En beskyttet oppvekst

Føst i 1973. Jeg vokste opp i Sandefjord, fem kilometer fra sentrum, men likevel så øde at noen kaller det «på landet». Da jeg var liten lekte vi i gata med de andre ungene. En mor i hvert hus var hjemme og nesten ingen gikk i barnehagen. Om sommeren var vi ved vannet, på en liten strand nedi gata. Mødrene byttet på å passe på hverandres barn, slik at noen kunne dra hjemom innimellom og lage mat. I dag vil helt sikkert noen grine på nesa og si det var kvinneundertrykkende, men den gangen var det vanlig. Jeg bør her legge til at moren min gikk ut i arbeid etter at jeg var ferdig på videregående. Det var altså ikke for seint.

I min del av verden bodde det bare folk fra Norge. Noen nordlendinger og en trøndermamma, men ingen skikkelig utlendinger. Jo, forresten, en fra Sverige, men hun snakket norsk og så norsk ut, så det var det ingen som tenkte på. Noen gater fra meg bodde det en gutt som var adoptert fra et afrikansk land. Han var eldre enn meg, så jeg snakket aldri noe særlig med ham, men det var ikke av vond vilje.

En dag spurte mamma meg om jeg hadde kalt en gutt på skolen for «pakkis». For det første visste jeg ikke hva pakkis betydde, for det andre så tenkte jeg ikke på at moren hans kom fra Portugal. Men det viste seg at det var nok å være halt portugisisk for å bli kalt det på skolen min. Det var noen jenter som var adoptert fra noen østasiatiske land, men ellers var de aller fleste på skolen min norske.

Som liten bestemte jeg meg tidlig for å ikke sloss med noen. Jeg var ikke særlig sterk, og så hadde jeg ikke noe innebygget kampinstinkt. Jeg var skikkelig dårlig på å sloss. Jeg fikk mest juling, men det var ikke så veldig ofte det skjedde. Ikke sånn at man skal klage på det. Jeg var veldig dårlig på å ta igjen, selv om jeg nok kunne bli veldig sinna.

Hele livet har jeg vært nysgjerrig. Spesielt har det vært spennende med nye ting, og ting som kom fra andre land. Hjemme hadde vi ikke noe god råd, så det var aldri snakk om å dra lengre enn til Sverige på ferie, så opplevelser fra utlandet var for det meste fortalt av kamerater, lest om i bøker og sett på tv.

Oppveksten gikk egentlig smooth, helt opp til videregående. Der mistet jeg litt av nettverket og så at det ikke var så veldig lett å skaffe nytt. Litt dårlig selvbilde og dårlig humor gjorde sitt til at mange fikk litt rart inntrykk av meg. Piggsveis og olajakke ble i starten sett på som bøllete, men etter hvert som man ble kjent med folk, så gikk ting over.

Men hva var det jeg egentlig skulle skrive om? Beskyttet oppvekst. For når jeg kom på videregående, så traff jeg nye mennesker. Mange kom fra andre deler av byen og mange var fra andre land. Faktisk tror jeg de fleste fra mitt område var type blåruss. Jeg ble rødruss. Når jeg traff nye mennesker, så var jeg veldig interessert i hvor de kom fra og slike ting. Det var aldri vond vilje, jeg var bare så veldig nysgjerrig. Dette har jeg forstått i ettertid er fryktelig irriterende for folk. Det er veldig mange som først ser at de ikke er norske, og så henger seg mest opp i det. Nasjonalitet og utseende kommer i veien for personlighet. Der hadde jeg nok litt å lære.

Jeg vokste opp på slutten av gamle dager. Jeg opplevde starten på «oljeeventyret» med ville tilstander på børsen og jappetid. Det angikk selvsagt ikke meg. Pappa jobbet på malingfabrikken. Jeg opplevde de første datamaskinene til hjemmebruk. Jeg fikk selvsagt ikke min egen før jeg kjøpte en C64 brukt da jeg var sånn ca 15 år. Jeg har sett mobiltelefonene gå fra å være kuriositeter til å bli en del av kroppen til folk. Jeg har sett norsk musikk gå fra hompetitten, via Knudsen og Ludviksen til å bli gangbar popmusikk.

Nå er jeg pappa til to. I år var det mest vanskelig å finne på gaver til jul. Selv om vi ikke er noen spesielt rik familie, så har vi en tendens til å kjøpe det vi trenger når vi trenger det. Ungene blir ikke vant til å ønske seg noe over lengre tid. Selv fikk jeg aldri den Playmobil-skuta jeg ønsket meg. Men jeg har tatt det igjen ved å kjøpe gitarer.

Hele tiden jeg har levd så har jeg heiet på de svake. Jeg mener selv jeg har støttet de som trenger det. Men verden er i endring. Hvem trenger egentlig min støtte og hvem gjør det ikke? Hvis du tar hensyn til de fattige, så er du sosialist. Hvis du tar hensyn til de rikeste, så er du kapitalist. Hvis du er for interessert i hvor folk kommer fra, så er du masete. Hvis du sier noe feil til noen, så kan du bli anklaget for å være rasist, kommunist, sexist, eller hva det skal være. Det finnes en bås for alle.

Vi lærte om grusomhetene under andre verdenskrig. Nå dukker det plutselig opp mennesker i styrende posisjoner som faktisk kan helle til at andre verdenskrig var bra. Særlig den delen med at det er ulike menneskeraser, og at noen er bedre enn andre.

Vi har mennesker på flukt som ikke slipper inn i land, eller drukner på veien, samtidig som folk uten behov for beskyttelse sniker i køen. Derfor slipper ingen inn. Vi må passe på det som er vårt.

Da jeg var liten, så trodde jeg at kursen var omtrent staket ut og at alle muligheter står åpne. Jeg skulle ønske at noen hadde forklart litt mer om mekanismene i verden, slik at jeg til stadighet slapp å bli overrumplet.

Status nå: gift, to barn, jobber som lærer i ungdomsskolen, spiller i band og skulle ønske jeg hadde overskudd til å skrive en sang. Det er ikke så mye forlangt egentlig, men dagene flyr forbi. Kanskje burde jeg bremse opp litt. Kan noen hjelpe meg med det?

Verden er ikke så liten og beskyttet som da jeg var liten. Den er stor og uoversiktlig. Kanskje kjøper jeg en ny mobil. Jeg er jo avhengig. Men jeg spiller fortsatt gitar.