Hvem er min referanse i jobben?

Ved jobbintervju blir man ofte bedt om referanser. Hvem er beste referanse for meg som lærer?

Hvis du søker ny jobb som lærer, så vil den rektoren du søker hos garantert snakke med din rektor. Det skjer gjerne uten at du blir spurt på forhånd. Problemet er da egentlig: hvor mye referanse er en skoleleder for en lærer, egentlig?

De fleste skoleledere er innom klassene av og til. Noen er der oftere enn andre, andre svært sjeldent. Likevel vil en skoleleder ganske sikkert uttale seg ganske sikkert om sine ansatte, hvis en annen skoleleder spør. Da lurer jeg litt på hva de har som grunnlag for sine uttalelser.

  • Egne observasjoner er førstehåndskunnskap: Det kan oppnås ved at man jevnlig er innom undervisningen og diskuterer med læreren i den sammenhengen.
  • Tilbakemeldinger fra elever: De fleste tilbakemeldingene fra elevene kommer når noe er galt. Det setter ofte tonen hvis læreren blir kalt inn for å forsvare noe, og vil kanskje da bli grunnlag for senere uttalelser.
  • Resultater på testing: En lærer kan jobbe veldig bra, men hvis elevgruppa har utfordringer, så vil ikke alt synes på resultatlista. Samtidig kan en middelmådig lærer skjule seg bak en sterk gruppe, og ta æren for det.
  • Samtaler med andre lærere: Så lenge man sjeldent er inne i hverandres timer, så er det vanskelig å uttale seg om kollegaer. Unntak er kanskje de som jobber i team sammen, i samme klasser, og som har jevnlige møter.
  • Andre ting?

Så hvis jeg søker ny jobb, hvem oppgir jeg som referanse? Andre kollegaer som kjenner meg mellom undervisningene? Avdelingsleder som byttes hvert år og har svært mye å gjøre med de nye datasystemene? Rektor som jo har ansvaret, men samtidig har ansvar for så mye annet? En kamerat?

Dette har jeg tenkt mye på. Derfor oppgir jeg som regel «referanser oppgis på forespørsel». Det beste er jo om en ny arbeidsgiver får muligheten til å skape sin egen oppfatning. En ny jobb er jo også en ny mulighet, og da er det kanskje greit å slippe gammelt grums?

Dette gjelder særlig lærere. Skoleledere kan jo alltids gi hverandre gode skussmål.

 

Hva er dette for slags karakterer?!!
Ansvaret for karakterene har snudd seg… (reprise)

Hvordan vi innfører koding i valgfag på Ranvik ungdomsskole

I de siste årene har det blitt akseptert at det er nyttig med koding i skolen. For min del begynte det for ca fire år siden. Vi startet opp en kodeklubb i Sandefjord i kjølvannet av Lær Kids Koding og Code.org

I denne klubben fikk jeg medlemmer fra skolen jeg jobber ved, og noen andre skoler. Vi hadde en blanding av barneskoleelever og ungdomsskoleelever. Av og til jobbet de sammen, og av og til hjalp noen an de eldste de yngste. Vi hadde en bra blanding av gutter og jenter, men innså at skolen vi var på ikke kunne tilby nettverk som vi kunne bruke. Vi gjorde en del med Scratch, men da det ble aktuelt å gå videre, stoppet det opp. Det var umulig å legge til programvare, og klubben ble lagt på veldig kald is i to år.

I mellomtiden hadde Kodetimen dukket opp, og jeg begynte å snakke om koding på jobben blant de andre lærerne. Ledelsen ved skolen var aller mest opptatt av å forbedre karakterene i matematikk. De ville ikke ha inn noe koding. Vi var noen lærere som likevel snek inn litt koding i ledige stunder i tillegg til Kodetimen.

Ved et besøk fra Canada ble koding i Scratch en del av stasjonsundervisning i matematikk. Her fikk vi se hvordan ulike elever blomstret på de ulike stasjonene. En del av de som var stille på de teoretiske stasjonene tok styringen i koding.

I valgfaget «teknologi i praksis» ble koding med som en del av teknologi, og de laget spill i scratch. En annen lærer fikk programmering som valgfag på ett trinn, og der ble det forsøkt python og javascript også.

Da vi fikk kjøpt inn 30 forsøkssett fra Kodegenet, så fikk det hele veldig fart på seg, da vi kunne kombinere koding og teknologi med micro:bit og styring av ulike komponenter.

For å innføre koding, så må noen gå foran. Det trenger ikke være den læreren som har faget i utgangspunktet. Selv har jeg ikke verken teknologi i praksis, eller programmering i år, men jeg er likevel med og gir de andre lærerne input fra koseklubben vi nå driver igjen hver mandag på ettermiddagene. Her er det virkelig slik at veien bli til mens vi går. Det er nesten sånn at båten blir til mens vi ror. Det finnes elever som tar dette lynkjapt og utkonkurrerer lærerens kunnskap. Det må være lov. Her kan alle lære.

Nå virker det som om koding skal være en del av matematikk og naturfag, men det er i høyeste grad nyttig i andre fag også. Kunst og håndverk og språkfag kan også bruke koding. Det som en gang var utilgjengelige kommandoer er nå fargerike blokker som kan styre spill i scratch, komponenter med microbit, lego-roboter og mye mer. Det gjør teori praktisk og man får tilbakemelding direkte dersom man ikke har gjort det riktig. Det er lett å tilpasse til nivå, da det meste kan startes enkelt og så gjøres mer avansert etter metoden «Det er kult, men hva om du ville gjøre dette…»


I denne posten brukes personlig pronomen «jeg» litt i  overkant. Selvfølgelig er det mange som har vært med på å inspirere, men akkurat når deg gjaldt å få koding inn i vår skole, så var jeg først.

Denne posten er ikke sponset av noen. Linker er med for referanse.