Mer å gjøre og mindre tid å gjøre det på…

Vi har hatt møte om neste års timeplan. På en måte misunner jeg ikke de som skal sette den opp, for der er det virkelig pest eller kolera noen ganger.

Skolen har fått valgfag, kanskje for å gjøre skoleuka mer praktisk? Da jeg hadde valgfag på ungdomsskolen kunne vi velge mellom et språk, tysk eller fransk, og så et valgfag. Hvis vi valgte språk så kunne vi fortsette på vgs med det, men det var ikke et krav å velge det. Selv hadde jeg tysk og musikk.

Dagens valgfag har flotte navn som feks.»Forskning i praksis» – her blir det forventet produksjon av eksplosiver, da ingen egentlig vet hva forskning innebærer av dokumentasjon. Når elever i tillegg mangler litt av nysgjerrigheten som trengs for å være forsker, og det egentlig ikke finnes så mange ressurser å bruke, så kan det lett bli et frustrerende fag, både for lærer og elev.

Det ble gjort forsøk med akselerert matematikk. Det måtte utgå, for reglene sa noe om at de ikke kunne være et valgfag. Eller var det bare at det ikke var blitt valgt? Uansett.

Timetallet er ikke utvidet, så valgfagene kommer i tillegg til det som før var der. Man kutter ikke i «kjernefagene», så da står delingstimer for fall.

Noen ganger er det praktisk, for ikke å si nødvendig å dele klassen i to. Har du noen gang forsøkt å ha musikk og samspill i en gruppe på 25, der de fleste ikke er tilstede av egen interesse for å lære et instrument? Det kan lett bli mye lyd når kriblende åttendeklassinger skal prøve seg frem med keyboards, trommer, bass og sang. For ikke å glemme gitar. Så må man springe litt rundt og hjelpe så godt man kan, og plutselig er timen over, og det er en uke til neste gang. Jeg har prøvd.

Det er ikke noe galt med klassene. Ungdommer vil egentlig lære å spille tøft på gitar. De vil gjerne prøve trommer. Noen rekker faktisk å lære å spille litt før det blir noen annen sin tur. Bassen går også ganske greit. Rekorden min er å «lære» en elev å spille bass på to minutter. Men det er omtrent det man har i den klassesituasjonen.

Så nå sloss jeg for deling. Jeg har vært på verdens ende og kommet tilbake. MEn hva skal deles?

For har du noen gang hatt forsøk i naturfag med hel klasse? Det kan også by på utfordringer. Det finnes skoler som har sett seg nødt til å kjøre hel klasse naturfag over hele linja. Da blir det litt opp til læreren hva man får til. Mange elever får lite arbeid på lab. Kokende vann og skvetne barn er ikke en god kombinasjon når gruppene blir store.

Men skal vi dele naturfag? Eller musikk? Eller hva med svømmeundervisning?

Alle tre er egentlig fag som skaper litt trivsel og variasjon i hverdagen.

Trenger vi alle fagene vi har i dag?

Hvorfor er ikke musikk et av valgfagene vi kan velge i?

Tenk en gruppe med motiverte elever, som har valgt å være der selv.

Vi må velge. Noe må bort. Vi får ikke alt.

Det er til tider frustrerende.

Ungene skal jo lære litt også, ikke bare få karakterer….

IKT-ansvarlig i grunnskolen – Kundeservice

Noen kommentarer som dukket opp på Facebook etter at jeg la ut IKT i grunnskolen. Her kommer et utdrag:

«SkolePCer er noe av det tøffeste så drifte/installere, Alle maskininnstillinger må låses ned så det er ikke sammenlignbart med vanlige brukere. Dessverre dreper nedlåste maskiner all muligheter for kreativitet og mulighet til å forstå hvordan en maskin virker. Jeg vet at kommunen tester VDI løsninger, og vil kjøre alt sentralt og bare ha «dumme» terminaler ute. Da kan maskinene returneres tilbake på sekunder. Håper de kommer igang snart. Noen lyspunkt, med Office 365 og at vi blir kvitt MLG da Terje.» -Alex, IT-mann i stor bedrift.

«Alle store skoler bør ha en hel IKT-stilling som jobber med lokal drift, vedlikehold, innkjøp, support og opplæring. Denne personen holder seg oppdatert til enhver tid og sørger for å tilføre skolen, både administrasjonen, elever og lærere, de ikt-ressursene som kreves – i tett samarbeid med IKT-avd. og administrasjonen sentralt. Det er ikke dyrt når det er nødvendig.» -Kjell G.- lærer og IKT-mann

«Slunken kommunal lommebok, eller ikke, det handler om forståelse. Vi snakker om veldig mange brukere og veldig mange maskiner m.m. Sammenligner man antall brukere og maskiner, så tror jeg det ikke finnes ett eksempel fra næringslivet som kan vise til et slikt misforhold mellom driftsressurser og størrelse på maskinpark enn i offentlig norsk skole. IKT er en av de fem grunnleggende ferdighetene. Foreløpig tror man at mengden utstyr og antall maskiner skal løse saken. Dessverre. Ansvaret ligger helt øverst, så ikke gå løs på den lokale administrasjonen. Jeg spør meg selv, har elevene utviklet betydelig bedre ikt-ferdigheter de siste 10 årene? Nei, tvert i mot. Jeg kan vise til eksempler på at de heller har gått noen steg tilbake. En stor grunn til det, er en ekstrem teknologisk utvikling, og en ekstrem liten satsing på kompetanseheving for lærere innen IKT. Dette gjelder nasjonalt.» Kjell G. Lærer og IKT-mann

Disse kommentarene, i tillegg til noen flere, peker på et viktig punkt: Skolens IKTbudsjett er ikke dimensjonert til å takle SkoleIKT…

Vi snakker ikke om relativt kapable voksne mennesker i et nettverk. På en skole kan det nå være ca 100 pcer på datarom, pluss bærbare, ca 250 elevmaskiner, pluss lærer- og administrasjonsmaskiner. Til å håndtere dette har vi frem til nylig hatt to lærere med nedsatt stilling på skolen. Disse har tatt seg av alt ettersom det har dukket opp. Samtidig har de hatt undervisning. De har faktisk ofte undervist akkurat samtidig med at det var behov for dem.

Kanskje derfor har hver skole fårr «sin» IKT-ansvarlige utsendt fra kommunen. Denne personen er stasjonert på skolen vår et antall dager i uken. Resten er han på de tre andre barneskolene, og nede på kommunen. Dette har gjort at kommunen sentralt har fått mer øynene opp for hva som skjer på skolene. Men antallet kompetente medarbeidere på IKTavdelingen står heller ikke i forhold til oppgaven. Så vidt jeg vet er det en håndfull mennesker med ansvar på sine skuldre, pluss en gjeng med lærlinger.

Utvilingen innen teknikk har ikke gått tregere de siste årene. Så når en enkeltkomponent byttes ut i nettverket, så får det som konsekvens at en annen også må byttes. Elever bruker trådløse enheter på skolen, slik at nettverket er fullt, dersom du ikke er heldig. Noen elever er tidligere på skolen for å komme inn på nettverket.

Vårt egendrevne læringsplattform, også kjent som en sharepointserver, har for lengst rundet det antallet gigabytes den er beregnet for. Selv om Mirosoft står som utgiver er det lenge siden noen andre enn elever i Sandefjord har hørt om Microsoft Learning Gateway, eller MLG, på folkemunne. Nå skal vi over på Office 365, om vi ikke venter på 366…

Hvordan skulle man drevet i en ideell verden?
Ansette en nettverksansvarlig som har stålkontroll på nettverk, og erfaring fra tilsvarende stordrift. Så sørge for at skolefolk sitter sentralt for å kunne si noe om behovene ute i felten. Det er lett å blende skoleledere med heftige reklamefilmer og lovnader, men det hele sprekker ofte når lærerne skal bruke det i praksis.

Legge til rette for at lærerne kan slå av skjermene når det er nødvendig. Det handler ikke om å være holdningsskapende, det hanlder om at lærerne ikke tiltrekker øynene like mye som en 100 hz lysende fargeskjerm.

Dempe de store visjonene. Bygge fra bunnen. Det hjelper lite med alle slags muligheter dersom nettverket kneler under vekten av youtube. Det er kult å ha Kahoot, bare alle i klassen kommer seg inn på spillet. Det tar lang tid å rette opp en liiiten konfigurering på 30 pcer, samtidig som klassen ikke kommer i gang med å jobbe. Når grunnlaget sitter, så kan de poppe inn morsomme gadgets og apper.

Lærere er egentlig ikke så treige til å bruke data. Men lærere blir lei av å aldri være sikker på at noe virker. 25 – 30 elever er ikke ideelt å ha sittende uvirksomme ved datamaskinen mens du må lete etter hjelp. Da blir det lett at lille Millie ikke klarer å undertrykke lysten til å bytte om knapper på tastaturet, eller tilfeldigvis trykke på powerknappen til naboen, som er eneste som tilfeldigvis kom innpå kontoen sin. At hun neppe husker kode eller brukernavn er en helt annen sak.

Gi meg verktøyet, så skal jeg bruke det.

Hvis det ikke virker, så gjør jeg det heller på gamlemåten.

Hvor går veien?

20140920_181820 (1)

Kjenner du igjen dette? Slik tar Sandefjord imot alle som kommer med ferja fra Sverige. Som du ser der langt fremme, står det et skilt. Det står «Sentrum P» på det øverste og E18 på det nederste. De fleste velger E18.

Vet folk hvor de har kommet? Vi ser en parkeringsplass. Om sommeren er det litt bedre, for da kan det hende at det står et tivoli der nede. Sentrum. Men det står ikke «Velkommen til Sandefjord». Det står ingen oppfordring om å ta en stopp. Likevel ansetter vi folk for å sette Sandefjord på kartet. Samtidig viser vi folk veien vekk fra byen vår.

Kanskje vi kan begynne med dette? Gi folk en velkomst som gjør at de vuderer å ta en kaffe, eller kanskje spiser middag i byen. Det vil si, middag, de møter jo først en mur av fastfood. Det blir en annen debatt.

Men til dere som lurer: Hvis du kommer i vanlig åpningstid, så ligger det et middels stort handlesenter rett oppi gata. Der har de et par, tre spisesteder som serverer noe annet enn frityrstekt. Lengre oppi byen ligger to unike butikker, en platesjappe av gammelt merke, og en musikkintrumentbutikk. Dem er det ikke mange igjen av.

Send meg en mail hvis du lurer på noe, så skal jeg ta deg med til byen min, byen min…

IKT i grunnskolen

Erfaringen min fra norsk skole, som lærer, starter i 1999, på en ganske liten skole i Sandefjord. Den gangen var det en satsing på IKT på noen skoler, deriblant denne. Som nyskodd lærer med IKT for lærere i bagasjen, så hadde jeg gleden av å undervise de eldste elevene i IKT, delt med kunst og håndverk. Jeg tror det ble en dobbelttime hver uke i et halvt år, og så byttet vi.

Tema for opplæringen ble ting som bruk av officepakka, selvfølgelig, men da med noen tillegg. Vi jobbet med å få ting til å se bedre ut enn standardinnstillinger. Vi høyreklikket i menyer og fant nedgravde hemmeligheter.

Så dukket Paint Shop Pro opp. Da manipulerte vi bilder. Alle var i starten enige i at et bilde ikke lyver. Da tok jeg skolens eneste projektor og manipulerte bort mennesker fra bilder vi tok på siste klasseturen. Klonebørsten flyttet folk på bilder. Kanoer forsvant og dukket opp på nye steder. Så fikk de gå løs på et bilde av seg selv. Jentene fikk lengre hår. Guttene byttet frisyrer og neser. Det hele var drevet av entusiasme.

I musikk brukte vi DoReMix og laget de merkeligste kreasjoner og DSP for å lage støy og moderne lyd.

Maskinene var ikke koblet sammen i nettverk. Vi lagret på disketter. Men vi var lykkelige.

Så en dag ble det bestemt at IKT skulle inn i alle fag. Det som skjedde ble at «mitt» fag forsvant. Det dukket sporadiske timer opp på datarommet i andre fag. Det som var dumt var at ikke alle lærerne hadde helt teken på data. Dessuten ble det et veldig fokus på noe som ble kalt nasjonal prøve.

Nå, 15 år etter, så jobber jeg fortsatt med IKT. Elevene er jo så utrolig flinke at jeg egentlig bare må vise dem hvordan de lagrer, finner frem det de lagret, sjekker innstillingene på maskiner som ikke er konfigurert riktig, repeterer bruk av epost, «ja, du har en epostadresse på skolen», finner frem nye passord når de gamle er glemt, kobler tastaturet til rett pc, siden noen har kjedet seg akkurat der og i det hele tatt ikke noe særlig kreativt.

IKTavdelingen på kommunen sliter seg ut med nye systemer som ikke virker med de gamle. De er få mennesker som skal serve hele byen. Plutselig oppstår uforklarlige ting, også kjent som «utfordringer». Da skal vi helst bare smile og være medfølende, og ikke tenke på at vi ikke får gjennomført opplegget i dag heller, slik at alle presentasjonene må flyttes til etter ferien.

Datasystemene som er innkjøpt til skolen for lærerbruk er så langt unna standard som tenkes kan. Det gjør at alle stiller likt, uansett om de har drevet med data lenge eller ikke. Læringsplattformen fungerer ikke, da den er underdimensjonert slik at databasen nå sikkert er fire ganger større enn den var designet for. Lærerne må dermed ta i bruk facebook for å kontakte elevene etter skoletid.

Nå skal tiende klasse få nye pcer. De må bare konfigureres først, og det tar ca tre timer per maskin. De skulle vært på plass til jul, men det tar sin tid. IKTveilederen skal jo også hjelpe lærere som står fast. På tre skoler, eller var det fire…

Til våren er det IKTbasert eksamen for tiende klasse i matematikk. Vi krysser fingrene for at det ikke skjer noe akkurat den dagen.

Og langt der borte hører jeg ekspertene si at skolen ikke tar i bruk teknologi. Det er feil. Det er teknologien som ikke vil jobbe med oss.

Ikke send mail. Den virker ikke. Det skal visst ordnes i løpet av ferien.

Mission impossible?

Vi skal ikke måle ferdigheter, men kunnskap, eller var det omvendt…

En karakter er ikke et gjennomsnitt av hele årets prøver, men et mål for nivået ved målingen.

Alle elevene skal vite hvor de står, og hvordan de skal komme seg videre.

Alle skal ha en skriftlig evaluering med underveisvurdering.

Høyre sin skolepolitikk har gjort det slik at Sandefjordskolen har nådd sine hårete mål.

Jeg ser forskjell på dem som vil lære og dem som bare vil ha en god karakter. De som er ute etter karakteren spør spesifikt etter hva som skal til for å forbedre seg. Den andre spør fordi han lurer på denne oppgaven. Fordi han vil vite. Han bryr seg kanskje ikke så mye om karakteren. Kanskje oppdager han det først ved neste vurderingssituasjon at det lønte seg å følge med og stille spørsmål. Og etterhvert vil han oppdage at det han jobbet med fordi han lurte på det, det sitter litt bedre neste gang noe lignende dukker opp. Den som er ute etter karakteren lærer det akkurat frem til prøven. Ikke noe etter det, for det trengs ikke.

Hvis jeg skal begynne å teste elevene i hele pensum til sommeren i feks naturfag, så er det en del som får seg en overraskelse. Kanskje er det ikke de som fikk femmere hele året som har lært mest, og fått det over i riktig arkiv.

Jeg er med på det meste, men da må jeg ha verktøyene. Verktøy som virker når jeg trenger dem. Ikke et datasystem som ikke virker halve uka, fordi ITavdelingen ikke har funnet feilen, men en konsulent kommer til uka… Jeg trenger et system som registrerer ting en gang for alle, og lar meg finne det frem når jeg trenger det.

Fortsatt mener noen at størrelsen på gruppa ikke har noe å si. Jeg skal gi tilbakemelding til nesten 150 elever i musikk i år. De er i tillegg plassert i fulle klasser, slik at jeg i hver time har omtrent 28 elever inne. Disse skal vise sin kompetanse i musikk. Den vises ikke bare med skriftlige prøver, for å si det sånn.

Hvorfor føler jeg at jeg er en del av en artikkel som heter «Du har gjort alt du gjør feil, men ingen vil vise deg hvordan, bare hva.»

Nei, det er dette jeg får betalt for, så det er jo bare å gjøre det. Enn så lenge.

Men hvilke kriterier skal gjelde? Og hva er en sekser?

Tegn et hus. Det var oppgaven. Vi tegnet huset. Så ga foredragsholderen oss poeng etter hva vi hadde med på tegningen og hva vi ikke hadde med. Jeg tror til og med vi fikk minuspoeng for pipa. På den måten illustrerte hun hvorfor det er så viktig med kriterier.

Derfor skal vi, hver gang vi gir en oppgave, ha klare kriterier for hva vi «dømmer» etter. Hvis en elev får karakteren 6 på alle gloseprøvene et semester, så har han liksom en sekser i engelsk. Men en sekser krever så mye mer enn bare gloser.

I matematikk er det lettere. Riktige og gale svar. Har eleven tenkt riktig? Det er egentlig bare å prate med hver enkelt elev, så finner du det ut. Først en prøve, og så tid til å snakke etterpå, med alle 28 elevene, en og en.

Jeg tror at kontakten med elevene er det viktigste. Derfor får jeg dårlig samvittighet av at jeg ikke rekker å snakke med alle. Hvis noen skal lære noe, så må de ønske det. Hva er motivasjonen for å lære? Er motivasjonen å oppfylle kriteriene, eller å finne ut noe nytt? Noen elever er redde for å gjøre noe nytt i musikk, fordi de tror det vil ødelegge karakteren.  Hvordan skal de da våge å gjøre noe nytt, hvis risikoen er å ødelegge karakterene?

Hvis vi er veldig tøffe med kriteriene, så kan de faktisk være med på å begrense kreativiteten. Samtidig skal kriteriene vise elevene veien til hva de skal kunne. Her tror jeg løsningen ligger i at vi er for løsslupne med sekseren noen ganger. Kanskje skal sekseren gå til dem som kommer med noe nytt?

Noen mener karakteren på eksamen er den korrekte. Derfor sammenligner man standpunkt, den som læreren vurderer eleven til, med eksamen. Disse bør være like. Ellers er det standpunkt som er feil.

Det er litt rart at en presset situasjon i fem timer, i et varmt klasserom, uten mulighet til å kommunisere med noen, er det som skal stå som standard. Det blir sammenlignet med tentamenskarakteren. Den er nærmest en eksamen. Og eksamen er jo den mest naturlige måten å jobbe på…

I Oslo hadde noen en god idé… De ga tiendeklassingene fjorårets eksamen som juletentamen. Skolene fikk vel egentlig beskjed om å gjøre det. Disse eksamenene ligger ute med ferdige besvarelser, og noen elever hadde slike utskrifter med seg på del 2, der de kan ha hjelpemidler. Og da eksamensoppgavene var identiske med notatene, så fikk læreren et dilemma. Skal eleven få sekser for riktige svar, eller er det ikke en sekser når svarene ikke inneholder det lille «ekstra»? (Fordi svarene jo egentlig var skrevet av…)

Ordet som gjelder karakteren 6 er «Framifrå». Det er ganske bra, slik jeg ser det.

Kreative fag feks musikk, får mindre fokus nå som norsk, engelsk og matematikk er i fokus. Jeg har i år mistet delingstimer i musikk. Fra grupper på 15 til grupper på 28 er det et lite hopp. Hvordan skal jeg se de framifrå elevene hvis de ikke tør prøve seg i frykt av å miste karakterene, hvis de tabber seg ut? Hjelper det om jeg sier at det bare er bra å prøve seg? Hvis jeg vet at en elev er skikkelig god til å spille, men miljøet i klassen gjør at hun ikke vil spille for dem, hvordan skal jeg har tid til å få hørt alle?

Hvis jeg gir en elev tro på at det er mulig å lære noe. Hvis ungdommene får lyst til å lære mer, og verktøyene til å gjøre det, så er mye på plass. Lag trygge rammer og la dem utfolde seg.

Må vi egenlig ha karakterer? Holder det ikke med gjennomførte delmål, så kan videregående ha opptaksprøver…

Nei, nå er det kvelden.

Vurdering av vurdering for vurderingens skyld.

Sandefjord satte seg på kartet da to lærere nesten mistet jobben fordi de ikke ville fylle ut det pålagte halvårsvurderingsskjemaet. Det kinkige med skjemaet var at læreren skulle krysse av for hvilke mål eleven hadde oppnådd høy, lav eller middels resultater i, for å ta det enkelt.

Lærerne mistet ikke jobben likevel, for plutselig var det en hel drøss med lærere som droppet å krysse. Riksavisene snappet opp saken, og det kom på tv. Slikt er ikke god reklame for noen.

Vi kan spørre om hensikten med det hele. Læreren er pålagt å vurdere elevene. Det står ikke noe om at det skal være skriftlig, men Sandefjord kommune ønsker det slik. Dermed står «slaget» om kryss eller ikke kryss. MAn skulle jo tro at med oppslagene i medier, så var kryssene lagt på hylla. Sannheten er at de har vært med helt til målstreken.

Det ble utarbeidet flere forslag fra kryss, til skriftlig tilbakemelding med setningsformulering. I skrivende stund er kanskje avgjørelsen tatt, men jeg vet ikke sikkert hva det blir.

Hva er så fordel med kryss?
– Lett å se hva som er oppnådd.
– Lett å lage sammendrag av.
– Rask tilbakemelding
– Ingen tekstanalyse nødvendig

Ulempen med kryss:
– Kan forveksles med karakterer, som ikke er lov i barneskolen.
– Er en veldig bastant måte å vise resultater.
– Få nyanser. Faktisk bare tre stykker.

I avisa leste jeg at den ene siden bestod av skoleledere og foreldre, og den andre av lærere. Utdanningsforbundet er representert i arbeidsgruppa.

Hva er så fordel med teksttilbakemelding?
– Mer nyansert.
– Læreren kan formulere en tekst direkte til den aktuelle eleven
– Er ikke en karakter

Ulemper:
– Man må lese gjennom skjemaet for å finne ut hva som står.
– Ikke så lett å lage sammendrag på skolenivå.
– Det krever at lærere formulerer seg presist.
– Det er mer arbeidskrevende, så lenge det tar mer tid å skrive en tekst enn å sette et kryss.

En del vil nok si at lærerne har seg selv å takke, dersom det blir en vurdering utelukkende bestående av presise formuleringer. I begynnelsen blir det bare de tre fagene norsk, matematikk og engelsk, men det kan fort bli utvidet til flere. Så det må settes av en del tid til dette. Vi kan også regne med at det vil komme over i ungdomsskolen, til tross for at det allerede finnes karakterer der.

Det hele koker ned til tid.
En kan si at det tar lengre tid å skrive en tekst enn å sette et kryss, men vurderingen bak bør være den samme. På den måten er det langt større risiko med kryss, da det er lett å ta alle sammen på midten og komme unna med det. I tekst må man finne styrker og svakheter, og hvordan man skal gjøre ting bedre neste gang. Dette er en prosess som må gå kontinuerlig. Skal man vurdere hele klasser på en uke, så har døgnet kjapt for få timer.

Men er det lagt til rette for dette? En lærer (jeg) sa en gang «Give me the tools» så skal jeg gjøre det. Lærere trenger verktøy. Til nå har vi hatt løsbladsystem og ringpermer. Og da mener jeg i datamaskinen. Et evig virvar av worddokumenter som ligger i ulike mapper på ulike servere.

I kommunen vår har vi nå faktisk tre systemer parallelt. Vi har lærernes filserver i kommunen. Så har vi et sharepointområde, og så har vi onedrive som også kan brukes til filer. Innenfor disse har vi også ulike steder å legge ting. Sharepoint opererer med ulike biblioteker og lister. Serveren har mapper både for enkeltlærere og fellesmapper. Det er i det hele tatt mange steder et dokument kan gjemme seg. Og da har jeg ikke tatt med eventuelle usb-penner…

Lærerne har bundet og ubunden tid. Det vet alle som har fulgt med på streik i sommer. Nå har vi så mye møtetid at den bundne tiden på skolen omtrent er fylt opp. Skal noe av denne møtetiden brukes til halvårsvurdering? Eller skal det gjøres i den andre tiden som læreren helst burde brukt til forberedelse av undervisning? Det er tross alt nødvendig å putte noe kunnskap inn før man kan måle hva som kommer ut.

Hvem er dette for?

Er det elevene som tjener på denne halvårsvurderingen? Blir de bedre i fagene, eller er det læreren som må dokumentere arbeidet sitt ovenfor arbeidsgiver?

Personlig er jeg ikke så glad i vurderingsbøker. Vi hadde det da jeg gikk på barneskolen. To linjer om hvert fag. Den boka gikk på rundgang i familieselskaper, og det var sikkert ikke vondt ment at alle lo av at det stod «Terje er litt lat i gymmen». Sånn er vi jo i familien vår. Det var jo ikke nødvendig for meg å begynne med idrett.

Eleven får ikke sluttvurdering før på ungdomsskolen. Det skal ikke felels noen dom før det. Alt frem til niende klasse med mat og helse, og resten i tiende klasse, er underveisvurdering. Det er superviktig å ikke miste noen på veien. Derfor må vurderingen gi gode råd og være treneren for eleven, ikke en dommer. Vi må heie frem elevene. Og hvis de ikke får til alt, så må vi i det minste skaffe dem selvtillit nok til å kunne finne det ut senere i livet. For sånn gjør vi det her i familien.

Den nye Avtalen… SFS2213

Lærernes arbeidsår er på 1687,5 timer.

Den nye avtalen foreslår å binde 7,5 timer om dagen til arbeidsplassen. 

Elevene er der i 38 uker, så er det 6 dager planleggingsdager og mulighet for fire til.

7,5 timer om dagen i en uke er 37,5 timer i uka. Vanlig tid, altså.

37,5 timer i 29 uker og en dag er 1500 timer i året inne på skolens område.

Rest er da på 187,5 timer til eget kveldsarbeid i året.

Utvides det ytterligere med 4 dager til planlegging, 30 timer, så står vi igjen med 157,5 timer.

Fordelt utover arbeidsåret, så er det litt mer enn fire timer i uka. (4,145 timer)

Så for å fylle arbeidsåret, så må læreren jobbe fire timer ekstra i uka, slik at man fortjener avspaseringen.

 

Arbeidet på skolen skal være undervisning, samarbeide, møter, for og etterarbeid og faglig oppdatering. For å få en slik avtale godkjent, så må arbeidsplassene være brukbare. Siden lærere tradisjonelt har hatt hjemmekontor, så er reglene i arbeidsmiljøloven omgått. Normen til arbeidsplasser er 6 kvm. Over halvparten av skolene mener de ikke oppfyller denne normen. Det har blant annet med romløsning å gjøre. Det er fullstendig umulig å rette prøver mens fire stykker sitter rundt deg. Hvis jeg da ikke har musikk på øra. Nå er jeg heldig som er realfagslærer.

Norsklærere har det mye verre sånn sett. Et eksempel er at en skriveoppgave i norsk tar 20 minutter å rette. Det betyr at en lærer med 30 elever bruker 10 timer på å rette en oppgave. Nå har ikke en klasse bare en oppgave i året. Vi har i tillegg nynorsk. Dessuten er det ikke uvanlig å ha to klasser i norsk. Rettingen med to oppgaver før jul, og to oppgaver etter jul, bokmål og nynorsk blir fort noen timer. 10 timer per klasse per oppgave. 2 ganger nynorsk og bokmål, altså 4 oppgaver før og 4 etter jul. 8 oppgaver blir 80 timer, altså litt over to arbeidsuker med retting, for hver klasse. 160 timer for to klasser. Det er mer enn de 157,5 timene vi stod igjen med der oppe. 

Her snakker vi kun retting, som kommer i tillegg til undervisning og forberedelser. Men selv ikke norsklærere har bare en klasse. En lærer i 100 % stilling har flere fag. 

Jeg tror ikke så mange tenker på arbeidsbyrden som ligger bak retting. Hvordan skal en norsklærer «overleve» ny avtale? Eneste måten er kanskje å kutte ned på antall oppgaver. Da blir det mindre vurderingsgrunnlag. 

Jeg ville egentlig bare sette opp tallene, litt for min egen skyld. Så får vi se hva fremtiden bringer.

Debatten om lærerens arbeidstid.

Noen lurer på hva vi driver med i skolen,

Kommentaren her: Mens vi venter på streik i Adresseavisa danner grunnlaget for det jeg skriver her.

De første ukene på høsten brukes blant annet på å skape et godt miljø i klassen. Det er særlig viktig første året på ungdomsskolen. Ellers er det egentlig ganske raskt igang med vanlig undervisning. Den første tiden er hard, for elevene er fortsatt jet-lagget etter sommerferiens lange kvelder og sene morgener. 

Nå på slutten av året, etter tentamen, er det tid for å ta ting som må øves før neste år. Vi kan feks ta litt mer IKT-undervisning. Det viser seg at elevene ikke er så interessert dersom det ikke har direkte sammenheng med forestående prøver. Derfor kan det være greit å ta litt Excel, eller andre ting, f.eks. programmering, som kan belyse litt om hvordan vi bruker matematikk på andre måter.

Videregående skole er under fylket, så de har ikke samme arbeidstidsordning som grunnskolen. Det er litt rart at bøkene skal leveres inn så tidlig, men det er utrolig hvor lang tid det kan ta å få bøkene inn. VGS har vel en bærbar maskin hver til elevene, så de står ikke fullstendig uten læremidler. 

Jeg er også oppgitt over elever som gir opp, som kommer for seint, eller ikke gjør sitt beste. I en klasse på 30 der alle skal få tilpasset undervisning av en lærer, så er det ikke alltid lett å finne den rette stilen. Når elevene hele tiden hører at det er læreren sin oppgave å gjøre det interessant, så blir det ikke bedre. Som lærer trenger jeg faktisk litt tid og rom til å lage nye spenstige opplegg. En ny arbeidstidsavtale med feks en uke fri i måneden til slike ting kunne vært noe. 

Elever gir opp for lett, og mange foreldre slutter å følge opp skolen i ungdomstrinnet. Noen vet at de uansett kan leve på trygd. Innvandrere ser fortsatt nytten av å jobbe. Det gir resultater. Som lærer kan jeg jobbe så mye jeg vil uten høyere lønn. 

Skulle ønske jeg jobbet i TV. Skavlan har bare en time på skjermen i uka, en stab til å forberede, og eget kontor. La ham kjøre fem show om dagen, i en uke, med ulike tema, for fullt publikum og forberede alt selv. 

Jeg var ung og trengte pengene…

Da jeg var ferdig med videregående hadde jeg ingen plan for videre utdannelse. Jeg tok et år på folkehøgskule på Voss, medialinje, for jeg hadde en tanke om å bli journalist. Erfaring fra nærradio var vel utgangspunktet, men jeg så at poenggrensene for journaliststudiet var høye. Høyere enn mitt selvbilde.

Så det ble et år på Voss folkehøgskule, så et år i militæret og et år som assistent på Gokstad skole i Sandefjord.

Da kom tanken om lærerutdanning seilende. Vi fikk opplæring som assistenter og et uvant reflektert syn på livet i klasserommet etter hvert. Så det ble lærerhøyskolen i Tønsberg.

Utdannelsen var ferdig i 1999. Vi begynte med M87 som pensum og gikk glidende over til L97. I norsken gjorde lærerne narr av «mus i mus» leseopplæringen, noe jeg senere skulle se var det som virket. I det hele tatt så var lærerutdannelsen lite praktisk, utenom praksisperiodene da. De var ikke mange. Så da jeg fikk jobb på Unneberg skole, så hadde jeg en del kunnskap, men lite praksis. De tre første årene var en eneste stor grøt. Tradisjonen med å veilede nyutdannede var ikke kommet. Dessuten var mange lærere i villrede pga ny læreplan. Det gjorde ikke ting bedre.

På en måte har min lærergjerning vært en smule autodidakt. Man plukker opp ting fra kollegaer, og så finner man på en del selv. Til lutt forholder man seg mye til boka. Det skulle vise seg å være feil.

Vurdering på barnetrinnet var matteprøver, naturfagprøver og slike ting. Karakterer var det ikke, men poengsummen sier også sitt. Nokså ryddig. Man må ha noe å forholde seg til. På en enparallell skole, så er man mye alene.Derfor var det også en slags lettelse å begynne å jobbe i ungdomskolen etter ti år i barneskolen. Erfaring fra alle trinn der altså…

Det jeg ser mangler er innføring i vurdering for nye ansatte. Da jeg begynte på ungdomstrinnet, så hadde jeg ikke satt en eneste karakter. Personalet hadde hatt vurderingsseminar året før jeg begynte der, og snakket fortsatt om det.

Da skolekontoret begynte å sette fokus på resultater og vurdering ble jeg svært usikker på om jeg gjorde alt riktig. Det ble en stressituasjon. Jeg har hele tiden gjort så godt jeg har kunnet, men ser jo alltid forbedringspotensialet i etterkant. Derfor går jeg stadig med en følelse av å ikke gjøre en god nok jobb. Høstens valgkamp gjorde meg nesten litt paranoid, for jeg følte de snakket om meg. Den læreren som måtte skjerpe seg. Jeg er god til å se det jeg er dårlig på. Fortell meg heller hva jeg kan, for det glemmer jeg.

Det finnes mange gode lærere der ute. De fleste ser sine egne feil. Mange ser ikke sin egen styrke. Vi må snakke hverandre opp og hjelpe hverandre nå. Jeg vet jeg trenger det, men jeg tipper jeg ikke er alene.

Vårens oppgjør blir et være eller ikke være.

Hvorfor ble jeg egentlig lærer? Ville jeg endre verden, eller var jeg ung og trengte pengene? Jeg vet ikke om jeg klarer å endre verden, men nå er jeg totalt avhengig av å få inn de pengene… Selv om jeg ikke er så ung lenger.