En beskyttet oppvekst

Føst i 1973. Jeg vokste opp i Sandefjord, fem kilometer fra sentrum, men likevel så øde at noen kaller det «på landet». Da jeg var liten lekte vi i gata med de andre ungene. En mor i hvert hus var hjemme og nesten ingen gikk i barnehagen. Om sommeren var vi ved vannet, på en liten strand nedi gata. Mødrene byttet på å passe på hverandres barn, slik at noen kunne dra hjemom innimellom og lage mat. I dag vil helt sikkert noen grine på nesa og si det var kvinneundertrykkende, men den gangen var det vanlig. Jeg bør her legge til at moren min gikk ut i arbeid etter at jeg var ferdig på videregående. Det var altså ikke for seint.

I min del av verden bodde det bare folk fra Norge. Noen nordlendinger og en trøndermamma, men ingen skikkelig utlendinger. Jo, forresten, en fra Sverige, men hun snakket norsk og så norsk ut, så det var det ingen som tenkte på. Noen gater fra meg bodde det en gutt som var adoptert fra et afrikansk land. Han var eldre enn meg, så jeg snakket aldri noe særlig med ham, men det var ikke av vond vilje.

En dag spurte mamma meg om jeg hadde kalt en gutt på skolen for «pakkis». For det første visste jeg ikke hva pakkis betydde, for det andre så tenkte jeg ikke på at moren hans kom fra Portugal. Men det viste seg at det var nok å være halt portugisisk for å bli kalt det på skolen min. Det var noen jenter som var adoptert fra noen østasiatiske land, men ellers var de aller fleste på skolen min norske.

Som liten bestemte jeg meg tidlig for å ikke sloss med noen. Jeg var ikke særlig sterk, og så hadde jeg ikke noe innebygget kampinstinkt. Jeg var skikkelig dårlig på å sloss. Jeg fikk mest juling, men det var ikke så veldig ofte det skjedde. Ikke sånn at man skal klage på det. Jeg var veldig dårlig på å ta igjen, selv om jeg nok kunne bli veldig sinna.

Hele livet har jeg vært nysgjerrig. Spesielt har det vært spennende med nye ting, og ting som kom fra andre land. Hjemme hadde vi ikke noe god råd, så det var aldri snakk om å dra lengre enn til Sverige på ferie, så opplevelser fra utlandet var for det meste fortalt av kamerater, lest om i bøker og sett på tv.

Oppveksten gikk egentlig smooth, helt opp til videregående. Der mistet jeg litt av nettverket og så at det ikke var så veldig lett å skaffe nytt. Litt dårlig selvbilde og dårlig humor gjorde sitt til at mange fikk litt rart inntrykk av meg. Piggsveis og olajakke ble i starten sett på som bøllete, men etter hvert som man ble kjent med folk, så gikk ting over.

Men hva var det jeg egentlig skulle skrive om? Beskyttet oppvekst. For når jeg kom på videregående, så traff jeg nye mennesker. Mange kom fra andre deler av byen og mange var fra andre land. Faktisk tror jeg de fleste fra mitt område var type blåruss. Jeg ble rødruss. Når jeg traff nye mennesker, så var jeg veldig interessert i hvor de kom fra og slike ting. Det var aldri vond vilje, jeg var bare så veldig nysgjerrig. Dette har jeg forstått i ettertid er fryktelig irriterende for folk. Det er veldig mange som først ser at de ikke er norske, og så henger seg mest opp i det. Nasjonalitet og utseende kommer i veien for personlighet. Der hadde jeg nok litt å lære.

Jeg vokste opp på slutten av gamle dager. Jeg opplevde starten på «oljeeventyret» med ville tilstander på børsen og jappetid. Det angikk selvsagt ikke meg. Pappa jobbet på malingfabrikken. Jeg opplevde de første datamaskinene til hjemmebruk. Jeg fikk selvsagt ikke min egen før jeg kjøpte en C64 brukt da jeg var sånn ca 15 år. Jeg har sett mobiltelefonene gå fra å være kuriositeter til å bli en del av kroppen til folk. Jeg har sett norsk musikk gå fra hompetitten, via Knudsen og Ludviksen til å bli gangbar popmusikk.

Nå er jeg pappa til to. I år var det mest vanskelig å finne på gaver til jul. Selv om vi ikke er noen spesielt rik familie, så har vi en tendens til å kjøpe det vi trenger når vi trenger det. Ungene blir ikke vant til å ønske seg noe over lengre tid. Selv fikk jeg aldri den Playmobil-skuta jeg ønsket meg. Men jeg har tatt det igjen ved å kjøpe gitarer.

Hele tiden jeg har levd så har jeg heiet på de svake. Jeg mener selv jeg har støttet de som trenger det. Men verden er i endring. Hvem trenger egentlig min støtte og hvem gjør det ikke? Hvis du tar hensyn til de fattige, så er du sosialist. Hvis du tar hensyn til de rikeste, så er du kapitalist. Hvis du er for interessert i hvor folk kommer fra, så er du masete. Hvis du sier noe feil til noen, så kan du bli anklaget for å være rasist, kommunist, sexist, eller hva det skal være. Det finnes en bås for alle.

Vi lærte om grusomhetene under andre verdenskrig. Nå dukker det plutselig opp mennesker i styrende posisjoner som faktisk kan helle til at andre verdenskrig var bra. Særlig den delen med at det er ulike menneskeraser, og at noen er bedre enn andre.

Vi har mennesker på flukt som ikke slipper inn i land, eller drukner på veien, samtidig som folk uten behov for beskyttelse sniker i køen. Derfor slipper ingen inn. Vi må passe på det som er vårt.

Da jeg var liten, så trodde jeg at kursen var omtrent staket ut og at alle muligheter står åpne. Jeg skulle ønske at noen hadde forklart litt mer om mekanismene i verden, slik at jeg til stadighet slapp å bli overrumplet.

Status nå: gift, to barn, jobber som lærer i ungdomsskolen, spiller i band og skulle ønske jeg hadde overskudd til å skrive en sang. Det er ikke så mye forlangt egentlig, men dagene flyr forbi. Kanskje burde jeg bremse opp litt. Kan noen hjelpe meg med det?

Verden er ikke så liten og beskyttet som da jeg var liten. Den er stor og uoversiktlig. Kanskje kjøper jeg en ny mobil. Jeg er jo avhengig. Men jeg spiller fortsatt gitar.

Reklamer

Biene og blomstene, og skolen.

En tekst skrevet ved skoleslutt 2015, basert på en facebookstatus, men som ble liggende blant kladdene.

Siste skoledagen for i år. Neste år har Ranvik ungdomsskole blitt fem pensjonister færre og en avdelingsleder har fått ny jobb. Uansett vil det være en annen gjeng som stiller til høsten, men det er det jo alltid uansett. For skolen har endringskompetanse. Vi tar imot nye elever hvert år, vi får noe kolleger, vi tar tak i samfunnet og skviser alt sammen så vi får den juicen vi trenger for å leve.
Skolen er som biene. Vi legger ikke merke til biene, før vi skjønner at det er de som får plantene til å gi frukt. Skolen irriterer mange, den skal endres og pusses på. Lekser irriterer, man ser hvilke ting skolen burde tatt tak i. «Dette bør inn i skolen» hører vi omtrent hver uke. Det gjelder kunnskap om lån, homoseksualitet, førstehjelp, sykling, og en masse ting foreldre ikke rekker å gjøre hjemme. 

Men mange ser ikke hva skolen gjør. Skolen er et drivhus, en sandkasse, der unge kan prøve ut ting før de slippes ut i det virkelige livet på egenhånd. Alle som jobber i skolen ser at det er forskjell på de elevene som kommer inn og de som går ut. Det har skjedd noe. Det er en balanse i skolen, men det er også en ubalanse, en diffusjonseffekt, der kunnskapen svever rundt, og noe vil forsvinne inn, annet glir forbi. Skjemaer endres. Virkelighetsoppfatningen utvides. Synergieffekt av å være mange sammen. Selvfølelse av å bli bekreftet som menneske. Kunnskap til å forstå verden litt bedre, eller i det minste være kritisk nok til å gjøre egne valg.

Noen snakker om læringstrykk. Det høres svært mekanisk ut. Akkurat som om man skal presse læring inn i elevene. Læring som så kan måles og veies, noteres ned og så bevise at noen har fortjent lønnen sin.

Den før nevnte diffusjonseffekten er noe annet. Hvis du slipper en fis, så vil molekylene spre seg ut i rommet til de stedene der det ikke er noe fra før. Den forsvinner ikke, den blir fortynnet. Inne i lungene dine skjer det diffusjon gjennom havlt gjennomtrengelige hinner. Vi puster inn luft med 21 % oksygen, blodet inneholder mye mindre oksygen. Så møtes blodet og lufta med en hinne i mellom. Blodet gir fra seg avfallsstoffer og tar til seg oksygen. Det utjevnes, slik at lufta vi puster ut har like mye oksygen som blodet som går ut fra lungene.

Hvis en i klassen vet noe som de andre ønsker å vite, så sprer det seg. Rykter, passord til det trådløse nettverket, kommentarer om læreren. Når timen er slutt, så har informasjonen spredd seg til alle, så de fleste vet det meste. Hadde vi kunnet gjøre slik med fag? Gjøre emnet så interessant at alle ønsker å vite mer. Det vil spre seg av seg selv. Faglig diffusjon.

Biene er der, men vi tenker ikke over det. Skolen gjør mye som mange tar som en selvfølge.  Med større press, så vil disse tingene bli borte, og først da legger vi merke til det. Klassens time er redusert til noe vi skal gjøre innimellom i de andre fagene. Alle skal jobbe med det sosiale. Men hva synes mest på resultatene? Hva blir mest lagt vekt på i klassen? Men det vil ikke merkes før det er borte. Akkurat som biene.


Siste skoledagen for i år. Elevene skal møtes i tomme klasserom, en tur i aulaen for å høre de siste bevingede ord, før de med et papirark som kvittering på året, tar fatt på verdens beste sommerferie. Vel fortjent.

Etterord: Når jeg avslutter dette, så skriver vi midt i juli. Jeg har omtrent hver dag truffet på elever, og alle hilser. De er blide og koser seg med ferie. De vokser om sommeren og skaper minner for vinteren. Nå er det noen som mener sommerferien er for lang. De bør være glade for at de selv opplevde lange sommerferier. Hvem vet hva sommerferien tilfører… Men det er en annen diskusjon.

World War X

Det snakkes om kryss. Kryss skal det være, sier politikerne som bestemmer. Kan vi ikke slippe å krysse, sier noen lærere… Nei, det får dere ikke lov til. Kryss skal vi ha. Det er så mye lettere å lese et kryss. Hvilke motiver dere kan ha for å nekte å krysse, det vil jeg ikke spekulere i, men kryss skal det bli. Så nekter noen å krysse, og så nekter flere å krysse. Da blir det kryssforhør og mange kryssord på kryss og tvers. Og hvis ikke ting var på tvers fra før, så går alt helt i kryss nå.

Lojalitet er noe vi har med fotballag og slikt. Selv har jeg en viss lojalitet med dem som er litt svakere enn meg selv. Det er på en måte derfor jeg ble lærer, for å være med å løfte disse som kanskje kan komme seg opp og bli større enn jeg har blitt. Selv liker jeg å tenke på at jeg hadde vært større om jeg hadde hatt hjelp av meg selv som voksen, altså ikke at jeg skal se meg i speilet nå, men jeg tror mine egne erfaringer som voksen kunne hjulpet meg som barn. Da kunne jeg sagt til denne litt redde gutten med den rappe replikken: Slapp av, dette kommer til å gå bra. Men husk å lytte litt, så får du med deg det meste. Det du ikke husker nå, det kan du lese deg opp på senere, når du får bruk for det.

Da jeg var liten hadde vi ikke Wikipedia og Caplex og slikt på data. Vi hadde ikke noe data i det hele tatt. Bortsett fra C64, som egentlig var et sosialt møtepunkt. Vi snakket sammen mens spillene lastet ned, og så spilte vi sammen, helt til de måtte laste igjen. På den måten ble ikke spillingen så intens, men vi kunne faktisk si vi var sosiale samtidig. På den måten var kanskje C64 et sosialt medie, selv om rekkevidden ikke strakk seg lengre enn nabolaget. Likevel var det av og til noen hørte at vi hadde datamaskin, og kom med en venneforespørsel. Så fikk de være med å spille, men i pausene mens spillet lastet ble vi kjent og utvekslet telefonnummer som vi måtte huske i hodet.

Vi husket en del telefonnummer. En gang var det noen som pugget nummeret til en dansk sextelefon. Hvis man ringte fra telefonkiosk så rakk akkurat den automatiske svareren å stønne noe i øret vårt før televerket brøt linja. Da gikk røret videre til neste person som slo nummeret og hørte sitt brøkdel av et sekund. På den måten var telefon et sosialt medium. Rent fysisk.

Det lengste nummeret jeg fortsatt husker er nummeret til Det Hvite Hus i USA: 00 1 202 4561414. Da kunne vi ringe, også fra telefonkiosk uten penger, og høre sentralborddamen svare med «White House» før linja ble brutt. Vi følte vi hadde hørt lyden av maktens korridorer, lenge før vi kunne snakke med Jens Stoltenberg på twitter…

Da jeg var liten var det nesten ingen som hadde tenkt å jobbe med data. Da vi spurte rundt på barneskolen, så måtte egentlig læreren spørre etterpå: «Er det ingen som har tenkt på å utdanne seg innen data?» Den muligheten hadde vi egentlig glemt. Men joda, et par kunne vel tenkt seg det også.

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde jeg bedt meg selv om å fortsette å lære meg programmering. Jeg var godt i gang på videregående. De som fortsatte med det, er nå i fartsfylte jobber med utfordringer og sosiale medier. Noen er rådgivere innenfor alt mulig. Det finnes drøssevis med jobber nå som ikke eksisterte for noen få år siden. De fleste jobbene forlanger at du har videregående utdanning, men de forlanger en ting til: Du må kunne jobbe. Du må kunne bidra. Det viktigste fremover er kanskje evnen til å lære nye ting samtidig som du må glemme det du lærte tidligere. Du må se mulighetene og våge satse. Du må ikke alltid satse «safe».

Det er mange som faller fra videregående opplæring. Vi har fått vite at statistikken forteller oss at alt går bedre når snittet kommer over 4. Da snakker vi ikke om snittet til den enkelte, men snittet til hele kullet som går ut av ungdomsskolen. Derfor er det veldig fokus på snitt. Derfor vil vi gjerne vite snittet så tidlig som mulig. Og har vi ikke noe snitt, så prøver vi å lage et.

Derfor skal vi sette kryss. Vi lister opp alle delmålene i læreplanen og setter et kryss ved de eleven klarer godt, ikke klarer eller klarer veldig bra. For enkelhets skyld så lar vi de kryssene som ligger under bli skrevet ut i rødt. På den måten vil elevene bli så motivert til å lære disse kryssene at de vil jobbe bedre og komme gjennom videregående skole. Eller ikke.

For hvordan skal jeg kunne vite hvilke mål som er viktige i fremtiden? Hvilket yrke skal denne gutten ha? Hvis jeg har testet på en fredag at han kan målene for uka, vil han kunne dem om et halvt år?

En gang trodde jeg at min jobb var å skape entusiasme. Min jobb er å vise frem alle de åpne dørene. Jeg vil se alle elevene mine som små versjoner av meg selv. Derfor forteller jeg dem små hemmeligheter om fremtiden. Jeg tror nemlig det kommer til å gå bra, men du må jobbe. Du kommer inn på videregående, for det har du krav på, men du må ha litt basiskunnskap i bunnen. Du må være vant til å gjøre en jobb.

Jeg er ikke noe glad i autoriteter. Jeg mener at de som sitter høyere i systemet har en annen arbeidsoppgave enn meg, men vi er like mye verdt. Jeg mener vi er sammen om å styre skuta, men har ulike arbeidsoppgaver. Det interessante er at skolen går greit noen dager uten ledelse på plass, men det blir full panikk dersom jeg er hjemme med et sykt barn samtidig med noen andre. Det sier jo litt om hvilken jobb som er viktig: Det er viktig at noen tar i mot elevene og fyller på. Det er ikke det samme om hvilken som helst vikar blir puttet inn heller. En vikar kan ødelegge et hvilket som helst bra opplegg, for det er mulig å overbringe all kunnskapen på et ark klokken 07.45 om morgenen. Det er undervisningen som er viktig. Det er der det skjer. Det er der eleven møter en voksen som faktisk ønsker at det skal gå bra. En voksen som bruker av sin tid, selv på fritiden til å tenke ut måter å formidle på. Det kan skje når som helst, og alltid utenfor kontortid. Så er det å gå på leiting etter læremidler som kan vise akkurat den måten som du tror klargjør best. Det kan være en DVD fra BBC som du egentlig ikke har lov til å vise til skoleklasser. Det kan være en nettside med en skikkelig flott illustrasjon. Det kan være en side i et tegneserieblad du leser på do. Det kan være et program som går etter detektimen på fredag (sopm du så strever med å finne i NettTV, som du heller ikke har lov til å vise i klassen).

Da jeg startet som lærer, brant jeg for naturfag. Vi brukte tiden før jul til å se Andreas Wahls reale julekalender på Dagbladets nett-tv. Vi testet ut forsøk. Vi ønsket å lage elefanttannpasta. Vi fikk ting til å eksplodere. Vi (les: jeg) sendte mail til Andreas Wahl for å fortelle om hvor kult det var. Så spredte det seg til hele skolen. Noen andre begynte å vise videoer i naturfagstimen. Noen hadde gjørt det før meg, men ikke sagt fra. Vi ble skikkelig på hugget i naturfag. Vi fikk besøk av Andreas Wahl på skolen. Han var popstjerne for oss. To år senere kom han tilbake. Da var han en helt. Elevene som nå går på videregående snakker fortsatt om naturfagstimene på ungdomsskolen. Noen kommer garantert til å ta heftige utdannelser på grunn av naturfag. Vi tente en gnist i dem. Jeg tror ikke alle husker alt nå, men jeg vet at alle fikk sjansen til det. Og de fleste som ønsker det har mulighet til å lese seg opp igjen.

Jeg ønsker meg tilbake til den jeg var for fire år siden (omtrent). En som enda ikke hadde begynt å henge seg opp i de negative signalene som flommer rundt oss. En som ikke irriterte seg over politikere som i utgangspunktet ikke har peil. En som så mulighetene, ikke begrensingene.

Hodet mitt er fullt av ord. Livet mitt er fullt av liv. Det er ikke slutt enda. Jeg trenger bare en ny gnist.

Man lærer så lenge man har elever. Du lærer så lenge du lever. Er du ferdig utlært, så er du ikke utlært, men ferdig.

Snakk sammen! Slutt å krangle! Vi har en viktig jobb vi må gjøre. Hvis dere på toppen seriøst mener at alt løser seg ved et kryss, så bevis det. Hvis dere som nekter seriøst vet hva dere driver med, så bevis det. Snakk sammen! Dette har vi ikke tid til. Vi har en fremtid å redde.

Kulturhall vs Idrettshall

Blårussen er flinke med penger. Blårussen driver med idrett. Teaterfolk går rundt i flagrende gevanter og føler en hel masse. De er ikke så flinke med penger.

Så når det kommer til stykket, så er det massevis av idrettshaller rundt i landet, men ikke så mange steder å drive teater og annen kultur.

Miljøarbeider Jarle Hem på Ranvik ungdomsskole har en drøm om en «Bruskasse» utenfor skolen vår. Den skal inneholde scene, øvingsrom, verksted og plass til f.eks. korps og andre øvingstrengende, Dette gikk han ut i avisa med.

Han fikk svar fra en musiker som sier at ungdomsskolene bør være kulturhus. De står jo ledige mye av døgnet…

Alle som har jobbet i en skole som har sambruk med et korps vet at det ikke er knirkefritt. Ting forsvinner fra klasserom, pulter rotet rundt, skader på inventar, slike ting, men like mye rydde ut og inn saker og ting for korpset.

Det er noen som tror at siden en skole avslutter undervisningen, så er den ledig. Rådhuset er forsåvidt også ledig, men ingen har hittil foreslått det som kulturhus for ungdommer.

Kommunen har ikke råd. Jeg vil tippe at de heller ikke har råd til å bruke ungdomsskolene nå etter at de har begynt å spare penger på mindre renhold. Hvor skal man da få penger fra?

Det private næringslivet er interessert. De er interessert i å skape et best mulig tilbud for ungdommene, slik at de kan være interessante for arbeidstakere med barn. Men hvordan skal dette da organiseres?

Egentlig burde kommunen se utover de korte perspektivene sine. Å gi barn og ungdom en mestringsarena handler om å spare penger senere, når disse ikke havner inn på NAV fordi de aldri fant sin plass.

Det er på tide å ha perspektiv. 20 år fremover bør være passe.