IKT-ansvarlig i grunnskolen – Kundeservice

Noen kommentarer som dukket opp på Facebook etter at jeg la ut IKT i grunnskolen. Her kommer et utdrag:

«SkolePCer er noe av det tøffeste så drifte/installere, Alle maskininnstillinger må låses ned så det er ikke sammenlignbart med vanlige brukere. Dessverre dreper nedlåste maskiner all muligheter for kreativitet og mulighet til å forstå hvordan en maskin virker. Jeg vet at kommunen tester VDI løsninger, og vil kjøre alt sentralt og bare ha «dumme» terminaler ute. Da kan maskinene returneres tilbake på sekunder. Håper de kommer igang snart. Noen lyspunkt, med Office 365 og at vi blir kvitt MLG da Terje.» -Alex, IT-mann i stor bedrift.

«Alle store skoler bør ha en hel IKT-stilling som jobber med lokal drift, vedlikehold, innkjøp, support og opplæring. Denne personen holder seg oppdatert til enhver tid og sørger for å tilføre skolen, både administrasjonen, elever og lærere, de ikt-ressursene som kreves – i tett samarbeid med IKT-avd. og administrasjonen sentralt. Det er ikke dyrt når det er nødvendig.» -Kjell G.- lærer og IKT-mann

«Slunken kommunal lommebok, eller ikke, det handler om forståelse. Vi snakker om veldig mange brukere og veldig mange maskiner m.m. Sammenligner man antall brukere og maskiner, så tror jeg det ikke finnes ett eksempel fra næringslivet som kan vise til et slikt misforhold mellom driftsressurser og størrelse på maskinpark enn i offentlig norsk skole. IKT er en av de fem grunnleggende ferdighetene. Foreløpig tror man at mengden utstyr og antall maskiner skal løse saken. Dessverre. Ansvaret ligger helt øverst, så ikke gå løs på den lokale administrasjonen. Jeg spør meg selv, har elevene utviklet betydelig bedre ikt-ferdigheter de siste 10 årene? Nei, tvert i mot. Jeg kan vise til eksempler på at de heller har gått noen steg tilbake. En stor grunn til det, er en ekstrem teknologisk utvikling, og en ekstrem liten satsing på kompetanseheving for lærere innen IKT. Dette gjelder nasjonalt.» Kjell G. Lærer og IKT-mann

Disse kommentarene, i tillegg til noen flere, peker på et viktig punkt: Skolens IKTbudsjett er ikke dimensjonert til å takle SkoleIKT…

Vi snakker ikke om relativt kapable voksne mennesker i et nettverk. På en skole kan det nå være ca 100 pcer på datarom, pluss bærbare, ca 250 elevmaskiner, pluss lærer- og administrasjonsmaskiner. Til å håndtere dette har vi frem til nylig hatt to lærere med nedsatt stilling på skolen. Disse har tatt seg av alt ettersom det har dukket opp. Samtidig har de hatt undervisning. De har faktisk ofte undervist akkurat samtidig med at det var behov for dem.

Kanskje derfor har hver skole fårr «sin» IKT-ansvarlige utsendt fra kommunen. Denne personen er stasjonert på skolen vår et antall dager i uken. Resten er han på de tre andre barneskolene, og nede på kommunen. Dette har gjort at kommunen sentralt har fått mer øynene opp for hva som skjer på skolene. Men antallet kompetente medarbeidere på IKTavdelingen står heller ikke i forhold til oppgaven. Så vidt jeg vet er det en håndfull mennesker med ansvar på sine skuldre, pluss en gjeng med lærlinger.

Utvilingen innen teknikk har ikke gått tregere de siste årene. Så når en enkeltkomponent byttes ut i nettverket, så får det som konsekvens at en annen også må byttes. Elever bruker trådløse enheter på skolen, slik at nettverket er fullt, dersom du ikke er heldig. Noen elever er tidligere på skolen for å komme inn på nettverket.

Vårt egendrevne læringsplattform, også kjent som en sharepointserver, har for lengst rundet det antallet gigabytes den er beregnet for. Selv om Mirosoft står som utgiver er det lenge siden noen andre enn elever i Sandefjord har hørt om Microsoft Learning Gateway, eller MLG, på folkemunne. Nå skal vi over på Office 365, om vi ikke venter på 366…

Hvordan skulle man drevet i en ideell verden?
Ansette en nettverksansvarlig som har stålkontroll på nettverk, og erfaring fra tilsvarende stordrift. Så sørge for at skolefolk sitter sentralt for å kunne si noe om behovene ute i felten. Det er lett å blende skoleledere med heftige reklamefilmer og lovnader, men det hele sprekker ofte når lærerne skal bruke det i praksis.

Legge til rette for at lærerne kan slå av skjermene når det er nødvendig. Det handler ikke om å være holdningsskapende, det hanlder om at lærerne ikke tiltrekker øynene like mye som en 100 hz lysende fargeskjerm.

Dempe de store visjonene. Bygge fra bunnen. Det hjelper lite med alle slags muligheter dersom nettverket kneler under vekten av youtube. Det er kult å ha Kahoot, bare alle i klassen kommer seg inn på spillet. Det tar lang tid å rette opp en liiiten konfigurering på 30 pcer, samtidig som klassen ikke kommer i gang med å jobbe. Når grunnlaget sitter, så kan de poppe inn morsomme gadgets og apper.

Lærere er egentlig ikke så treige til å bruke data. Men lærere blir lei av å aldri være sikker på at noe virker. 25 – 30 elever er ikke ideelt å ha sittende uvirksomme ved datamaskinen mens du må lete etter hjelp. Da blir det lett at lille Millie ikke klarer å undertrykke lysten til å bytte om knapper på tastaturet, eller tilfeldigvis trykke på powerknappen til naboen, som er eneste som tilfeldigvis kom innpå kontoen sin. At hun neppe husker kode eller brukernavn er en helt annen sak.

Gi meg verktøyet, så skal jeg bruke det.

Hvis det ikke virker, så gjør jeg det heller på gamlemåten.

IKT i grunnskolen

Erfaringen min fra norsk skole, som lærer, starter i 1999, på en ganske liten skole i Sandefjord. Den gangen var det en satsing på IKT på noen skoler, deriblant denne. Som nyskodd lærer med IKT for lærere i bagasjen, så hadde jeg gleden av å undervise de eldste elevene i IKT, delt med kunst og håndverk. Jeg tror det ble en dobbelttime hver uke i et halvt år, og så byttet vi.

Tema for opplæringen ble ting som bruk av officepakka, selvfølgelig, men da med noen tillegg. Vi jobbet med å få ting til å se bedre ut enn standardinnstillinger. Vi høyreklikket i menyer og fant nedgravde hemmeligheter.

Så dukket Paint Shop Pro opp. Da manipulerte vi bilder. Alle var i starten enige i at et bilde ikke lyver. Da tok jeg skolens eneste projektor og manipulerte bort mennesker fra bilder vi tok på siste klasseturen. Klonebørsten flyttet folk på bilder. Kanoer forsvant og dukket opp på nye steder. Så fikk de gå løs på et bilde av seg selv. Jentene fikk lengre hår. Guttene byttet frisyrer og neser. Det hele var drevet av entusiasme.

I musikk brukte vi DoReMix og laget de merkeligste kreasjoner og DSP for å lage støy og moderne lyd.

Maskinene var ikke koblet sammen i nettverk. Vi lagret på disketter. Men vi var lykkelige.

Så en dag ble det bestemt at IKT skulle inn i alle fag. Det som skjedde ble at «mitt» fag forsvant. Det dukket sporadiske timer opp på datarommet i andre fag. Det som var dumt var at ikke alle lærerne hadde helt teken på data. Dessuten ble det et veldig fokus på noe som ble kalt nasjonal prøve.

Nå, 15 år etter, så jobber jeg fortsatt med IKT. Elevene er jo så utrolig flinke at jeg egentlig bare må vise dem hvordan de lagrer, finner frem det de lagret, sjekker innstillingene på maskiner som ikke er konfigurert riktig, repeterer bruk av epost, «ja, du har en epostadresse på skolen», finner frem nye passord når de gamle er glemt, kobler tastaturet til rett pc, siden noen har kjedet seg akkurat der og i det hele tatt ikke noe særlig kreativt.

IKTavdelingen på kommunen sliter seg ut med nye systemer som ikke virker med de gamle. De er få mennesker som skal serve hele byen. Plutselig oppstår uforklarlige ting, også kjent som «utfordringer». Da skal vi helst bare smile og være medfølende, og ikke tenke på at vi ikke får gjennomført opplegget i dag heller, slik at alle presentasjonene må flyttes til etter ferien.

Datasystemene som er innkjøpt til skolen for lærerbruk er så langt unna standard som tenkes kan. Det gjør at alle stiller likt, uansett om de har drevet med data lenge eller ikke. Læringsplattformen fungerer ikke, da den er underdimensjonert slik at databasen nå sikkert er fire ganger større enn den var designet for. Lærerne må dermed ta i bruk facebook for å kontakte elevene etter skoletid.

Nå skal tiende klasse få nye pcer. De må bare konfigureres først, og det tar ca tre timer per maskin. De skulle vært på plass til jul, men det tar sin tid. IKTveilederen skal jo også hjelpe lærere som står fast. På tre skoler, eller var det fire…

Til våren er det IKTbasert eksamen for tiende klasse i matematikk. Vi krysser fingrene for at det ikke skjer noe akkurat den dagen.

Og langt der borte hører jeg ekspertene si at skolen ikke tar i bruk teknologi. Det er feil. Det er teknologien som ikke vil jobbe med oss.

Ikke send mail. Den virker ikke. Det skal visst ordnes i løpet av ferien.

Mission impossible?

Vi skal ikke måle ferdigheter, men kunnskap, eller var det omvendt…

En karakter er ikke et gjennomsnitt av hele årets prøver, men et mål for nivået ved målingen.

Alle elevene skal vite hvor de står, og hvordan de skal komme seg videre.

Alle skal ha en skriftlig evaluering med underveisvurdering.

Høyre sin skolepolitikk har gjort det slik at Sandefjordskolen har nådd sine hårete mål.

Jeg ser forskjell på dem som vil lære og dem som bare vil ha en god karakter. De som er ute etter karakteren spør spesifikt etter hva som skal til for å forbedre seg. Den andre spør fordi han lurer på denne oppgaven. Fordi han vil vite. Han bryr seg kanskje ikke så mye om karakteren. Kanskje oppdager han det først ved neste vurderingssituasjon at det lønte seg å følge med og stille spørsmål. Og etterhvert vil han oppdage at det han jobbet med fordi han lurte på det, det sitter litt bedre neste gang noe lignende dukker opp. Den som er ute etter karakteren lærer det akkurat frem til prøven. Ikke noe etter det, for det trengs ikke.

Hvis jeg skal begynne å teste elevene i hele pensum til sommeren i feks naturfag, så er det en del som får seg en overraskelse. Kanskje er det ikke de som fikk femmere hele året som har lært mest, og fått det over i riktig arkiv.

Jeg er med på det meste, men da må jeg ha verktøyene. Verktøy som virker når jeg trenger dem. Ikke et datasystem som ikke virker halve uka, fordi ITavdelingen ikke har funnet feilen, men en konsulent kommer til uka… Jeg trenger et system som registrerer ting en gang for alle, og lar meg finne det frem når jeg trenger det.

Fortsatt mener noen at størrelsen på gruppa ikke har noe å si. Jeg skal gi tilbakemelding til nesten 150 elever i musikk i år. De er i tillegg plassert i fulle klasser, slik at jeg i hver time har omtrent 28 elever inne. Disse skal vise sin kompetanse i musikk. Den vises ikke bare med skriftlige prøver, for å si det sånn.

Hvorfor føler jeg at jeg er en del av en artikkel som heter «Du har gjort alt du gjør feil, men ingen vil vise deg hvordan, bare hva.»

Nei, det er dette jeg får betalt for, så det er jo bare å gjøre det. Enn så lenge.

Men hvilke kriterier skal gjelde? Og hva er en sekser?

Tegn et hus. Det var oppgaven. Vi tegnet huset. Så ga foredragsholderen oss poeng etter hva vi hadde med på tegningen og hva vi ikke hadde med. Jeg tror til og med vi fikk minuspoeng for pipa. På den måten illustrerte hun hvorfor det er så viktig med kriterier.

Derfor skal vi, hver gang vi gir en oppgave, ha klare kriterier for hva vi «dømmer» etter. Hvis en elev får karakteren 6 på alle gloseprøvene et semester, så har han liksom en sekser i engelsk. Men en sekser krever så mye mer enn bare gloser.

I matematikk er det lettere. Riktige og gale svar. Har eleven tenkt riktig? Det er egentlig bare å prate med hver enkelt elev, så finner du det ut. Først en prøve, og så tid til å snakke etterpå, med alle 28 elevene, en og en.

Jeg tror at kontakten med elevene er det viktigste. Derfor får jeg dårlig samvittighet av at jeg ikke rekker å snakke med alle. Hvis noen skal lære noe, så må de ønske det. Hva er motivasjonen for å lære? Er motivasjonen å oppfylle kriteriene, eller å finne ut noe nytt? Noen elever er redde for å gjøre noe nytt i musikk, fordi de tror det vil ødelegge karakteren.  Hvordan skal de da våge å gjøre noe nytt, hvis risikoen er å ødelegge karakterene?

Hvis vi er veldig tøffe med kriteriene, så kan de faktisk være med på å begrense kreativiteten. Samtidig skal kriteriene vise elevene veien til hva de skal kunne. Her tror jeg løsningen ligger i at vi er for løsslupne med sekseren noen ganger. Kanskje skal sekseren gå til dem som kommer med noe nytt?

Noen mener karakteren på eksamen er den korrekte. Derfor sammenligner man standpunkt, den som læreren vurderer eleven til, med eksamen. Disse bør være like. Ellers er det standpunkt som er feil.

Det er litt rart at en presset situasjon i fem timer, i et varmt klasserom, uten mulighet til å kommunisere med noen, er det som skal stå som standard. Det blir sammenlignet med tentamenskarakteren. Den er nærmest en eksamen. Og eksamen er jo den mest naturlige måten å jobbe på…

I Oslo hadde noen en god idé… De ga tiendeklassingene fjorårets eksamen som juletentamen. Skolene fikk vel egentlig beskjed om å gjøre det. Disse eksamenene ligger ute med ferdige besvarelser, og noen elever hadde slike utskrifter med seg på del 2, der de kan ha hjelpemidler. Og da eksamensoppgavene var identiske med notatene, så fikk læreren et dilemma. Skal eleven få sekser for riktige svar, eller er det ikke en sekser når svarene ikke inneholder det lille «ekstra»? (Fordi svarene jo egentlig var skrevet av…)

Ordet som gjelder karakteren 6 er «Framifrå». Det er ganske bra, slik jeg ser det.

Kreative fag feks musikk, får mindre fokus nå som norsk, engelsk og matematikk er i fokus. Jeg har i år mistet delingstimer i musikk. Fra grupper på 15 til grupper på 28 er det et lite hopp. Hvordan skal jeg se de framifrå elevene hvis de ikke tør prøve seg i frykt av å miste karakterene, hvis de tabber seg ut? Hjelper det om jeg sier at det bare er bra å prøve seg? Hvis jeg vet at en elev er skikkelig god til å spille, men miljøet i klassen gjør at hun ikke vil spille for dem, hvordan skal jeg har tid til å få hørt alle?

Hvis jeg gir en elev tro på at det er mulig å lære noe. Hvis ungdommene får lyst til å lære mer, og verktøyene til å gjøre det, så er mye på plass. Lag trygge rammer og la dem utfolde seg.

Må vi egenlig ha karakterer? Holder det ikke med gjennomførte delmål, så kan videregående ha opptaksprøver…

Nei, nå er det kvelden.

Vurdering av vurdering for vurderingens skyld.

Sandefjord satte seg på kartet da to lærere nesten mistet jobben fordi de ikke ville fylle ut det pålagte halvårsvurderingsskjemaet. Det kinkige med skjemaet var at læreren skulle krysse av for hvilke mål eleven hadde oppnådd høy, lav eller middels resultater i, for å ta det enkelt.

Lærerne mistet ikke jobben likevel, for plutselig var det en hel drøss med lærere som droppet å krysse. Riksavisene snappet opp saken, og det kom på tv. Slikt er ikke god reklame for noen.

Vi kan spørre om hensikten med det hele. Læreren er pålagt å vurdere elevene. Det står ikke noe om at det skal være skriftlig, men Sandefjord kommune ønsker det slik. Dermed står «slaget» om kryss eller ikke kryss. MAn skulle jo tro at med oppslagene i medier, så var kryssene lagt på hylla. Sannheten er at de har vært med helt til målstreken.

Det ble utarbeidet flere forslag fra kryss, til skriftlig tilbakemelding med setningsformulering. I skrivende stund er kanskje avgjørelsen tatt, men jeg vet ikke sikkert hva det blir.

Hva er så fordel med kryss?
– Lett å se hva som er oppnådd.
– Lett å lage sammendrag av.
– Rask tilbakemelding
– Ingen tekstanalyse nødvendig

Ulempen med kryss:
– Kan forveksles med karakterer, som ikke er lov i barneskolen.
– Er en veldig bastant måte å vise resultater.
– Få nyanser. Faktisk bare tre stykker.

I avisa leste jeg at den ene siden bestod av skoleledere og foreldre, og den andre av lærere. Utdanningsforbundet er representert i arbeidsgruppa.

Hva er så fordel med teksttilbakemelding?
– Mer nyansert.
– Læreren kan formulere en tekst direkte til den aktuelle eleven
– Er ikke en karakter

Ulemper:
– Man må lese gjennom skjemaet for å finne ut hva som står.
– Ikke så lett å lage sammendrag på skolenivå.
– Det krever at lærere formulerer seg presist.
– Det er mer arbeidskrevende, så lenge det tar mer tid å skrive en tekst enn å sette et kryss.

En del vil nok si at lærerne har seg selv å takke, dersom det blir en vurdering utelukkende bestående av presise formuleringer. I begynnelsen blir det bare de tre fagene norsk, matematikk og engelsk, men det kan fort bli utvidet til flere. Så det må settes av en del tid til dette. Vi kan også regne med at det vil komme over i ungdomsskolen, til tross for at det allerede finnes karakterer der.

Det hele koker ned til tid.
En kan si at det tar lengre tid å skrive en tekst enn å sette et kryss, men vurderingen bak bør være den samme. På den måten er det langt større risiko med kryss, da det er lett å ta alle sammen på midten og komme unna med det. I tekst må man finne styrker og svakheter, og hvordan man skal gjøre ting bedre neste gang. Dette er en prosess som må gå kontinuerlig. Skal man vurdere hele klasser på en uke, så har døgnet kjapt for få timer.

Men er det lagt til rette for dette? En lærer (jeg) sa en gang «Give me the tools» så skal jeg gjøre det. Lærere trenger verktøy. Til nå har vi hatt løsbladsystem og ringpermer. Og da mener jeg i datamaskinen. Et evig virvar av worddokumenter som ligger i ulike mapper på ulike servere.

I kommunen vår har vi nå faktisk tre systemer parallelt. Vi har lærernes filserver i kommunen. Så har vi et sharepointområde, og så har vi onedrive som også kan brukes til filer. Innenfor disse har vi også ulike steder å legge ting. Sharepoint opererer med ulike biblioteker og lister. Serveren har mapper både for enkeltlærere og fellesmapper. Det er i det hele tatt mange steder et dokument kan gjemme seg. Og da har jeg ikke tatt med eventuelle usb-penner…

Lærerne har bundet og ubunden tid. Det vet alle som har fulgt med på streik i sommer. Nå har vi så mye møtetid at den bundne tiden på skolen omtrent er fylt opp. Skal noe av denne møtetiden brukes til halvårsvurdering? Eller skal det gjøres i den andre tiden som læreren helst burde brukt til forberedelse av undervisning? Det er tross alt nødvendig å putte noe kunnskap inn før man kan måle hva som kommer ut.

Hvem er dette for?

Er det elevene som tjener på denne halvårsvurderingen? Blir de bedre i fagene, eller er det læreren som må dokumentere arbeidet sitt ovenfor arbeidsgiver?

Personlig er jeg ikke så glad i vurderingsbøker. Vi hadde det da jeg gikk på barneskolen. To linjer om hvert fag. Den boka gikk på rundgang i familieselskaper, og det var sikkert ikke vondt ment at alle lo av at det stod «Terje er litt lat i gymmen». Sånn er vi jo i familien vår. Det var jo ikke nødvendig for meg å begynne med idrett.

Eleven får ikke sluttvurdering før på ungdomsskolen. Det skal ikke felels noen dom før det. Alt frem til niende klasse med mat og helse, og resten i tiende klasse, er underveisvurdering. Det er superviktig å ikke miste noen på veien. Derfor må vurderingen gi gode råd og være treneren for eleven, ikke en dommer. Vi må heie frem elevene. Og hvis de ikke får til alt, så må vi i det minste skaffe dem selvtillit nok til å kunne finne det ut senere i livet. For sånn gjør vi det her i familien.

Jeg var ung og trengte pengene…

Da jeg var ferdig med videregående hadde jeg ingen plan for videre utdannelse. Jeg tok et år på folkehøgskule på Voss, medialinje, for jeg hadde en tanke om å bli journalist. Erfaring fra nærradio var vel utgangspunktet, men jeg så at poenggrensene for journaliststudiet var høye. Høyere enn mitt selvbilde.

Så det ble et år på Voss folkehøgskule, så et år i militæret og et år som assistent på Gokstad skole i Sandefjord.

Da kom tanken om lærerutdanning seilende. Vi fikk opplæring som assistenter og et uvant reflektert syn på livet i klasserommet etter hvert. Så det ble lærerhøyskolen i Tønsberg.

Utdannelsen var ferdig i 1999. Vi begynte med M87 som pensum og gikk glidende over til L97. I norsken gjorde lærerne narr av «mus i mus» leseopplæringen, noe jeg senere skulle se var det som virket. I det hele tatt så var lærerutdannelsen lite praktisk, utenom praksisperiodene da. De var ikke mange. Så da jeg fikk jobb på Unneberg skole, så hadde jeg en del kunnskap, men lite praksis. De tre første årene var en eneste stor grøt. Tradisjonen med å veilede nyutdannede var ikke kommet. Dessuten var mange lærere i villrede pga ny læreplan. Det gjorde ikke ting bedre.

På en måte har min lærergjerning vært en smule autodidakt. Man plukker opp ting fra kollegaer, og så finner man på en del selv. Til lutt forholder man seg mye til boka. Det skulle vise seg å være feil.

Vurdering på barnetrinnet var matteprøver, naturfagprøver og slike ting. Karakterer var det ikke, men poengsummen sier også sitt. Nokså ryddig. Man må ha noe å forholde seg til. På en enparallell skole, så er man mye alene.Derfor var det også en slags lettelse å begynne å jobbe i ungdomskolen etter ti år i barneskolen. Erfaring fra alle trinn der altså…

Det jeg ser mangler er innføring i vurdering for nye ansatte. Da jeg begynte på ungdomstrinnet, så hadde jeg ikke satt en eneste karakter. Personalet hadde hatt vurderingsseminar året før jeg begynte der, og snakket fortsatt om det.

Da skolekontoret begynte å sette fokus på resultater og vurdering ble jeg svært usikker på om jeg gjorde alt riktig. Det ble en stressituasjon. Jeg har hele tiden gjort så godt jeg har kunnet, men ser jo alltid forbedringspotensialet i etterkant. Derfor går jeg stadig med en følelse av å ikke gjøre en god nok jobb. Høstens valgkamp gjorde meg nesten litt paranoid, for jeg følte de snakket om meg. Den læreren som måtte skjerpe seg. Jeg er god til å se det jeg er dårlig på. Fortell meg heller hva jeg kan, for det glemmer jeg.

Det finnes mange gode lærere der ute. De fleste ser sine egne feil. Mange ser ikke sin egen styrke. Vi må snakke hverandre opp og hjelpe hverandre nå. Jeg vet jeg trenger det, men jeg tipper jeg ikke er alene.

Vårens oppgjør blir et være eller ikke være.

Hvorfor ble jeg egentlig lærer? Ville jeg endre verden, eller var jeg ung og trengte pengene? Jeg vet ikke om jeg klarer å endre verden, men nå er jeg totalt avhengig av å få inn de pengene… Selv om jeg ikke er så ung lenger.

World War X

Det snakkes om kryss. Kryss skal det være, sier politikerne som bestemmer. Kan vi ikke slippe å krysse, sier noen lærere… Nei, det får dere ikke lov til. Kryss skal vi ha. Det er så mye lettere å lese et kryss. Hvilke motiver dere kan ha for å nekte å krysse, det vil jeg ikke spekulere i, men kryss skal det bli. Så nekter noen å krysse, og så nekter flere å krysse. Da blir det kryssforhør og mange kryssord på kryss og tvers. Og hvis ikke ting var på tvers fra før, så går alt helt i kryss nå.

Lojalitet er noe vi har med fotballag og slikt. Selv har jeg en viss lojalitet med dem som er litt svakere enn meg selv. Det er på en måte derfor jeg ble lærer, for å være med å løfte disse som kanskje kan komme seg opp og bli større enn jeg har blitt. Selv liker jeg å tenke på at jeg hadde vært større om jeg hadde hatt hjelp av meg selv som voksen, altså ikke at jeg skal se meg i speilet nå, men jeg tror mine egne erfaringer som voksen kunne hjulpet meg som barn. Da kunne jeg sagt til denne litt redde gutten med den rappe replikken: Slapp av, dette kommer til å gå bra. Men husk å lytte litt, så får du med deg det meste. Det du ikke husker nå, det kan du lese deg opp på senere, når du får bruk for det.

Da jeg var liten hadde vi ikke Wikipedia og Caplex og slikt på data. Vi hadde ikke noe data i det hele tatt. Bortsett fra C64, som egentlig var et sosialt møtepunkt. Vi snakket sammen mens spillene lastet ned, og så spilte vi sammen, helt til de måtte laste igjen. På den måten ble ikke spillingen så intens, men vi kunne faktisk si vi var sosiale samtidig. På den måten var kanskje C64 et sosialt medie, selv om rekkevidden ikke strakk seg lengre enn nabolaget. Likevel var det av og til noen hørte at vi hadde datamaskin, og kom med en venneforespørsel. Så fikk de være med å spille, men i pausene mens spillet lastet ble vi kjent og utvekslet telefonnummer som vi måtte huske i hodet.

Vi husket en del telefonnummer. En gang var det noen som pugget nummeret til en dansk sextelefon. Hvis man ringte fra telefonkiosk så rakk akkurat den automatiske svareren å stønne noe i øret vårt før televerket brøt linja. Da gikk røret videre til neste person som slo nummeret og hørte sitt brøkdel av et sekund. På den måten var telefon et sosialt medium. Rent fysisk.

Det lengste nummeret jeg fortsatt husker er nummeret til Det Hvite Hus i USA: 00 1 202 4561414. Da kunne vi ringe, også fra telefonkiosk uten penger, og høre sentralborddamen svare med «White House» før linja ble brutt. Vi følte vi hadde hørt lyden av maktens korridorer, lenge før vi kunne snakke med Jens Stoltenberg på twitter…

Da jeg var liten var det nesten ingen som hadde tenkt å jobbe med data. Da vi spurte rundt på barneskolen, så måtte egentlig læreren spørre etterpå: «Er det ingen som har tenkt på å utdanne seg innen data?» Den muligheten hadde vi egentlig glemt. Men joda, et par kunne vel tenkt seg det også.

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde jeg bedt meg selv om å fortsette å lære meg programmering. Jeg var godt i gang på videregående. De som fortsatte med det, er nå i fartsfylte jobber med utfordringer og sosiale medier. Noen er rådgivere innenfor alt mulig. Det finnes drøssevis med jobber nå som ikke eksisterte for noen få år siden. De fleste jobbene forlanger at du har videregående utdanning, men de forlanger en ting til: Du må kunne jobbe. Du må kunne bidra. Det viktigste fremover er kanskje evnen til å lære nye ting samtidig som du må glemme det du lærte tidligere. Du må se mulighetene og våge satse. Du må ikke alltid satse «safe».

Det er mange som faller fra videregående opplæring. Vi har fått vite at statistikken forteller oss at alt går bedre når snittet kommer over 4. Da snakker vi ikke om snittet til den enkelte, men snittet til hele kullet som går ut av ungdomsskolen. Derfor er det veldig fokus på snitt. Derfor vil vi gjerne vite snittet så tidlig som mulig. Og har vi ikke noe snitt, så prøver vi å lage et.

Derfor skal vi sette kryss. Vi lister opp alle delmålene i læreplanen og setter et kryss ved de eleven klarer godt, ikke klarer eller klarer veldig bra. For enkelhets skyld så lar vi de kryssene som ligger under bli skrevet ut i rødt. På den måten vil elevene bli så motivert til å lære disse kryssene at de vil jobbe bedre og komme gjennom videregående skole. Eller ikke.

For hvordan skal jeg kunne vite hvilke mål som er viktige i fremtiden? Hvilket yrke skal denne gutten ha? Hvis jeg har testet på en fredag at han kan målene for uka, vil han kunne dem om et halvt år?

En gang trodde jeg at min jobb var å skape entusiasme. Min jobb er å vise frem alle de åpne dørene. Jeg vil se alle elevene mine som små versjoner av meg selv. Derfor forteller jeg dem små hemmeligheter om fremtiden. Jeg tror nemlig det kommer til å gå bra, men du må jobbe. Du kommer inn på videregående, for det har du krav på, men du må ha litt basiskunnskap i bunnen. Du må være vant til å gjøre en jobb.

Jeg er ikke noe glad i autoriteter. Jeg mener at de som sitter høyere i systemet har en annen arbeidsoppgave enn meg, men vi er like mye verdt. Jeg mener vi er sammen om å styre skuta, men har ulike arbeidsoppgaver. Det interessante er at skolen går greit noen dager uten ledelse på plass, men det blir full panikk dersom jeg er hjemme med et sykt barn samtidig med noen andre. Det sier jo litt om hvilken jobb som er viktig: Det er viktig at noen tar i mot elevene og fyller på. Det er ikke det samme om hvilken som helst vikar blir puttet inn heller. En vikar kan ødelegge et hvilket som helst bra opplegg, for det er mulig å overbringe all kunnskapen på et ark klokken 07.45 om morgenen. Det er undervisningen som er viktig. Det er der det skjer. Det er der eleven møter en voksen som faktisk ønsker at det skal gå bra. En voksen som bruker av sin tid, selv på fritiden til å tenke ut måter å formidle på. Det kan skje når som helst, og alltid utenfor kontortid. Så er det å gå på leiting etter læremidler som kan vise akkurat den måten som du tror klargjør best. Det kan være en DVD fra BBC som du egentlig ikke har lov til å vise til skoleklasser. Det kan være en nettside med en skikkelig flott illustrasjon. Det kan være en side i et tegneserieblad du leser på do. Det kan være et program som går etter detektimen på fredag (sopm du så strever med å finne i NettTV, som du heller ikke har lov til å vise i klassen).

Da jeg startet som lærer, brant jeg for naturfag. Vi brukte tiden før jul til å se Andreas Wahls reale julekalender på Dagbladets nett-tv. Vi testet ut forsøk. Vi ønsket å lage elefanttannpasta. Vi fikk ting til å eksplodere. Vi (les: jeg) sendte mail til Andreas Wahl for å fortelle om hvor kult det var. Så spredte det seg til hele skolen. Noen andre begynte å vise videoer i naturfagstimen. Noen hadde gjørt det før meg, men ikke sagt fra. Vi ble skikkelig på hugget i naturfag. Vi fikk besøk av Andreas Wahl på skolen. Han var popstjerne for oss. To år senere kom han tilbake. Da var han en helt. Elevene som nå går på videregående snakker fortsatt om naturfagstimene på ungdomsskolen. Noen kommer garantert til å ta heftige utdannelser på grunn av naturfag. Vi tente en gnist i dem. Jeg tror ikke alle husker alt nå, men jeg vet at alle fikk sjansen til det. Og de fleste som ønsker det har mulighet til å lese seg opp igjen.

Jeg ønsker meg tilbake til den jeg var for fire år siden (omtrent). En som enda ikke hadde begynt å henge seg opp i de negative signalene som flommer rundt oss. En som ikke irriterte seg over politikere som i utgangspunktet ikke har peil. En som så mulighetene, ikke begrensingene.

Hodet mitt er fullt av ord. Livet mitt er fullt av liv. Det er ikke slutt enda. Jeg trenger bare en ny gnist.

Man lærer så lenge man har elever. Du lærer så lenge du lever. Er du ferdig utlært, så er du ikke utlært, men ferdig.

Snakk sammen! Slutt å krangle! Vi har en viktig jobb vi må gjøre. Hvis dere på toppen seriøst mener at alt løser seg ved et kryss, så bevis det. Hvis dere som nekter seriøst vet hva dere driver med, så bevis det. Snakk sammen! Dette har vi ikke tid til. Vi har en fremtid å redde.

Disseksjon av et leserbrev om skolen.

Disseksjon av et leserbrev.

Nedenfor er det utdrag fra et leserbrev skrevet av André Bråthen fra FpU. Etter litt googling ser han ut til å være høyt i fylket i FrP-ungdom. Han viser sitt engasjement for skolen ved å lage aksjoner for at folk skal kunne kjøpe brus i kantina, ikke måtte gå helt i butikken for det.

Jeg har originalteksten i kursiv, også kommenterer jeg i fet, fordi jeg er så fet…

Ja til verdens beste skole (Sandefjords Blad 9. juli 2013)

Stortingskandidat Martin Torhaug (Ap) går i kjent Ap-stil til angrep på FrP og Høyres skolepolitikk og skremmer med privatskoler og svenske tilstander. Det framstår som Torhaug både har liten kunnskap om den svenske skolen, men også konsekvensene av FrPs skolepolitikk. For det første er det slik at det er veldig lettvint å legge skylden på de svenske privatskolene for Sveriges nedgang i resultater på internasjonale undersøkelser. Faktum er at kun 12 prosent av elevene i den svenske grunnskolen går på privatskoler, det er vanskelig å se at 12 prosent av elevene har veltet et helt skolesystem.

Det som ofte blir trukket frem i denne debatten er faren for at elever skal stå uten skoleplass fordi det startes opp private skoler som egentlig ikke har tenkt å starte opp i det hele tatt. Det er på en måte greit. Men 12 % av elevene utgjør en del tusen, så det blir tullete å bagatellisere det.

Mer sannsynlige grunner kan være endringer som ble gjort i lærerutdanningen på 90-tallet og at mer ansvar for egen læring blant elever har gitt mer passive lærere i Sverige. For det andre er det interessant at Torhaug nevner risikoen for å stå uten skoleplass dersom privatskoler skulle gå konkurs. Ap har tydeligvis ikke fått med seg at alle barn har en lovfestet rett til skoleplass både i grunnskole og i videregående opplæring. Skremselspropagandaen om barn uten skoleplass har derfor ingen realitet i virkeligheten.

Her peker han på den viktige rettigheten til skolegang. Den kommer han tilbake til nedenfor her…

Det er synd å se at Ap velger denne taktikken inn mot et såpass viktig valg. I stedet for å snakke om den offentlige skolen, der nesten alle elever går, velger de å skremme med trusler om at FrP vil rasere det norske utdanningssystemet. Dette og påstander om økte klasseskiller er selvsagt bare tull. Med FrPs skolepolitikk vil det bli økt valgfrihet i skolen, og barn fra fattige familier vil kunne gå på privatskoler. Dette fordi FrP vil likestille privatskoler og offentlige skoler slik at disse får det samme tilskuddet per elev. Privatskoler vil dermed slippe skolepenger, og ikke bare være A-skoler for de rike, slik som i dag under Ap og SV. (min understrekning) 

Her slipper han katta ut av sekken. Private skoler skal få det samme tilskudd per elev som de offentlige. Det betyr at en privat skole skal konkurrere med den offentlige. Elevene blir små pengesekker som skal lokkes til skolen. Hva skjer dersom disse skolene da går konkurs? Han nevnte retten til skolegang. Men dersom pengene er blitt borte i en konkurs, hvem betaler da de nye skolepengene for å få eleven over på en annen skole?

 Et annet interessant punkt Torhaug nevner, er skrytingen av flere lærere i skolen under den rødgrønne regjeringen.

Det har vel ikke akkurat flommet over av lærere inn i skolen…

Professor John Hattie fra universitetet i Auckland har i én av verdens største utdanningsstudier med 80 millioner elever tilbakevist påstanden om viktigheten av flere lærere i skolen. Det er bedre å ha en dyktig og god lærer med 30 elever, framfor to dårlige lærere med 15 elever hver.

Dette er direkte feilsitat. Det John Hattie sier i undersøkelsen sin er at det har ingen effekt med færre elever dersom læreren fortsetter å undervise på samme måte som tidligere. Det beste ville være å gi lærerne mer opplæring, noen som heller ikke skjer.

Boka kommer på norsk nå, så da er det bare for de litt mindre engelskkyndige å lese seg opp.

Det beste hadde selvsagt vært både gode og mange lærere. Men slik situasjonen er i dag, er det viktigere med gode lærere, framfor mange lærere. Derfor har Frp valgt å prioritere etter- og videreutdanning av lærere framfor flere lærere. Dette for at alle de dyktige lærerne vi har i norsk skole i dag, skal kunne utvikle seg ytterligere for å løfte den norske skolen fra middelmådig, til verdens beste skole.

Det skal altså ikke flere lærere inn i skolen, men de som er der skal bli dyktigere. De skal i tillegg løfte skolen fra middelmådig… Hvor kommer det uttrykket fra? Hvilke tester underbygger dette? Middelmådig er ikke middels engang.

Det er synd å se at Ap nøyer seg med å være bedre enn svenskene, men dette skal Ap gjerne få lov til.

Med dette slutter André Bråthen sitt leserbrev. Et par dager etter kom det et til, men jeg fant ikke så mye nytt i det. Mye tyder på at vi har å gjøre med en som ikke ser over svarene sine etter en prøve. Er det sannsynlig at det ikke har noe å si med klassestørrelse? Vil en lærer rekke innom like mange elever uansett om han har 15 eller 30 elever? Og hva sa Hattie var det viktigste? Det var nemlig ikke at man skulle ha noen få, men gode lærere i skolen. Nei, for gøyt oppe på lista tronet kontakten mellom lærer og elev. Kan du lære noe av en lærer du ikke kjenner? Kan du få hjelp av noen du ikke vet om du kan stole på? Hjelper det på læringen om du sitter tissetrengt med høyt blodsukker etter å ha drukket masse selvbestemt cola?

Sorry. Nå gidder jeg ikke skrive mer.

Hvem skal bestemme?

Politikerne bestemmer over skolen. De kaller seg skoleeiere. Det var forøvrig noe de oppdaget et par år etter at de fikk oppdraget. Men så ble de opptatt av å eie skolen.
Forskere finner ut hva som gjør skolen bra. Problemet er når man ikke leser hele teksten.
John Hattie blir sitert flittig. Han har nemlig funnet ut at gruppens størrelse ikke har noe å si på resultatet av undervisningen. Derfor er det ingen grunn til å ha færre enn 28 i klassen. I mine mattetimer er jeg alene med 30 elever.
Hvis man leste teksten til Hattie helt ut, så ville man kunne lese at undervisningen ikke blir bedre hvis man ikke endrer måten man underviser på i forhold til gruppens størrelse. Man bør heller satse på å øke lærerens kompetanse, noe som heller ikke skjer.

Men siden ingen har lest ordentlig, så kutter vi flere lærerstillinger neste år i Sandefjord. Samtidig faller 30% av elevene ut av videregående. De blir da en belastning for fremtidens sosialbudsjett…

Skal politikere som ikke leser sakspapirer styre fremtidens sosialbudsjett?

Video i undervisningen.

Jeg har gjort et forsøk på å filme konstruksjon i matematikk. Det er gjort mange ganger før, men jeg ønsket meg filmer som kommer kjapt til poenget og ikke dveler for lenge. Så kan jeg heller lage noen mer utdypende filmer senere.

I første omgang er det filmer om tre måter å konstruere normaler på. Etterhvert blir det vinkler og mer sammensatte oppgaver.

Jeg har valgt å ikke lese inn instruksjoner fordi jeg opplever det som litt masete til tider.

Jeg vil at noen filmer skal være kjappe til poenget, og så kan vi heller lage noen andre mer utdypende om ulike poeng.

Alle filmene ligger i en egen post.

Filmene er redigert i Pinnacle Studio på windows 7, type lærermaskin.