkjer at eleven har mykje god kompetanse i faget
c) karakteren 4 uttrykkjer at eleven har god kompetanse i faget
d) karakteren 3 uttrykkjer at eleven har nokså god kompetanse i faget
e) karakteren 2 uttrykkjer at eleven har låg kompetanse i faget
f) karakteren 1 uttrykkjer at eleven har svært låg kompetanse i faget.

Jeg har ofte tenkt på forskjellen på de to skalaene, og med formuleringene på plass, så ser jeg det vel egentlig. S – Særs godt er 6 Framifrå. M – meget – mykje god kompetanse er 5, G er 4 – god kompetanse, Ng er 3 – Nokså god, Lg er 2, Lite godt, lav kompetanse. Karakterern 1, Låg kompetanse, tilsvarer en slags stryk, selv om det ikke er det.

I tillegg er det IV – ikke vurdert og D for Deltatt.

Jeg opplever at man føler at tallskalaen har høyere «oppløsning» men har den egentlig det? Vi har vel egentlig bare fått en karakter til under den siste gamle? How low can you go…

Jeg vet at denne bloggposten kommer ca 25 år for seint, men av og til glimter ting til.

Plutselig ble mine M til femmere… Det er ikke så verst.

Men karakterer er blitt en pest også. Man regner enkelt ut gjennomsnitt av tall. Det var ikke så opplagt med bokstaver. Jeg har flest M og to S, kunne man si. Nå er det over 5 i snitt som gjelder.

Hvordan skal vi få fokus på kunnskap, ikke gjennomsnittskarakter?

Hjelper det at vi måles på snitt, alle sammen?

Reklamer