Lærer: kall, identitet, eller bare et yrke?

I de siste årene har jeg ofte tenkt på om jobben min er den rette for meg. Etter 17 år i yrket, fordelt på bare to arbeidsplasser, så er det mye som tyder på at jeg ikke er særlig rask til å bestemme meg for hva jeg skal bli når jeg blir voksen.

Første gangen jeg hørte at noen kamerater søkte på lærerskolen så lo jeg høyt og lenge. Det var det dummeste jeg hadde hørt, at noen ville bli lærer. Selv hadde jeg hatt en grei skolegang, men det hadde aldri slått meg å bli lærer. Faktisk ante jeg ikke hva jeg skulle bli, den dagen jeg sluttet på videregående. Jeg hadde tenkt på journalist, siden hobbyen til da var nærradio. Så jeg begynte på folkehøgskole, på Voss. Først søkte jeg musikklinja, men den var full, så jeg ble ringt til om jeg kunne tenke meg å velge media isteden. Det gjorde jeg, og ønsket om å jobbe i media ble ikke noe mindre det året. Men året etter kom militæret og tok meg, så beslutningen om utdannelse ble satt på vent litt til.

Etter militæret hadde jeg fortsatt ikke søkt på noe. Det var egentlig litt krise. Så dukket det opp en praksisjobb som skoleassistent med opplæring. Jeg var heldig og fikk en av tre. Den første dagen da jeg huket meg ned ved siden av pulten til en elev og forklarte et regnestykke, så tenkte jeg at «dette kan jeg godt drive med». Etter det året kom jeg inn på lærerhøyskolen, og måtte svelge i meg latteren fra året før.

Undervisning er gøy. Treffer man «flowen», så er det nesten som å spille i band. Klassen og jeg spiller frem og tilbake. Noen spør, andre kommenterer, jeg svarer og spør, samtidig som jeg prøver å pense samtalen dit jeg vil. Det er ikke alltid lett. Noen ganger lar jeg meg avlede. Da vinner på en måte klassen. Jeg tror noen klasser opp gjennom tiden har spesialisert seg på det, å avlede meg hvis de ikke har hatt lyst til å ha faget…

Kontakten med elevene er det viktigste. Jeg elsker å opplyse og oppdage sammen med klassen. Av og til prøver jeg å pønske ut nye ting som kan belyse temaet på en annen måte. Kanskje finner jeg en film som bare sier det jeg skulle ønske jeg hadde sagt. I fjor var Andreas Wahl sin serie «Med livet som innsats» fast innslag i naturfag. Tenk å få spektakulære forsøk presentert i beste sendetid, altså i nett-tv… Alltid tilgjengelig.

Vi var på en tur til Rjukan nylig. Da var det en elev som kommenterte, i det vi kom til broen over til Vemork, der tungtvannfabrikken lå: Det er litt rart å være på samme stedet som Andreas Wahl hoppet med telefonkataloger… Ikke akkurat bare sabotasjoeaksjoner som skapte assosiasjoner den dagen, altså.

Hva er det som ikke er så bra da?

I slutten av hvert kapittel, så skal vi komme med en vurdering av hva elevene har lært. Noen av elevene forstår ikke at undervisningen leder opp til prøven. De tror at man skal lese alt dagen før, og forstår ikke at de ikke kan få sekser på alt de gjør. Noe får kjempegode resultater på prøven, men tar ikke vare på kunnskapen. Den blir på en måte liggende igjen. De samler på karakterer, ikke på kunnskap.

Noen elever har knekt koden. De får gode karakterer hele tiden, slik at andre som sikkert leser like mye gir opp, fordi de ikke får like bra resultat. Så er det lettere å si at man ikke gidder å lese, fordi man får dårlig karakter uansett, noe som viser seg å slå til. Helt til slutt sitter vi igjen med skolepoeng som det regnes snitt av, og rektor kan si om det var bra eller ikke.

Jeg hater gjennomsnitt. En klasse der alle ligger midt på får middels snitt. Det regnes ofte som bra. Andre klassser har noen veldig flinke, og noen veldig svake. De kan også få et middels snitt. Gjennomsnitt finner ut hvordan alle skulle vært om de var mest mulig like. Noen ganger er det ikke så nære virkeligheten.

Hvordan skal jeg vurdere på best mulig måte? Skriflige prøver favoriserer dem som er gode til å lese og formulere seg skriftlig under tidsspress. Muntlige prøver tar så mye tid at det svært ofte ikke lar seg gjøre. Presentasjoner i grupper blir urettferdig, for det er vanskelig å se hvem som bidro. Presentasjoner alene favoriserer dem som tør å si noe høyt i klassen.

Uansett hvordan man velger å vurdere, så er det noen som faller utenfor. Uansett hvordan man gjør det, så er det noen som er misfornøyde med karakteren. Helt til slutt er det noen som er misfornøyde med skolepoengene, nemlig ledelsen på skolen.

Jeg klarer ikke å tenke på jobben min som bare et yrke. Det er om ikke annet et viktig yrke. Et yrke som skal være litt under middels betalt. Tatt i betraktning viktigheten i å ha en god utdanning, så er det ikke en «godt betalt jobb», selv om noen påstår det. Hvis noen fortsatt har gammel «lærerlønn», som ikke er adjunkt, har tre unger og er aleneforelder, så ville man være rett i nærheten av fattigdomsgrensa. Heldigvis blir jo de flest nye lærerne lektorer. Jeg misunner dem den. Samtidig vet jeg at skolene skal spare penger. Lønningene stiger, men budsjettene minker. Det er ikke en god utvikling.

Så jeg må tenke på jobben som et yrke. Jeg skal ikke være takknemmelig for at jeg får lov til å jobbe med ungdommer. Det er yrket mitt. Jeg kan være fornøyd med yrket, og være glad for å ha en jobb, men lønnen ligger ikke i det å få lov til å være lærer. Slik virker det på meg noen ganger, at folk mener jeg skal være takknemmelig for å få lov til å dra på overnattingstur med 50 ungdommer. Heldigvis får jeg betalt.

I år er jeg 43 år og har jobbet i skolen i 17 av dem. Grunnskolen min tok 9 år, videregående 3, ett år på folkehøyskole og 4 på lærerhøyskole. Det vil si at min egen utdannelse er 17 år også, i tillegg til litt til da… Skal jeg gjøre noe annet, så må det skje snart. Men kan jeg bidra med noe utenfor skolen? Aner ikke. Er kanskje yrket blitt min identitet?

Reklamer

Superenkel forskning i prosent.

Dette opplegget kom egentlig fra kollega Linda. Vi hadde mattetime på onsdag sammen. Dagen etter prøvde jeg opplegget igjen i en annen klasse. Det virket, så nå er det på tide å dele:

Intro fra lærer:

Hvis jeg spør en i klassen om hun er jente, så kan jeg si at 100 % av de spurte i klassen er jenter. Det sier jo ikke så mye om klassen, siden jeg ikke har spurt alle. Tvert i mot kan det bli en liten sensasjon at 100 % av de spurte er jenter, selv om hele klassen ikke er det. 

Når man spør om ting i undersøkelser og målinger må man spørre omtrent 1000 personer for å få et mest mulig riktig svar.

Vi skal finne noen svar her i klassen.

Finn tallet i prosent. (ca 30 minutter)

Vi satte sammen to og to elever.

1: Finn et spørsmål du lurer på om de andre i klassen din.

Svaret må ha alternativer. Skriv ned spørsmålet og gjør plass til å registrere antall svarene.

2: Gå rundt i klassen og still spørsmålet ditt til alle du kan. Registrer antall svar og pass på å telle hvor mange du har spurt.

3: Regn ut hvor mange prosent av klasssen som har svart de ulike tingene.

4: Læreren skriver opp på tavla hva alle gruppene har kommet frem til.

5: Diskutere resultatene.

  • Hvor mange prosent er én elev?
  • Hvorfor har så mange i klassen bursdag i januar?
  • Vil en klasse i et annet land ha like mange blonde elever som her?
  • Var det noe som overrasket deg?

Ting som ble undersøkt var feks:

Søsken, øyenfarge, type mobil (skremmende mange iPhone), liker du kylling eller kjøttkebab, hvor mange har bursdag i januar, liker du hund eller katt, playstation eller xbox, osv…

Vi lot elevene få frie tøyler. Det gikk fint, ellers må man komme med forslag til de som ikke kommer i gang.

Resultatene vi fikk kunne faktisk være til hjelp dersom man skal ha en klassefest eller noe.

Det var veldig fin innsats i klassen. Det gikk overraskende fort å gjennomføre, og et par elever kom bort etterpå og sa det var en bra time. Det er også viktig at læreren engasjerer seg og undrer seg sammen med klassen over resultatene.

 

Avdelingsledermodellen

Sandefjord gjør det bra på målinger. Alle klapper. De hyller avdelingsledermodellen. Men er den grunnen?

Avdelingslederne dukket opp for noen år siden. De tok plassen til tidligere undervisningsinspektør. Stillingen innebærer både administrasjon, undervisning, resultatansvar og personalansvar.

Tar du en runde til de ulike skolene, så vil du finne nesten like mange versjoner av modellen. Noen steder er avdelingslederen inne i klasser og underviser fast. Andre steder har de ikke undervisning i det hele tatt. Noen steder er de svært opptatt av å følge opp lærerne. Andre steder er de opptatt med å administrere.

Saken blir at det som var én modell praktiseres ulikt på skolene. Hvordan kan da denne modellen være grunnen til fremgangen?

Vurdering vs undervisning

Jeg kommer til kort. Jeg klarer ikke å gi elevene mine de tilbakemeldingene de burde hatt. Jeg får ikke til å snakke med hver enkelt om hvordan de ligger an i forhold til de en hver tid gjeldende mål.

Sannsynlig tenker jeg for mye på hva jeg skal putte inn i timene. Jeg bruker for mye av hjernekapasiteten på å tenke ut måter å presentere stoffet på, slik at elevene mine skal forstå. Men så svikter jeg igjen ved å ikke få sjekket hva de fikk med seg etter timen.

Mange av kollegene mine har flotte måter å gjøre det på. De har exit-tickets der elevene svarer på et spørsmål… Jeg vet ikke noe som de elevene har lært mer. Jeg vet bare at jeg svikter.

Da jeg gikk på lærerskolen så lærte vi massevis om fag. De ti årene jeg jobbet i barneskolen hadde vi ikke karakterer. Jeg ga elevene tilbake prøver med resultater som 9 av ti riktige svar osv. Det sa noe om hvor mye de hadde klart av prøven. Noen ganger våget man seg frempå med et Flott, Fint, eller Bra også. Faren her var at disse var graderte for elevene. Så den gangen jeg byttet litt på, så fikk jeg så hatten passet. Bra var bedre enn Fint. Flott var best. De hadde karakterer på barneskolen den gangen, om enn ikke offisielt.

På ungdomstrinnet måtte jeg starte fra bunnen av med å sette karakterer. Det er ikke så lett å plutselig tenke på at man må ha nok prøver for å sette riktige karakterer. Så fikk vi beskjed om at en karakter ikke er et gjennomsnitt av prøvene gjennom året, men vise hvor eleven står når karakteren settes… Det er ikke så lett i naturfag med biologi, kjemi, fysikk og ulike tema gjennom året…

Nå skal alle elever ha skriftlig halvårsvurdering i tillegg til karakterer. Jeg tror nok sikkert jeg skal greie det, men det vil ta tid. Vi har ikke mer tilrettelagt datautstyr enn Word… Jeg ønsket med et databaseopplegg som skriver ut automatisk…

Mulig det er jeg som ikke gjør jobben min. Ser ikke helt bort i fra det…

 

 

Politikere: Selv et mantra er ikke hele sannheten. Valg 2015.

Arild Theimann melder om at det ulmer i Sandefjordskolen.

Så spør Høyre om det er han som ønsker at det skal ulme.

Til slutt er det rektor Guren som sier at han ikke kjenner seg igjen.

Og hvem har egentlig rett?

Alle tar litt feil

AP går til valgkamp om flere lærere inn i skolen.

Høyre vil ha bedre lærere i skolen.

Guren gleder seg til å komme i gang med jobben. Han er forsåvidt ikke aktuell i valgkampen.

Klassestørrelse har noe å si.

Etter at John Hattie kom med sin Visual Learning har Høyrepolitikere lest med det ene øyet. De har lest at gruppestørrelsen ikke har noe å si, men glemt at setningen fortsetter med: så lenge ikke den pedagogiske praksisen endres med gruppestørrelsen. Så har de lest at læreren er viktig, men glemt at det er relasjonen til den enkelte eleven som er nøkkelen. Det har ført til større klasser, færre delinger av grupper og nedskjæringer.

Selv har jeg undervist 30 elever i praktisk musikk i et rom som i sin tid ble beregnet for 15. Andre skoler har ikke delte grupper i musikk, får vi høre. De glemmer at disse skolene har helt andre romløsninger. Vi ser bare på antall timer.

Så Høyre vil ha flere lærere som tar etterutdanning for å bedre pedagogisk praksis og slikt, men er ikke så opptatt av gruppestørrelse.

AP vil ha flere lærere inn i skolen. Det harselerer Høyre over, for de kan jo vise til fantastiske resultater i fagene norsk, matematikk og engelsk. Musikk nevnes ikke.

Her burde AP gjort en bedre jobb. De burde sagt noe slikt som at vi trenger nok lærere i skolen. Vi trenger nok timer til å dele naturfag laboratorietimene, slik at vi slipper å gjøre forsøk med 30 elever. Praksisen på andre skoler er at laboratoriene står tomme. Læreplanen sier at vi skal jobbe praktisk, men det er ikke noen nasjonale prøver på det.

Det ulmer i skolen når lærere føler de ikke får gjort en god nok jobb. At vi gjør det bedre på landsomfattende kartlegginger i norsk, matematikk og engelsk ødelegger for de andre fagene.

Det er grenser for hvor mange lærere vi trenger inne i et klasserom. Men de lærerne som jobber i skolen må være utdannet for jobben. Ingen har hele sannheten, altså.

Hvem har ansvaret for barna?

Tidligere i sommer leste jeg om den skadelige sommerferien. Barna hadde ikke godt av den. De glemte for mye. Derfor bør man kutte ned sommerferien. Dessuten har foreldrene ikke barnevakt hele sommeren heller.

Lærer ikke barn noe i sommerferien? Hva er å lære? Handler lærdom om å huske hva læreren sa sist gang?

Mange barn lærer massevis i sommerferien. De er i utlandet og snakker engelsk. De har besøk av familie og må lære seg sosiale koder som gjelder når man sover flere sammen på et rom. Men det er også noen barn som lærer å skamme seg over å ikke dra på ferie. Noen foreldre tar ikke barna med på utflukter, eller stranda. Noen barn får ikke besøk, eller drar på besøk.

Hvis vi sier til politikerne: Kan elevene få hvert sitt eple? Noen har ikke spist frokost, og det hjelper veldig med litt frukt for å holde konsentrasjonen oppe. Da får vi tilbake at «frukt er foreldrenes ansvar. Dessuten koster det for mye.»

Hvis noen sier: Elevene fra noen familier glemmer mye av det de har lært i sommerferien, så er det plutselig greit at skolen har ansvaret. Det er heller ikke så dyrt å utvide arbeidsåret?

I Drammen hadde en forening spurt kommunen om å få gratis billetter til svømmehallen. Det fikk de ikke. Man har da et resultatansvar. Politikerne ville ikke legge seg opp i styringen av badet, og styreren av badet mente det var bestemt fra kommunen (altså politikerne).

Noen frivillige organisasjoner som Røde Kors, Voksne for barn, Frilynt og sikkert flere, lager sommerleir for unge. Hvor mange kommuner kjøper opp plasser til barn, slik at de kan få være med på læring i sommerferien?

De som mener skolen bør holde oppe større deler av sommeren må også huske på at samtlige skoler vil måtte ha nytt ventilasjonsanlegg. De eksisterende anleggene begynner å fuske i mai og under eksamensperioden er det ofte supervarmt. Det er ikke sikkert at alle fremtidige somre er like kalde som sommeren 2015. Lufteanlegg koster.

Da jeg tok lærerutdannelse, så var det en forfatter som heter Tom Tiller. Han snakket om «den andre dagen» siden han gikk på skole annenhver dag. Den andre dagen lærte man om ting ute og var ute med venner i naturen. Dette var lenge før pc og Padder. Elevenes fritid i hverdagen spises noen ganger opp av organiserte opplegg. Skal vi organisere sommerferien også? Hvor skal man lære kreativitet hen da? Vi får en gjeng voksne som må ha noen andre til å fortelle seg hva de skal gjøre? Er det den nye oljen de snakker om?

Hei politiker – du bestemmer alt.

Hei, politiker!

Jeg er en av lærerne.

Du bestemmer over meg. Du eier arbeidsplassen min. Du fatter vedtak som jeg følger ved å dytte på det jeg kan. Du bestemmer over arbeidstiden min ved å bestille rapporter som jeg må fylle ut, kreve dokumentasjon som jeg må skrive og gi oppgaver som jeg må løse.

Noen ganger bestemmer du på detaljnivå hvordan jeg skal utføre jobben min. Andre ganger bryr du deg ikke om hva jeg gjør.

Du liker spesielt noen av de områdene jeg jobber med: Du liker de tingene vi kan sammenfatte til et desimaltall. Du liker å sammenligne disse desimaltallene med andre tall, og dermed trekke konklusjoner.

Du har lært at statistikk sier noe om virkeligheten. Du vet at dersom man kommer over et desimaltall, så vil alt gå veldig bra. Det sier nemlig statistikken. Så får det helle være at du glemmer at statistikk ikke kan leses som en naturlov. Det kan faktisk hende at man ett år får et annet resultat på samme desimaltallet. Da blir du litt irritert og vil gjerne finne ut hvem som har gjort noe galt. Så da bestiller du noe som lederen min må fylle ut.

Det er litt rart med jobben min, for du har vært her. Du var her som elev en gang. Vi husker deg, for noen har hatt deg som elev. Den gangen var du ikke så glad i oss. Vi håper jo du er mer glad i oss nå, at du skjønner at verden har endret seg på ti, tjue, tretti år, akkurat som du selv.

Du stoler nok på at du gjør de riktige avgjørelsene. Vi som jobber her har fått beskjed at siden partiet ditt styrer jobben vår, så må vi jobbe deretter. Hvis vi har problemer med det, så kan vi jo finne oss en annen jobb. Politisk vedtatt er det samme som en hvilken som helst religiøs lov.

Hvis noen er uenige, så er de dine motstandere. Da er det viktig å holde på sitt. Hvis du gir etter, så signaliserer du svakhet. Du tenker ikke på at de som jobber for deg, faktisk har lang erfaring og utdannelse i faget. Kommer det protester, så er det fordi man er lat, eller man vil mele sin egen kake.

Kjære politiker. Jeg håper du gjør leksene dine. Jeg håper du leser igjennom papirene i sakene du stemmer for. Du må ikke la de andre bestemme. Jeg håper de politikerne som sitter og surfer på facebook under møtene, hører til unntakene, at ikke det er deg.

Hvis du tenker gjennom konsekvensene, og vet at det er din skyld når vi ikke har tid til å se enkeltmennesket. Da er det greit. Så kan jeg stemme på noen andre.

Du må gjerne ta en måned som lærervikar. Jeg er god på å lage vikaropplegg etter forholdene. Hva sier du om musikk samspill i en klasse på 30 elever? Kanskje et gitarkurs? Hel tiendeklasse i natufagforsøk? Vi har ikke timer nok til å dele, skjønner du. Noen har lest et sted at mindre klasser ikke har noe å si. Velkommen skal du være.

Resultatlønn for politikere. Et forslag.

For å inspirere til bedre politiske avgjørelser, så innføres nå et forsøk med resultatbasert avlønning av politikere.

Lenge har vi sett oss lei på politikere som ikke kommer med egne forslag, men bare henger seg på andre sine. På denne måten vil vi spare store penger.

– Politikeren som kommer med forslaget som vedtas får lønn.

– Politikere som ikke kommer med ideer, vil miste godtgjørelsen.

– Alle forslag skal spores tilbake til kilden. Denne skal få betalt.

– Betalingen måles etter stemmer, jo flere stemmer jo mer betalt. Stemmer fra andre partier teller dobbelt.

På denne måten vil vi spare store penger på å ikke betale «rævdilterne», samtidig som vi inspirerer til gode forslag.

Vi tar for gitt at andre politikere støtter opp, selv om de ikke vil få betalt.

Normalfordeling

Da jeg startet som lærer snakket noen om normalfordelingen. Den viste hvordan karakterene fordelte seg med et tyngdepunkt på midten. Jeg hørte også om lærere som justerte karakterskalaen, slik at normalfordelingen skulle stemme.
De brukte statistikken som en form, slik at resultatene skulle bli som forventet.
Etterhvert har man heldigvis sluttet med det fokuset om at dersom klassen avvek for mye fra normalfordelingen, så var noe galt.
Normalfordelingen er den kurven vi ender opp med når man legger sammen veldig mange resultater. Det er størst sannsynlighet for å ligge midt på treet, derfor er den høyest på midten.

Noen leser statistikk som et slags horoskop. Det er urovekkende, og understreker egentlig at matematikkundervisningen var svak på statistikk og sannsynlighet den gang skolelederne gikk på skolen.

Det samme kan sies om Hattie og flere andre statistikker.
Statistikk sier noe om hva som har vært, og det kan gi en pekepinn på hva som vil komme. Men det er ikke en måte å spå om fremtiden på, særlig ikke over et kort tidsrom.

Derfor må statistikk brukes med forsiktighet. Spesielt forsiktig dersom man ikke er i stand til å lese hele undersøkelsen, men bare går rett til sammendraget.

Hattie sier noe om kjempestore undersøkelser. Han har massevis av forbehold som aldri kommer frem. Vi snakker ikke om NAF-boka her. Det er ikke en «Fasit for skoleverket».

Mer å gjøre og mindre tid å gjøre det på…

Vi har hatt møte om neste års timeplan. På en måte misunner jeg ikke de som skal sette den opp, for der er det virkelig pest eller kolera noen ganger.

Skolen har fått valgfag, kanskje for å gjøre skoleuka mer praktisk? Da jeg hadde valgfag på ungdomsskolen kunne vi velge mellom et språk, tysk eller fransk, og så et valgfag. Hvis vi valgte språk så kunne vi fortsette på vgs med det, men det var ikke et krav å velge det. Selv hadde jeg tysk og musikk.

Dagens valgfag har flotte navn som feks.»Forskning i praksis» – her blir det forventet produksjon av eksplosiver, da ingen egentlig vet hva forskning innebærer av dokumentasjon. Når elever i tillegg mangler litt av nysgjerrigheten som trengs for å være forsker, og det egentlig ikke finnes så mange ressurser å bruke, så kan det lett bli et frustrerende fag, både for lærer og elev.

Det ble gjort forsøk med akselerert matematikk. Det måtte utgå, for reglene sa noe om at de ikke kunne være et valgfag. Eller var det bare at det ikke var blitt valgt? Uansett.

Timetallet er ikke utvidet, så valgfagene kommer i tillegg til det som før var der. Man kutter ikke i «kjernefagene», så da står delingstimer for fall.

Noen ganger er det praktisk, for ikke å si nødvendig å dele klassen i to. Har du noen gang forsøkt å ha musikk og samspill i en gruppe på 25, der de fleste ikke er tilstede av egen interesse for å lære et instrument? Det kan lett bli mye lyd når kriblende åttendeklassinger skal prøve seg frem med keyboards, trommer, bass og sang. For ikke å glemme gitar. Så må man springe litt rundt og hjelpe så godt man kan, og plutselig er timen over, og det er en uke til neste gang. Jeg har prøvd.

Det er ikke noe galt med klassene. Ungdommer vil egentlig lære å spille tøft på gitar. De vil gjerne prøve trommer. Noen rekker faktisk å lære å spille litt før det blir noen annen sin tur. Bassen går også ganske greit. Rekorden min er å «lære» en elev å spille bass på to minutter. Men det er omtrent det man har i den klassesituasjonen.

Så nå sloss jeg for deling. Jeg har vært på verdens ende og kommet tilbake. MEn hva skal deles?

For har du noen gang hatt forsøk i naturfag med hel klasse? Det kan også by på utfordringer. Det finnes skoler som har sett seg nødt til å kjøre hel klasse naturfag over hele linja. Da blir det litt opp til læreren hva man får til. Mange elever får lite arbeid på lab. Kokende vann og skvetne barn er ikke en god kombinasjon når gruppene blir store.

Men skal vi dele naturfag? Eller musikk? Eller hva med svømmeundervisning?

Alle tre er egentlig fag som skaper litt trivsel og variasjon i hverdagen.

Trenger vi alle fagene vi har i dag?

Hvorfor er ikke musikk et av valgfagene vi kan velge i?

Tenk en gruppe med motiverte elever, som har valgt å være der selv.

Vi må velge. Noe må bort. Vi får ikke alt.

Det er til tider frustrerende.

Ungene skal jo lære litt også, ikke bare få karakterer….