Hvem får mene noe om skolen? Og hvor lang tid tar det?

Noen blogginnlegg er som båten som blir til mens du ror...

Denne uka har det vært flere bra innlegg om norsk skole. De fleste mener at noe må gjøres, men ikke alle er enige om hva. De som jobber i skolen ser på ting på en annen måte enn feks politikere og tanketenkere.

Lærere er sutrete, de orker ikke å omstille seg, de er venstrevridde, sosialister og i det hele tatt vrange.

Det morsomme er at politikere og tanketenkere mener at lærere og andre i skolen ikke er berettiget til å mene noe, i hvert fall ikke bli tatt hensyn til. Lærere er sutrete, de orker ikke å omstille seg, de er venstrevridde, sosialister og i det hele tatt vrange.

Noen steder har skoleeier kommet så nær skolesjefen at disse synspunktene får smitte over på rektorene. For noen år siden var det en rektor som satt på et møte og ga klart uttrykk for at det er lærerne det er noe feil med. Hvordan skal vi få endret dem? Den gangen drev jeg selv og leste litt i noen bøker om ledelse, og de rådene som stod der ble ikke fulgt. Mulig ingen hadde lest dem, for det ble ikke tatt hensyn til.

Endring tar tid.

Rektorer og politikere samles ofte på møter der de sammenligner seg med hverandre. Har noen fått noen gode resultater, så må de forklare hva de gjør. Har noen fått noen dårlige resultater, så må de forklare hva lærerne gjør feil. Så kommer de kanskje opp med en idé, som skal prøves ut på alle skoler. Siden alle skal gjøre det likt, så får alle et ganske nøyaktig manus å gå etter. Man presenterer manuset, men glemmer at nå er det plutselig en undervisningssituasjon. Lærerne får sånn halvveis med seg hva som skjer, og alle blir enige om at dette skal prøves i klassene før neste onsdag.

Lærerne går ut i klassen med sine manus og gjennomfører etter beste evne. Siden de egentlig ikke har opplegget helt «under huden», så blir det ikke helt vellykket. Klassen får det kanskje heller ikke med seg, læreren ser at det går greit, men ikke noe mer. På møtet på onsdag er tilbakemeldingene sprikende fra de rapporterende lærerne.

Man prøver kanskje en gang til, men så gir man opp og går tilbake til det man gjorde før. Det er trygt med tavle og bok, liksom. Rektor får ikke resultatet han ville, lærerne vil ikke endre seg.

Hvor lang tid tar det å endre på noe i skolen? Hvor lang tid må man regne med før noe sitter? Mye tyder på at svaret er ca fem år. Den magiske grensa gjelder dersom du skal starte et nytt firma. Etter fem år bør det være på stell. Samme i skolen. Skal man innføre noe nytt, så må ledelsen forberede seg på å stå i det i fem år.

Hvilken leder har fem års perspektiv? De fleste lederne gir seg selv fem år før de flytter videre. Hvilken politiker har fem års perspektiv? De tenker i to år, frem til neste valg, enten det er kommune eller stat. Ulempen er jo at det du starter er det en annen som får æren for om fem år. Og ære, det vil vi ha.

Elevmedvirkning i klassene, men hvor er lærermedvirkningen?

Den sittende regjeringen brukte første året sitt på matraet om at den forrige ikke hadde rukket flere ting på åtte år. Som om åtte år er en evighet.  Hvis man starter opp et prosjekt som tar fem år å implementere, så er man ikke mer enn så vidt ferdig på åtte år. Differensen mellom fem og åtte, det er tre år. Hvor mye tid går med til forberedelse? Du har tre år til for og etterarbeid, og fem til selve gjennomføringen. Hvis man sitter i fire år, så er det bare å stå på.

Nå er ikke dette et innlegg for lengre stortingsperioder. Det her derimot et innlegg om at vi må la oss få ro nok til å være en organisasjon i endring. Og er det lov for lærerne å komme med forslag? Elevmedvirkning i klassene, men hvor er lærermedvirkingen? Og når lærere får medvirke, hvorfor er det da de som ikke vil endre noe som skriker høyest?

Hvis jeg får mene noe om skolen, så vil jeg ha mer ro til å gå i dybden av tema. Fagene må ikke være noe de skal igjennom for å få karakter, de må lære noe. Læring sitter. Og må absolutt alt ha karakter?

Hvilke ting husker man fra skolen? Pytagoras, kanskje, og noen byer på kartet. Mest husker man samholdet i klassen, eller det samholdet som ikke var der. Klassens time er borte, kanskje for å gi plass til mer basisfag. Basisfagene presser ut de andre fagene slik at man ikke får gjort forsøk i naturfag og samspill i musikk. Vi husker de tre turene vi var på i løpet av skoletida.

Jeg mener jeg er mer kompetent til å mene noe om skolen enn politikerne. Det har tatt lang tid. 16 år i yrket. Det som igjen er faren med dette er at jeg ser hvor lite det nytter å være kompetent. Kanskje det beste er å finne noe annet å gjøre? Gi seg selv fem år…

Vurdering vs undervisning

Jeg kommer til kort. Jeg klarer ikke å gi elevene mine de tilbakemeldingene de burde hatt. Jeg får ikke til å snakke med hver enkelt om hvordan de ligger an i forhold til de en hver tid gjeldende mål.

Sannsynlig tenker jeg for mye på hva jeg skal putte inn i timene. Jeg bruker for mye av hjernekapasiteten på å tenke ut måter å presentere stoffet på, slik at elevene mine skal forstå. Men så svikter jeg igjen ved å ikke få sjekket hva de fikk med seg etter timen.

Mange av kollegene mine har flotte måter å gjøre det på. De har exit-tickets der elevene svarer på et spørsmål… Jeg vet ikke noe som de elevene har lært mer. Jeg vet bare at jeg svikter.

Da jeg gikk på lærerskolen så lærte vi massevis om fag. De ti årene jeg jobbet i barneskolen hadde vi ikke karakterer. Jeg ga elevene tilbake prøver med resultater som 9 av ti riktige svar osv. Det sa noe om hvor mye de hadde klart av prøven. Noen ganger våget man seg frempå med et Flott, Fint, eller Bra også. Faren her var at disse var graderte for elevene. Så den gangen jeg byttet litt på, så fikk jeg så hatten passet. Bra var bedre enn Fint. Flott var best. De hadde karakterer på barneskolen den gangen, om enn ikke offisielt.

På ungdomstrinnet måtte jeg starte fra bunnen av med å sette karakterer. Det er ikke så lett å plutselig tenke på at man må ha nok prøver for å sette riktige karakterer. Så fikk vi beskjed om at en karakter ikke er et gjennomsnitt av prøvene gjennom året, men vise hvor eleven står når karakteren settes… Det er ikke så lett i naturfag med biologi, kjemi, fysikk og ulike tema gjennom året…

Nå skal alle elever ha skriftlig halvårsvurdering i tillegg til karakterer. Jeg tror nok sikkert jeg skal greie det, men det vil ta tid. Vi har ikke mer tilrettelagt datautstyr enn Word… Jeg ønsket med et databaseopplegg som skriver ut automatisk…

Mulig det er jeg som ikke gjør jobben min. Ser ikke helt bort i fra det…

 

 

Når barn blir produkter – men selvsagt…

Sandefjordskolen er tilbake som tema.

via Når barn blir produkter.

Av Marius Andersen 1. sept 2015

Fulgt opp 2. september:
via Selvsagt styrer skolen mot mål og resultater. Det har den alltid gjort.
Av Bjørn Ole Gleditch og Bjørn Hoelseth

Jeg har noen tanker rundt dette.

Hvilke resultater strever vi etter? Hvem vet best hva som er best om 20 år?

Marius liker ikke målstyring. Det er ikke det samme som at man skal drive skole uten mål og mening. Skolen og undervisningen må ha et mål. Faktisk har all undervisning et mål. Greia her er at man ikke skal lære noe fordi de kommer på en prøve til fredag. Man skal lære det fordi det kan være nyttig i fremtiden.

Hvis du har oppfylt alle kriteriene og fårr godkjent et mål, så står det der. Hvis noe skal sjekkes i dybden, så må man resjekke etter en stund. Det som sitter fortsatt, det har vi lært. Nipugging til gloseprøven hjelper frem til fredag, dersom man ikke får brukt glosene jevnlig utover. Men det er viktig med gloser. Bakpå lekseplanen står det som mål for uka: «Jeg kan denne ukas gloser» Mestrer, eller er på vei…

Ordføreren skal være en ordfører for alle, uansett politisk parti. Derfor er det trist lesing når det skrives:

Han har i det hele tatt ment nokså mye de siste par årene. Men virkelighetsoppfatningen kan lett bli påvirket av politisk og ideologisk ståsted.

Maktspråk, for ordføreren har også ment ganske mye de siste årene, og han er vel også farget av sitt eget ståsted? Noe annet ville vært rart. Problemet er vel heller det at Marius er farget av venstresiden, noe som i seg selv er nok til å få maten i halsen for noen. Sandefjord har vært en blå by så lenge vi kan huske, for slik er det bare. SV var radikale. AP er truende. Våpenet blir latterliggjøring.

Marius peker på at kommunen selv har valgt systemet, at det ikke er noe som er lovpålagt. I skolen blir uttrykket «politisk vedtatt» siste ord i diskusjonen. Hvem er disse politikerne som vet alt så godt?

Fortsatt feilsiteres Hattie. Rekk opp handa alle som har lest hele setningen om klassestørrelse, fra originaldokumentet? Jeg har. Det står ikke at klassestørrelse ikke har noe å si. Det er feilsitering. Stryk.

Før kunne læreren stenge døra til klasserommet og stort sett undervise på den måten han eller hun fant det naturlig for seg selv.

Jeg har vært lærer i 16 år. Jeg har aldri opplevd at man kan undervise på denne måten. Ordføreren viser her kanskje til sin egen skolegang, da læreren gikk hjem klokken 14 og tok resten hjemme. Den tiden er slutt for lenge siden. Vi har alltid drevet samarbeide, enten på trinnet, faget, eller i andre grupper. Vi leser oss opp og er kreative. Hvis vi finner noe som høres bra ut, så tester vi det ut i klassen, justerer, leverer videre og tester mer.

Norsklærere bytter stiler seg imellom for å få mer rettferdig karaktersetting. Tentamen kan bli rettet i grupper for å være mer rettferdig. Jeg vil påstå at våre møter kan være langt mer effektive enn en del politiske møter der det holder om én har lest dokumentene og de andre stemmer med.

Diskusjonen er enda ikke død. I morgen kommer det kanskje et svar fra noen. Så må man se hvem man holder med. De fleste tier stille.

8. trinn: Primtall og hva så?

Denne timen hadde vi to lærere i klassen, min kollega Linda, og meg selv. Linda hadde prøvd opplegget i tiendeklasse. Bakgrunnen var at elevene lærer om primtall. De får vite hvorfor de heter primtall, faktorisering og hvordan man finner dem, men svært lite om hva man bruker dem til.

Introduksjon:

Vi viste et klipp fra Siffer, episode 3, med Jo Røislien.  Vi viste litt av introen til programmet, siden elevene ikke kjente det fra før, og så spolte vi frem til 13m 38s.

Her introduseres primtall litt enkelt først, slik vi har gjort i timen allerede, så det er en fin repetisjon. Så kommer et intervju om kryptering i banken og så et praktisk eksempel på bruk av kryptering med utveksling av kryptert mobilnummer.

Opplegget ble slik:

Du skal fortelle naboen din, kryptert, når du har bursdag.

  1. Først tar du fødselsdato og måned (eks 2901 for 29. januar)
  2. Gang fødselstallet ditt med et fritt valgt primtall (feks 11)
  3. Gi naboen din det tallet du da får (31911)
  4. Naboen ganger så tallet ditt med enda et primtall som han har valgt (feks 7)
  5. Naboen gir deg da tallet sitt tilbake. (223377)
  6. Du deler dette tallet på ditt primtall (223377 : 11 = 20307)
  7. Gi dette tallet til naboen.
  8. Naboen deler så tallet på sitt eget primtall (20307 : 7 = 2901)
  9. Naboen har da dekryptert meldingen din, uten at noen i mellom kan vite det, uten å vite de hemmelige primtallene.

Elevene fikk bruke kalkulator. De som ikke fikk det til med en gang, fikk hjelp av lærerne. Svært mange elever fikk en a-ha-opplevelse denne timen.

Opplegget passer til hele ungdomstrinnet, pluss andre som ikke visste dette fra før.

Takk til Jo Røislien som er flink til å skrive på vegger med tusj.

Politikere: Selv et mantra er ikke hele sannheten. Valg 2015.

Arild Theimann melder om at det ulmer i Sandefjordskolen.

Så spør Høyre om det er han som ønsker at det skal ulme.

Til slutt er det rektor Guren som sier at han ikke kjenner seg igjen.

Og hvem har egentlig rett?

Alle tar litt feil

AP går til valgkamp om flere lærere inn i skolen.

Høyre vil ha bedre lærere i skolen.

Guren gleder seg til å komme i gang med jobben. Han er forsåvidt ikke aktuell i valgkampen.

Klassestørrelse har noe å si.

Etter at John Hattie kom med sin Visual Learning har Høyrepolitikere lest med det ene øyet. De har lest at gruppestørrelsen ikke har noe å si, men glemt at setningen fortsetter med: så lenge ikke den pedagogiske praksisen endres med gruppestørrelsen. Så har de lest at læreren er viktig, men glemt at det er relasjonen til den enkelte eleven som er nøkkelen. Det har ført til større klasser, færre delinger av grupper og nedskjæringer.

Selv har jeg undervist 30 elever i praktisk musikk i et rom som i sin tid ble beregnet for 15. Andre skoler har ikke delte grupper i musikk, får vi høre. De glemmer at disse skolene har helt andre romløsninger. Vi ser bare på antall timer.

Så Høyre vil ha flere lærere som tar etterutdanning for å bedre pedagogisk praksis og slikt, men er ikke så opptatt av gruppestørrelse.

AP vil ha flere lærere inn i skolen. Det harselerer Høyre over, for de kan jo vise til fantastiske resultater i fagene norsk, matematikk og engelsk. Musikk nevnes ikke.

Her burde AP gjort en bedre jobb. De burde sagt noe slikt som at vi trenger nok lærere i skolen. Vi trenger nok timer til å dele naturfag laboratorietimene, slik at vi slipper å gjøre forsøk med 30 elever. Praksisen på andre skoler er at laboratoriene står tomme. Læreplanen sier at vi skal jobbe praktisk, men det er ikke noen nasjonale prøver på det.

Det ulmer i skolen når lærere føler de ikke får gjort en god nok jobb. At vi gjør det bedre på landsomfattende kartlegginger i norsk, matematikk og engelsk ødelegger for de andre fagene.

Det er grenser for hvor mange lærere vi trenger inne i et klasserom. Men de lærerne som jobber i skolen må være utdannet for jobben. Ingen har hele sannheten, altså.

Hvem har ansvaret for barna?

Tidligere i sommer leste jeg om den skadelige sommerferien. Barna hadde ikke godt av den. De glemte for mye. Derfor bør man kutte ned sommerferien. Dessuten har foreldrene ikke barnevakt hele sommeren heller.

Lærer ikke barn noe i sommerferien? Hva er å lære? Handler lærdom om å huske hva læreren sa sist gang?

Mange barn lærer massevis i sommerferien. De er i utlandet og snakker engelsk. De har besøk av familie og må lære seg sosiale koder som gjelder når man sover flere sammen på et rom. Men det er også noen barn som lærer å skamme seg over å ikke dra på ferie. Noen foreldre tar ikke barna med på utflukter, eller stranda. Noen barn får ikke besøk, eller drar på besøk.

Hvis vi sier til politikerne: Kan elevene få hvert sitt eple? Noen har ikke spist frokost, og det hjelper veldig med litt frukt for å holde konsentrasjonen oppe. Da får vi tilbake at «frukt er foreldrenes ansvar. Dessuten koster det for mye.»

Hvis noen sier: Elevene fra noen familier glemmer mye av det de har lært i sommerferien, så er det plutselig greit at skolen har ansvaret. Det er heller ikke så dyrt å utvide arbeidsåret?

I Drammen hadde en forening spurt kommunen om å få gratis billetter til svømmehallen. Det fikk de ikke. Man har da et resultatansvar. Politikerne ville ikke legge seg opp i styringen av badet, og styreren av badet mente det var bestemt fra kommunen (altså politikerne).

Noen frivillige organisasjoner som Røde Kors, Voksne for barn, Frilynt og sikkert flere, lager sommerleir for unge. Hvor mange kommuner kjøper opp plasser til barn, slik at de kan få være med på læring i sommerferien?

De som mener skolen bør holde oppe større deler av sommeren må også huske på at samtlige skoler vil måtte ha nytt ventilasjonsanlegg. De eksisterende anleggene begynner å fuske i mai og under eksamensperioden er det ofte supervarmt. Det er ikke sikkert at alle fremtidige somre er like kalde som sommeren 2015. Lufteanlegg koster.

Da jeg tok lærerutdannelse, så var det en forfatter som heter Tom Tiller. Han snakket om «den andre dagen» siden han gikk på skole annenhver dag. Den andre dagen lærte man om ting ute og var ute med venner i naturen. Dette var lenge før pc og Padder. Elevenes fritid i hverdagen spises noen ganger opp av organiserte opplegg. Skal vi organisere sommerferien også? Hvor skal man lære kreativitet hen da? Vi får en gjeng voksne som må ha noen andre til å fortelle seg hva de skal gjøre? Er det den nye oljen de snakker om?

Biene og blomstene, og skolen.

En tekst skrevet ved skoleslutt 2015, basert på en facebookstatus, men som ble liggende blant kladdene.

Siste skoledagen for i år. Neste år har Ranvik ungdomsskole blitt fem pensjonister færre og en avdelingsleder har fått ny jobb. Uansett vil det være en annen gjeng som stiller til høsten, men det er det jo alltid uansett. For skolen har endringskompetanse. Vi tar imot nye elever hvert år, vi får noe kolleger, vi tar tak i samfunnet og skviser alt sammen så vi får den juicen vi trenger for å leve.
Skolen er som biene. Vi legger ikke merke til biene, før vi skjønner at det er de som får plantene til å gi frukt. Skolen irriterer mange, den skal endres og pusses på. Lekser irriterer, man ser hvilke ting skolen burde tatt tak i. «Dette bør inn i skolen» hører vi omtrent hver uke. Det gjelder kunnskap om lån, homoseksualitet, førstehjelp, sykling, og en masse ting foreldre ikke rekker å gjøre hjemme. 

Men mange ser ikke hva skolen gjør. Skolen er et drivhus, en sandkasse, der unge kan prøve ut ting før de slippes ut i det virkelige livet på egenhånd. Alle som jobber i skolen ser at det er forskjell på de elevene som kommer inn og de som går ut. Det har skjedd noe. Det er en balanse i skolen, men det er også en ubalanse, en diffusjonseffekt, der kunnskapen svever rundt, og noe vil forsvinne inn, annet glir forbi. Skjemaer endres. Virkelighetsoppfatningen utvides. Synergieffekt av å være mange sammen. Selvfølelse av å bli bekreftet som menneske. Kunnskap til å forstå verden litt bedre, eller i det minste være kritisk nok til å gjøre egne valg.

Noen snakker om læringstrykk. Det høres svært mekanisk ut. Akkurat som om man skal presse læring inn i elevene. Læring som så kan måles og veies, noteres ned og så bevise at noen har fortjent lønnen sin.

Den før nevnte diffusjonseffekten er noe annet. Hvis du slipper en fis, så vil molekylene spre seg ut i rommet til de stedene der det ikke er noe fra før. Den forsvinner ikke, den blir fortynnet. Inne i lungene dine skjer det diffusjon gjennom havlt gjennomtrengelige hinner. Vi puster inn luft med 21 % oksygen, blodet inneholder mye mindre oksygen. Så møtes blodet og lufta med en hinne i mellom. Blodet gir fra seg avfallsstoffer og tar til seg oksygen. Det utjevnes, slik at lufta vi puster ut har like mye oksygen som blodet som går ut fra lungene.

Hvis en i klassen vet noe som de andre ønsker å vite, så sprer det seg. Rykter, passord til det trådløse nettverket, kommentarer om læreren. Når timen er slutt, så har informasjonen spredd seg til alle, så de fleste vet det meste. Hadde vi kunnet gjøre slik med fag? Gjøre emnet så interessant at alle ønsker å vite mer. Det vil spre seg av seg selv. Faglig diffusjon.

Biene er der, men vi tenker ikke over det. Skolen gjør mye som mange tar som en selvfølge.  Med større press, så vil disse tingene bli borte, og først da legger vi merke til det. Klassens time er redusert til noe vi skal gjøre innimellom i de andre fagene. Alle skal jobbe med det sosiale. Men hva synes mest på resultatene? Hva blir mest lagt vekt på i klassen? Men det vil ikke merkes før det er borte. Akkurat som biene.


Siste skoledagen for i år. Elevene skal møtes i tomme klasserom, en tur i aulaen for å høre de siste bevingede ord, før de med et papirark som kvittering på året, tar fatt på verdens beste sommerferie. Vel fortjent.

Etterord: Når jeg avslutter dette, så skriver vi midt i juli. Jeg har omtrent hver dag truffet på elever, og alle hilser. De er blide og koser seg med ferie. De vokser om sommeren og skaper minner for vinteren. Nå er det noen som mener sommerferien er for lang. De bør være glade for at de selv opplevde lange sommerferier. Hvem vet hva sommerferien tilfører… Men det er en annen diskusjon.

Hei politiker – du bestemmer alt.

Hei, politiker!

Jeg er en av lærerne.

Du bestemmer over meg. Du eier arbeidsplassen min. Du fatter vedtak som jeg følger ved å dytte på det jeg kan. Du bestemmer over arbeidstiden min ved å bestille rapporter som jeg må fylle ut, kreve dokumentasjon som jeg må skrive og gi oppgaver som jeg må løse.

Noen ganger bestemmer du på detaljnivå hvordan jeg skal utføre jobben min. Andre ganger bryr du deg ikke om hva jeg gjør.

Du liker spesielt noen av de områdene jeg jobber med: Du liker de tingene vi kan sammenfatte til et desimaltall. Du liker å sammenligne disse desimaltallene med andre tall, og dermed trekke konklusjoner.

Du har lært at statistikk sier noe om virkeligheten. Du vet at dersom man kommer over et desimaltall, så vil alt gå veldig bra. Det sier nemlig statistikken. Så får det helle være at du glemmer at statistikk ikke kan leses som en naturlov. Det kan faktisk hende at man ett år får et annet resultat på samme desimaltallet. Da blir du litt irritert og vil gjerne finne ut hvem som har gjort noe galt. Så da bestiller du noe som lederen min må fylle ut.

Det er litt rart med jobben min, for du har vært her. Du var her som elev en gang. Vi husker deg, for noen har hatt deg som elev. Den gangen var du ikke så glad i oss. Vi håper jo du er mer glad i oss nå, at du skjønner at verden har endret seg på ti, tjue, tretti år, akkurat som du selv.

Du stoler nok på at du gjør de riktige avgjørelsene. Vi som jobber her har fått beskjed at siden partiet ditt styrer jobben vår, så må vi jobbe deretter. Hvis vi har problemer med det, så kan vi jo finne oss en annen jobb. Politisk vedtatt er det samme som en hvilken som helst religiøs lov.

Hvis noen er uenige, så er de dine motstandere. Da er det viktig å holde på sitt. Hvis du gir etter, så signaliserer du svakhet. Du tenker ikke på at de som jobber for deg, faktisk har lang erfaring og utdannelse i faget. Kommer det protester, så er det fordi man er lat, eller man vil mele sin egen kake.

Kjære politiker. Jeg håper du gjør leksene dine. Jeg håper du leser igjennom papirene i sakene du stemmer for. Du må ikke la de andre bestemme. Jeg håper de politikerne som sitter og surfer på facebook under møtene, hører til unntakene, at ikke det er deg.

Hvis du tenker gjennom konsekvensene, og vet at det er din skyld når vi ikke har tid til å se enkeltmennesket. Da er det greit. Så kan jeg stemme på noen andre.

Du må gjerne ta en måned som lærervikar. Jeg er god på å lage vikaropplegg etter forholdene. Hva sier du om musikk samspill i en klasse på 30 elever? Kanskje et gitarkurs? Hel tiendeklasse i natufagforsøk? Vi har ikke timer nok til å dele, skjønner du. Noen har lest et sted at mindre klasser ikke har noe å si. Velkommen skal du være.

Resultatlønn for politikere. Et forslag.

For å inspirere til bedre politiske avgjørelser, så innføres nå et forsøk med resultatbasert avlønning av politikere.

Lenge har vi sett oss lei på politikere som ikke kommer med egne forslag, men bare henger seg på andre sine. På denne måten vil vi spare store penger.

– Politikeren som kommer med forslaget som vedtas får lønn.

– Politikere som ikke kommer med ideer, vil miste godtgjørelsen.

– Alle forslag skal spores tilbake til kilden. Denne skal få betalt.

– Betalingen måles etter stemmer, jo flere stemmer jo mer betalt. Stemmer fra andre partier teller dobbelt.

På denne måten vil vi spare store penger på å ikke betale «rævdilterne», samtidig som vi inspirerer til gode forslag.

Vi tar for gitt at andre politikere støtter opp, selv om de ikke vil få betalt.

Normalfordeling

Da jeg startet som lærer snakket noen om normalfordelingen. Den viste hvordan karakterene fordelte seg med et tyngdepunkt på midten. Jeg hørte også om lærere som justerte karakterskalaen, slik at normalfordelingen skulle stemme.
De brukte statistikken som en form, slik at resultatene skulle bli som forventet.
Etterhvert har man heldigvis sluttet med det fokuset om at dersom klassen avvek for mye fra normalfordelingen, så var noe galt.
Normalfordelingen er den kurven vi ender opp med når man legger sammen veldig mange resultater. Det er størst sannsynlighet for å ligge midt på treet, derfor er den høyest på midten.

Noen leser statistikk som et slags horoskop. Det er urovekkende, og understreker egentlig at matematikkundervisningen var svak på statistikk og sannsynlighet den gang skolelederne gikk på skolen.

Det samme kan sies om Hattie og flere andre statistikker.
Statistikk sier noe om hva som har vært, og det kan gi en pekepinn på hva som vil komme. Men det er ikke en måte å spå om fremtiden på, særlig ikke over et kort tidsrom.

Derfor må statistikk brukes med forsiktighet. Spesielt forsiktig dersom man ikke er i stand til å lese hele undersøkelsen, men bare går rett til sammendraget.

Hattie sier noe om kjempestore undersøkelser. Han har massevis av forbehold som aldri kommer frem. Vi snakker ikke om NAF-boka her. Det er ikke en «Fasit for skoleverket».