Karakterer på ungdomstrinnet

Allerede under min lærerutdanning, som ble avsluttet i 1999, så var det en høyskolelektor som snakket om karakterer i ungdomsskolen. Han mente at de ville forsvinne i løpet av nærmeste fremtid. Det er ca 20 år siden nå, og karakterer er viktigere enn noen sinne. For mange.

Argumentet for å droppe karakterer var regelen om at alle har rett til å få videregående opplæring. Dermed er det ikke nødvendig å sile gruppen på samme måte som før. Kvalifiseringen kunne bestå av opptaksprøver på de enkelte skolene. På den måten kunne ungdomsskolen droppe karakterer og heller fokusere på læringen.

Det har vært en kjent sak at karakterer virker hemmende på fremovermeldinger. Hvis man gir en skriftlig, eller muntlig tilbakemelding på en oppgave, så vil elevene mest sannsynlig høre på det du sier. Hvis du gir en karakter, så vil elevene kun se på karakteren, ikke på resten av prøven. Hvis du gir en skriftlig tilbakemelding og karakter på samme sted, så vil eleven overse det skriftlige og kun se karakteren. Noen har gjort forsøk med å spille inn digitale tilbakemeldinger i diverse læringsplattformer, der eleven må høre hele tilbakemeldingen før karakteren kommer til slutt. Andre skoler har valgt å droppe karakterer på småprøver og tester gjennom året og så heller gi karakter ved halvårsvurderingen til jul og sommeren.

Politikerne i Sandefjord har for vane å detaljstyre skolen. Denne gangen har de gått inn og stoppet forsøk med vurdering uten karakterer. Offisielt har det skjedd på to skoler i kommunen. Det er lagt frem resultater som viser at dette ikke har hatt noen fremgang, og at forsøket dermed må stoppes. Rådmannen satte seg faktisk over lovverket, da det åpner for ulike vurderingsformer. Problemet er at tallene de hadde ikke gjaldt de elevene som hadde vært med på forsøket, men klassen før dem. De stoppet dermed et forsøk som enda ikke var ferdig, fordi de hadde lest noen konklusjoner som ikke var korrekte.

Senere blir det presisert at karakterer ikke skal gis i et vakuum. Det skal være tilbakemeldinger slik det står i papirene fra udir og så videre. Problemet vender tilbake. Hva når karakterene overskygger tilbakemeldingen?

Neon elever ser på karakterer som et nivå de må oppnå, for så å beholde det. Derfor er det noen som dropper å stille på prøver dersom de er redde for å gå ned i «snitt». De tror altså at dersom man får en femmer på en prøve, så beholder du den, bare du ikke får en dårligere karakter. Dessuten begynner de allerede på åttende trinn å bli livredde for å ikke komme inn på den linja de ønsker. Det gjelder, selv om karakterene på åttende trinn ikke er avgangskarakterer.

Og det hadde vært fint om alle som hadde gode karakterer også hadde gode kunnskaper. Men hvis man hele tiden belønnes for å lese intenst før en prøve, og det ikke har noe konsekvens å glemme det rett etter, så blir det å samle karakterer kun en oppvisning i å ha god kortidshukommelse.

Men det jeg egentlig synes er dumt, er når folk som egentlig ikke vet hva som foregår i skolen, går inn og detaljstyrer ting de ikke har forutsetning for å vite. Foregår det i mange andre yrker?

Reklame

Hvem er min referanse i jobben?

Ved jobbintervju blir man ofte bedt om referanser. Hvem er beste referanse for meg som lærer?

Hvis du søker ny jobb som lærer, så vil den rektoren du søker hos garantert snakke med din rektor. Det skjer gjerne uten at du blir spurt på forhånd. Problemet er da egentlig: hvor mye referanse er en skoleleder for en lærer, egentlig?

De fleste skoleledere er innom klassene av og til. Noen er der oftere enn andre, andre svært sjeldent. Likevel vil en skoleleder ganske sikkert uttale seg ganske sikkert om sine ansatte, hvis en annen skoleleder spør. Da lurer jeg litt på hva de har som grunnlag for sine uttalelser.

• Egne observasjoner er førstehåndskunnskap: Det kan oppnås ved at man jevnlig er innom undervisningen og diskuterer med læreren i den sammenhengen.
• Tilbakemeldinger fra elever: De fleste tilbakemeldingene fra elevene kommer når noe er galt. Det setter ofte tonen hvis læreren blir kalt inn for å forsvare noe, og vil kanskje da bli grunnlag for senere uttalelser.
• Resultater på testing: En lærer kan jobbe veldig bra, men hvis elevgruppa har utfordringer, så vil ikke alt synes på resultatlista. Samtidig kan en middelmådig lærer skjule seg bak en sterk gruppe, og ta æren for det.
• Samtaler med andre lærere: Så lenge man sjeldent er inne i hverandres timer, så er det vanskelig å uttale seg om kollegaer. Unntak er kanskje de som jobber i team sammen, i samme klasser, og som har jevnlige møter.
• Andre ting?

Så hvis jeg søker ny jobb, hvem oppgir jeg som referanse? Andre kollegaer som kjenner meg mellom undervisningene? Avdelingsleder som byttes hvert år og har svært mye å gjøre med de nye datasystemene? Rektor som jo har ansvaret, men samtidig har ansvar for så mye annet? En kamerat?

Dette har jeg tenkt mye på. Derfor oppgir jeg som regel «referanser oppgis på forespørsel». Det beste er jo om en ny arbeidsgiver får muligheten til å skape sin egen oppfatning. En ny jobb er jo også en ny mulighet, og da er det kanskje greit å slippe gammelt grums?

Dette gjelder særlig lærere. Skoleledere kan jo alltids gi hverandre gode skussmål.

 

Ansvaret for karakterene har snudd seg… (reprise)

Hvordan vi innfører koding i valgfag på Ranvik ungdomsskole

I de siste årene har det blitt akseptert at det er nyttig med koding i skolen. For min del begynte det for ca fire år siden. Vi startet opp en kodeklubb i Sandefjord i kjølvannet av Lær Kids Koding og Code.org. 

I denne klubben fikk jeg medlemmer fra skolen jeg jobber ved, og noen andre skoler. Vi hadde en blanding av barneskoleelever og ungdomsskoleelever. Av og til jobbet de sammen, og av og til hjalp noen an de eldste de yngste. Vi hadde en bra blanding av gutter og jenter, men innså at skolen vi var på ikke kunne tilby nettverk som vi kunne bruke. Vi gjorde en del med Scratch, men da det ble aktuelt å gå videre, stoppet det opp. Det var umulig å legge til programvare, og klubben ble lagt på veldig kald is i to år.

I mellomtiden hadde Kodetimen dukket opp, og jeg begynte å snakke om koding på jobben blant de andre lærerne. Ledelsen ved skolen var aller mest opptatt av å forbedre karakterene i matematikk. De ville ikke ha inn noe koding. Vi var noen lærere som likevel snek inn litt koding i ledige stunder i tillegg til Kodetimen.

Ved et besøk fra Canada ble koding i Scratch en del av stasjonsundervisning i matematikk. Her fikk vi se hvordan ulike elever blomstret på de ulike stasjonene. En del av de som var stille på de teoretiske stasjonene tok styringen i koding.

I valgfaget «teknologi i praksis» ble koding med som en del av teknologi, og de laget spill i scratch. En annen lærer fikk programmering som valgfag på ett trinn, og der ble det forsøkt python og javascript også.

Da vi fikk kjøpt inn 30 forsøkssett fra Kodegenet, så fikk det hele veldig fart på seg, da vi kunne kombinere koding og teknologi med micro:bit og styring av ulike komponenter.

For å innføre koding, så må noen gå foran. Det trenger ikke være den læreren som har faget i utgangspunktet. Selv har jeg ikke verken teknologi i praksis, eller programmering i år, men jeg er likevel med og gir de andre lærerne input fra koseklubben vi nå driver igjen hver mandag på ettermiddagene. Her er det virkelig slik at veien bli til mens vi går. Det er nesten sånn at båten blir til mens vi ror. Det finnes elever som tar dette lynkjapt og utkonkurrerer lærerens kunnskap. Det må være lov. Her kan alle lære.

Nå virker det som om koding skal være en del av matematikk og naturfag, men det er i høyeste grad nyttig i andre fag også. Kunst og håndverk og språkfag kan også bruke koding. Det som en gang var utilgjengelige kommandoer er nå fargerike blokker som kan styre spill i scratch, komponenter med microbit, lego-roboter og mye mer. Det gjør teori praktisk og man får tilbakemelding direkte dersom man ikke har gjort det riktig. Det er lett å tilpasse til nivå, da det meste kan startes enkelt og så gjøres mer avansert etter metoden «Det er kult, men hva om du ville gjøre dette…»

---

I denne posten brukes personlig pronomen «jeg» litt i  overkant. Selvfølgelig er det mange som har vært med på å inspirere, men akkurat når deg gjaldt å få koding inn i vår skole, så var jeg først.

Denne posten er ikke sponset av noen. Linker er med for referanse.

Karakterer – pest eller gulrot

Da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi bokstavkarakterer. Fem stykker, S, M, G, Ng og Lg.

Slik er dagens karakterskala:

a)	karakteren 6 uttrykkjer at eleven har framifrå kompetanse i faget

b)	karakteren 5 uttrykkjer at eleven har mykje god kompetanse i faget

c)	karakteren 4 uttrykkjer at eleven har god kompetanse i faget

d)	karakteren 3 uttrykkjer at eleven har nokså god kompetanse i faget

e)	karakteren 2 uttrykkjer at eleven har låg kompetanse i faget

f)	karakteren 1 uttrykkjer at eleven har svært låg kompetanse i faget.

Jeg har ofte tenkt på forskjellen på de to skalaene, og med formuleringene på plass, så ser jeg det vel egentlig. S – Særs godt er 6 Framifrå. M – meget – mykje god kompetanse er 5, G er 4 – god kompetanse, Ng er 3 – Nokså god, Lg er 2, Lite godt, lav kompetanse. Karakterern 1, Låg kompetanse, tilsvarer en slags stryk, selv om det ikke er det.

I tillegg er det IV – ikke vurdert og D for Deltatt.

Jeg opplever at man føler at tallskalaen har høyere «oppløsning» men har den egentlig det? Vi har vel egentlig bare fått en karakter til under den siste gamle? How low can you go…

Jeg vet at denne bloggposten kommer ca 25 år for seint, men av og til glimter ting til.

Plutselig ble mine M til femmere… Det er ikke så verst.

Men karakterer er blitt en pest også. Man regner enkelt ut gjennomsnitt av tall. Det var ikke så opplagt med bokstaver. Jeg har flest M og to S, kunne man si. Nå er det over 5 i snitt som gjelder.

Hvordan skal vi få fokus på kunnskap, ikke gjennomsnittskarakter?

Hjelper det at vi måles på snitt, alle sammen?

Dårlig LIKT?

Snart er det tid for rapportering igjen. Vi skal gi ut halvveis, halvårs, fravær, oppførsel, anmerkninger og så videre.

Fraværet er lagret i et system som heter Hypernet. Det er vi i ferd med å bli fortrolige med etter fjorårets oppgradering av brukergrensesnittet. Den gangen skulle vi også få en karaktermodul. Den skulle hjelpe til med den politikervedtatte halvårsvurderingen. Modulen dukket aldri opp, så vi hadde et møte med de andre skolene og prøvde å få til en løsning. Det som dukket opp var et excelark, som pent sagt ikke var tilpasset dem som skulle skrive inn over hundre vurderinger.

Vi ventet på noe som aldri kom. Modulen eksisterte ikke. Likevel fikk vi beskjed om at jobben måtte gjøres, selv med et ubrukelig verktøy. Så fikk vi et midlertidig verktøy, laget på eget initiativ av en lærer. Det er fortsatt midlertidig.

I skolens portal ligger Skooler. Det er det ingen som vet hva er, bortsett fra noen enkeltskoler som tester opplegget. Selv om Skooler i følge dere selv brukes av mange, så blir det ikke innført hos oss i en fei. Selve brukergrensesnittet er også der oppgradert fra Windows 3.11 til nær opptil dagens standard. Da jeg i våres kommenterte brukergrensesnittet ble jeg oppringt av ledelsen i Skooler. De skulle tydligvis oppgradere da.

Etter dette blir jeg sett på som en bråkmaker.

Vi skal være glade for at noen er interessert i å hjelpe oss med IKT. Vi må være tålmodige, det er noen som jobber på spreng. Vi skal ikke kritisere, vi skal oppmuntre.

Hvorfor føler jeg at IKT i skolen er litt som Keiserens nye klær? Skal vi juble over alt vi tror vi har, men som ikke finnes? Hvor pålegger man de ansatte 100 timer ekstra arbeid, uten kompensasjon og så bagatelliserer i etterkant?

Er det ikke et sted der ute, der folk må komme med et anbud, og så er de ansvarlige for å levere det de skal? Da vi ikke fikk karaktermodulen, så var beskjeden at vi ikke hadde krav på noe kompensasjon for manglende verktøy.

Forretningsidé: Lag et verktøy som kan tilpasses behovet i skolen. Snakk med dem som skal bruke det, ikke en lett imponert kontorist. Gjør det modulbasert, slik at det er enkelt å utvide. Sørg for at det virker. Resten får dere finne på selv, eller betale meg for konseptet…

 

Superenkel forskning i prosent.

Dette opplegget kom egentlig fra kollega Linda. Vi hadde mattetime på onsdag sammen. Dagen etter prøvde jeg opplegget igjen i en annen klasse. Det virket, så nå er det på tide å dele:

Intro fra lærer:

Hvis jeg spør en i klassen om hun er jente, så kan jeg si at 100 % av de spurte i klassen er jenter. Det sier jo ikke så mye om klassen, siden jeg ikke har spurt alle. Tvert i mot kan det bli en liten sensasjon at 100 % av de spurte er jenter, selv om hele klassen ikke er det. 

Når man spør om ting i undersøkelser og målinger må man spørre omtrent 1000 personer for å få et mest mulig riktig svar.

Vi skal finne noen svar her i klassen.

Finn tallet i prosent. (ca 30 minutter)

Vi satte sammen to og to elever.

1: Finn et spørsmål du lurer på om de andre i klassen din.

Svaret må ha alternativer. Skriv ned spørsmålet og gjør plass til å registrere antall svarene.

2: Gå rundt i klassen og still spørsmålet ditt til alle du kan. Registrer antall svar og pass på å telle hvor mange du har spurt.

3: Regn ut hvor mange prosent av klasssen som har svart de ulike tingene.

4: Læreren skriver opp på tavla hva alle gruppene har kommet frem til.

5: Diskutere resultatene.

• Hvor mange prosent er én elev?
• Hvorfor har så mange i klassen bursdag i januar?
• Vil en klasse i et annet land ha like mange blonde elever som her?
• Var det noe som overrasket deg?

Ting som ble undersøkt var feks:

Søsken, øyenfarge, type mobil (skremmende mange iPhone), liker du kylling eller kjøttkebab, hvor mange har bursdag i januar, liker du hund eller katt, playstation eller xbox, osv…

Vi lot elevene få frie tøyler. Det gikk fint, ellers må man komme med forslag til de som ikke kommer i gang.

Resultatene vi fikk kunne faktisk være til hjelp dersom man skal ha en klassefest eller noe.

Det var veldig fin innsats i klassen. Det gikk overraskende fort å gjennomføre, og et par elever kom bort etterpå og sa det var en bra time. Det er også viktig at læreren engasjerer seg og undrer seg sammen med klassen over resultatene.

 

Best i test?

Rett etter skoleslutt kunne lokalavisa kåre vinneren av de nasjonale prøvene. Ingen har sagt at det er en konkurranse, men de synes likevel det er på sin plass. Denne gangen var det femte trinn, der jeg personlig kjenner en del av elevene. Disse elevene var langt fremme allerede fra barnehagen. Kanskje skal også foreldrene klappe seg selv litt på skulderen…

Tidligere i høst har det vært skrevet om Sandefjordskolens gode resultater. Disse har gjort at skolen har kommet opp blant de beste i landet. Alt takket være avdelingsledermodellen. Nok om den nå.

En liten detalj, som begge ganger er blitt nevnt på slutten av artikkelen er at resultatene i matematikk fortsatt har litt igjen. Det viser seg at elevene ikke er så gode på sammensatte oppgaver og tekstoppgaver. Det er jo litt interessant, siden de samme elevene gjør det veldig bra i lesing.

Hva er da forskjellen på å løse tekstoppgaver i regning og å svare på leseoppgaver? Begge steder må man finne et svar… I leseoppgaven må man tolke teksten, eller i det minste huske hva man har lest om. Ofte er det også alternativer. I regneoppgaver må man regne seg frem til svaret.

Her tror jeg kjernen ligger. Elevene er opplært til å finne svar i en tekst, men de klarer ikke å regne seg frem til svar. Er vi ute etter voksne som skal jobbe som korrekturlesere, så er vi på god vei. Er vi ute etter ingeniører, så har vi litt å jobbe med.

Jeg jobber på ungdomstrinnet. 8. trinn har i år 2 timer matematikk i uka. Det er like mye som KRLE. Nå skal ikke jeg si at KRLE ikke er viktig, men jeg mener faktisk at matematikk er enda mer viktig.

Hvordan jobber elevene på skolen? Det skjer til stadighet at jeg snakker med elevene etter timen for å høre hvordan det går. Flere klager på antall prøver i uka. De må lese seg opp. Da kommer andre fag lett i bakleksa, og må leses opp igjen før den prøven kommer. Slik går det. Alle fagene er like viktige, alle lærerne er pålagt grundig vurdering før karaktersetting.

I det siste har man tatt til orde for at pensum i skolen er for stort. Jeg skulle også ønske det var mer ro. Da mener jeg ikke stille klasserom, jeg mener ro for å gi rom til refleksjon. Slik det er nå, så kan elevene regne brøk de ukene vi holder på med temaet, og prosent like etter. Men hvis du blander dem, så er det flere som faller ut. De glemmer å lese oppgaven, de er stresset, de gjetter, og de har ikke ro til å regne ut svaret. Er ikke svaret så opplagt at de ser det med en gang, så kan det være det samme. Da har de ikke lært det, altså er det lærerens skyld.

Norge er i følge denne lista på plass nummer 11 over de land som er mest kreative. Hva ønsker vi for fremtiden? Folk som er skikkelig gode til å lese og svare på spørsmål fra en tekst, eller problemløsende mennesker med kreativitet, teknologi og toleranse?

Time will show.

Kilder:

Sandefjords blad 22.12.15

Sandefjords Blad 15.12.15

(sb.no har ofte betalingsmur på artiklene)

Hvem får mene noe om skolen? Og hvor lang tid tar det?

Noen blogginnlegg er som båten som blir til mens du ror...

Denne uka har det vært flere bra innlegg om norsk skole. De fleste mener at noe må gjøres, men ikke alle er enige om hva. De som jobber i skolen ser på ting på en annen måte enn feks politikere og tanketenkere.

Lærere er sutrete, de orker ikke å omstille seg, de er venstrevridde, sosialister og i det hele tatt vrange.

Det morsomme er at politikere og tanketenkere mener at lærere og andre i skolen ikke er berettiget til å mene noe, i hvert fall ikke bli tatt hensyn til. Lærere er sutrete, de orker ikke å omstille seg, de er venstrevridde, sosialister og i det hele tatt vrange.

Noen steder har skoleeier kommet så nær skolesjefen at disse synspunktene får smitte over på rektorene. For noen år siden var det en rektor som satt på et møte og ga klart uttrykk for at det er lærerne det er noe feil med. Hvordan skal vi få endret dem? Den gangen drev jeg selv og leste litt i noen bøker om ledelse, og de rådene som stod der ble ikke fulgt. Mulig ingen hadde lest dem, for det ble ikke tatt hensyn til.

Endring tar tid.

Rektorer og politikere samles ofte på møter der de sammenligner seg med hverandre. Har noen fått noen gode resultater, så må de forklare hva de gjør. Har noen fått noen dårlige resultater, så må de forklare hva lærerne gjør feil. Så kommer de kanskje opp med en idé, som skal prøves ut på alle skoler. Siden alle skal gjøre det likt, så får alle et ganske nøyaktig manus å gå etter. Man presenterer manuset, men glemmer at nå er det plutselig en undervisningssituasjon. Lærerne får sånn halvveis med seg hva som skjer, og alle blir enige om at dette skal prøves i klassene før neste onsdag.

Lærerne går ut i klassen med sine manus og gjennomfører etter beste evne. Siden de egentlig ikke har opplegget helt «under huden», så blir det ikke helt vellykket. Klassen får det kanskje heller ikke med seg, læreren ser at det går greit, men ikke noe mer. På møtet på onsdag er tilbakemeldingene sprikende fra de rapporterende lærerne.

Man prøver kanskje en gang til, men så gir man opp og går tilbake til det man gjorde før. Det er trygt med tavle og bok, liksom. Rektor får ikke resultatet han ville, lærerne vil ikke endre seg.

Hvor lang tid tar det å endre på noe i skolen? Hvor lang tid må man regne med før noe sitter? Mye tyder på at svaret er ca fem år. Den magiske grensa gjelder dersom du skal starte et nytt firma. Etter fem år bør det være på stell. Samme i skolen. Skal man innføre noe nytt, så må ledelsen forberede seg på å stå i det i fem år.

Hvilken leder har fem års perspektiv? De fleste lederne gir seg selv fem år før de flytter videre. Hvilken politiker har fem års perspektiv? De tenker i to år, frem til neste valg, enten det er kommune eller stat. Ulempen er jo at det du starter er det en annen som får æren for om fem år. Og ære, det vil vi ha.

Elevmedvirkning i klassene, men hvor er lærermedvirkningen?

Den sittende regjeringen brukte første året sitt på matraet om at den forrige ikke hadde rukket flere ting på åtte år. Som om åtte år er en evighet.  Hvis man starter opp et prosjekt som tar fem år å implementere, så er man ikke mer enn så vidt ferdig på åtte år. Differensen mellom fem og åtte, det er tre år. Hvor mye tid går med til forberedelse? Du har tre år til for og etterarbeid, og fem til selve gjennomføringen. Hvis man sitter i fire år, så er det bare å stå på.

Nå er ikke dette et innlegg for lengre stortingsperioder. Det her derimot et innlegg om at vi må la oss få ro nok til å være en organisasjon i endring. Og er det lov for lærerne å komme med forslag? Elevmedvirkning i klassene, men hvor er lærermedvirkingen? Og når lærere får medvirke, hvorfor er det da de som ikke vil endre noe som skriker høyest?

Hvis jeg får mene noe om skolen, så vil jeg ha mer ro til å gå i dybden av tema. Fagene må ikke være noe de skal igjennom for å få karakter, de må lære noe. Læring sitter. Og må absolutt alt ha karakter?

Hvilke ting husker man fra skolen? Pytagoras, kanskje, og noen byer på kartet. Mest husker man samholdet i klassen, eller det samholdet som ikke var der. Klassens time er borte, kanskje for å gi plass til mer basisfag. Basisfagene presser ut de andre fagene slik at man ikke får gjort forsøk i naturfag og samspill i musikk. Vi husker de tre turene vi var på i løpet av skoletida.

Jeg mener jeg er mer kompetent til å mene noe om skolen enn politikerne. Det har tatt lang tid. 16 år i yrket. Det som igjen er faren med dette er at jeg ser hvor lite det nytter å være kompetent. Kanskje det beste er å finne noe annet å gjøre? Gi seg selv fem år…

Når barn blir produkter – men selvsagt…

Sandefjordskolen er tilbake som tema.

via Når barn blir produkter.

Av Marius Andersen 1. sept 2015

Fulgt opp 2. september:
via Selvsagt styrer skolen mot mål og resultater. Det har den alltid gjort.
Av Bjørn Ole Gleditch og Bjørn Hoelseth

—

Jeg har noen tanker rundt dette.

Hvilke resultater strever vi etter? Hvem vet best hva som er best om 20 år?

Marius liker ikke målstyring. Det er ikke det samme som at man skal drive skole uten mål og mening. Skolen og undervisningen må ha et mål. Faktisk har all undervisning et mål. Greia her er at man ikke skal lære noe fordi de kommer på en prøve til fredag. Man skal lære det fordi det kan være nyttig i fremtiden.

Hvis du har oppfylt alle kriteriene og fårr godkjent et mål, så står det der. Hvis noe skal sjekkes i dybden, så må man resjekke etter en stund. Det som sitter fortsatt, det har vi lært. Nipugging til gloseprøven hjelper frem til fredag, dersom man ikke får brukt glosene jevnlig utover. Men det er viktig med gloser. Bakpå lekseplanen står det som mål for uka: «Jeg kan denne ukas gloser» Mestrer, eller er på vei…

Ordføreren skal være en ordfører for alle, uansett politisk parti. Derfor er det trist lesing når det skrives:

Han har i det hele tatt ment nokså mye de siste par årene. Men virkelighetsoppfatningen kan lett bli påvirket av politisk og ideologisk ståsted.

Maktspråk, for ordføreren har også ment ganske mye de siste årene, og han er vel også farget av sitt eget ståsted? Noe annet ville vært rart. Problemet er vel heller det at Marius er farget av venstresiden, noe som i seg selv er nok til å få maten i halsen for noen. Sandefjord har vært en blå by så lenge vi kan huske, for slik er det bare. SV var radikale. AP er truende. Våpenet blir latterliggjøring.

Marius peker på at kommunen selv har valgt systemet, at det ikke er noe som er lovpålagt. I skolen blir uttrykket «politisk vedtatt» siste ord i diskusjonen. Hvem er disse politikerne som vet alt så godt?

Fortsatt feilsiteres Hattie. Rekk opp handa alle som har lest hele setningen om klassestørrelse, fra originaldokumentet? Jeg har. Det står ikke at klassestørrelse ikke har noe å si. Det er feilsitering. Stryk.

Før kunne læreren stenge døra til klasserommet og stort sett undervise på den måten han eller hun fant det naturlig for seg selv.

Jeg har vært lærer i 16 år. Jeg har aldri opplevd at man kan undervise på denne måten. Ordføreren viser her kanskje til sin egen skolegang, da læreren gikk hjem klokken 14 og tok resten hjemme. Den tiden er slutt for lenge siden. Vi har alltid drevet samarbeide, enten på trinnet, faget, eller i andre grupper. Vi leser oss opp og er kreative. Hvis vi finner noe som høres bra ut, så tester vi det ut i klassen, justerer, leverer videre og tester mer.

Norsklærere bytter stiler seg imellom for å få mer rettferdig karaktersetting. Tentamen kan bli rettet i grupper for å være mer rettferdig. Jeg vil påstå at våre møter kan være langt mer effektive enn en del politiske møter der det holder om én har lest dokumentene og de andre stemmer med.

Diskusjonen er enda ikke død. I morgen kommer det kanskje et svar fra noen. Så må man se hvem man holder med. De fleste tier stille.

Biene og blomstene, og skolen.

En tekst skrevet ved skoleslutt 2015, basert på en facebookstatus, men som ble liggende blant kladdene.

Siste skoledagen for i år. Neste år har Ranvik ungdomsskole blitt fem pensjonister færre og en avdelingsleder har fått ny jobb. Uansett vil det være en annen gjeng som stiller til høsten, men det er det jo alltid uansett. For skolen har endringskompetanse. Vi tar imot nye elever hvert år, vi får noe kolleger, vi tar tak i samfunnet og skviser alt sammen så vi får den juicen vi trenger for å leve.
Skolen er som biene. Vi legger ikke merke til biene, før vi skjønner at det er de som får plantene til å gi frukt. Skolen irriterer mange, den skal endres og pusses på. Lekser irriterer, man ser hvilke ting skolen burde tatt tak i. «Dette bør inn i skolen» hører vi omtrent hver uke. Det gjelder kunnskap om lån, homoseksualitet, førstehjelp, sykling, og en masse ting foreldre ikke rekker å gjøre hjemme. 

Men mange ser ikke hva skolen gjør. Skolen er et drivhus, en sandkasse, der unge kan prøve ut ting før de slippes ut i det virkelige livet på egenhånd. Alle som jobber i skolen ser at det er forskjell på de elevene som kommer inn og de som går ut. Det har skjedd noe. Det er en balanse i skolen, men det er også en ubalanse, en diffusjonseffekt, der kunnskapen svever rundt, og noe vil forsvinne inn, annet glir forbi. Skjemaer endres. Virkelighetsoppfatningen utvides. Synergieffekt av å være mange sammen. Selvfølelse av å bli bekreftet som menneske. Kunnskap til å forstå verden litt bedre, eller i det minste være kritisk nok til å gjøre egne valg.

Noen snakker om læringstrykk. Det høres svært mekanisk ut. Akkurat som om man skal presse læring inn i elevene. Læring som så kan måles og veies, noteres ned og så bevise at noen har fortjent lønnen sin.

Den før nevnte diffusjonseffekten er noe annet. Hvis du slipper en fis, så vil molekylene spre seg ut i rommet til de stedene der det ikke er noe fra før. Den forsvinner ikke, den blir fortynnet. Inne i lungene dine skjer det diffusjon gjennom havlt gjennomtrengelige hinner. Vi puster inn luft med 21 % oksygen, blodet inneholder mye mindre oksygen. Så møtes blodet og lufta med en hinne i mellom. Blodet gir fra seg avfallsstoffer og tar til seg oksygen. Det utjevnes, slik at lufta vi puster ut har like mye oksygen som blodet som går ut fra lungene.

Hvis en i klassen vet noe som de andre ønsker å vite, så sprer det seg. Rykter, passord til det trådløse nettverket, kommentarer om læreren. Når timen er slutt, så har informasjonen spredd seg til alle, så de fleste vet det meste. Hadde vi kunnet gjøre slik med fag? Gjøre emnet så interessant at alle ønsker å vite mer. Det vil spre seg av seg selv. Faglig diffusjon.

Biene er der, men vi tenker ikke over det. Skolen gjør mye som mange tar som en selvfølge.  Med større press, så vil disse tingene bli borte, og først da legger vi merke til det. Klassens time er redusert til noe vi skal gjøre innimellom i de andre fagene. Alle skal jobbe med det sosiale. Men hva synes mest på resultatene? Hva blir mest lagt vekt på i klassen? Men det vil ikke merkes før det er borte. Akkurat som biene.

Siste skoledagen for i år. Elevene skal møtes i tomme klasserom, en tur i aulaen for å høre de siste bevingede ord, før de med et papirark som kvittering på året, tar fatt på verdens beste sommerferie. Vel fortjent.

Etterord: Når jeg avslutter dette, så skriver vi midt i juli. Jeg har omtrent hver dag truffet på elever, og alle hilser. De er blide og koser seg med ferie. De vokser om sommeren og skaper minner for vinteren. Nå er det noen som mener sommerferien er for lang. De bør være glade for at de selv opplevde lange sommerferier. Hvem vet hva sommerferien tilfører… Men det er en annen diskusjon.

Navn(påkrevet)

E-mail(påkrevet)

Nettsted

Kommentar(påkrevet)

Send

Δ